Anmeldelser

Amerikanske bilder

Oslo–filharmonien hadde et godt grep om amerikansk musikk denne uken.

Hovedverket var den tidlige minimalisten John Adams svære – skal vi si kantate – for stort kor og orkester, opprinnelig skrevet for 275 stemmer og musikere.

Så mange var det ikke her, men det låt massivt i det massive og lyrisk i det stille. Tekstene har han hentet fra dikt av Emily Dickenson og John Donne – jordens alvor og romantikkens heftige poesi. Det er noe «gloomy» over det hele, noe spøkelsesaktig, som på europeisk finnes for eksempel i Goethes sang, Døden og piken, det nattlige ritt, som ender i det uendelige.

Beveget seg videre

John Adams begynte som såkalt minimalist, en gruppe komponister som skrelte tonemengden ned til det absolutte minimum – Philip Glass og Steve Reich, for eksempel.

Bevegelsen eksisterer til fulle fremdeles: Arvo Pärt er en del av dem. Men John Adams – som tilhørte gruppen – beveget seg videre fra de statiske bevegelser fra minimalismen til romantikken. Han forlot sitt familiære opphav.

Medrivende

Dette fanget Oslo-filharmonikerne denne kvelden, de statiske bevegelsene lå tidvis tett i orkesterveven, mens koret svevde i til dels like svevende som massive klanger.

Koret var topp trimmet og orkesteret var presist til stede i den tette veven av rytmiske former. Det var suggererende og medrivende. Det nye og det gamle – Beethoven som Adams beundrer, for eksempel – er tett stede, selv om han er knapt hørbar. Dirigenten Ryan Wigglesworth hadde det «minimale» og «maksimale» grepet.

Koret var topp trimmet og orkesteret var presist til stede i den tette veven av rytmiske former

—  Olav Egil Aune

Poesi og sødme

Det nesten mest amerikanske var den tsjekkiske komponisten Erich Korngold, som flyttet til USA for å bli filmkomponist i Hollywood – der hadde han stor suksess. Da krigen var slutt, begynte han å skrive mer «alvorlig» musikk. Han har i vår tid en rimelig høy stjerne med blant annet en fiolinkonsert, som stadig er på repertoaret.

Fiolinisten Randall Goosby, som la poesi og sødme i den denne kvelden i filharmonien – en filmmusikk uten film. For mange er dette et forsinket, men deilig bekjentskap. Temaene hentet han fra sine egne filmer

Denne sårheten

Man kan se et bilde opp igjen og opp igjen, så lenge det henger der ferdig. Med musikk er det annerledes, den må alltid framføres på nytt, det skjer en vekselvirkning mellom tilhører og utøver.

Skjønt helt riktig er det ikke. Erich Korngolds musikk vekker milde følelser av store amerikanske landskaper og malerier – for eksempel av Edward Hopper – hvor verden står helt stille, en stillhet som har alt godt i seg, på samme tid som også ensomheten hviler over landskap og mennesker.

Denne sårheten finner vi igjen i Korngolds musikk og ikke minst i Randall Goosbys vidunderlige, sansende spill.

---

Konsert

Klassisk

Randall Goosby (fiolin), Oslo Filharmoniske Orkester, dir: Ryan Wigglesworth.

Verker av Alberto Ginastera, Erich Korngold og John Adams.

---

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser