Anmeldelser

«Olaug Nilssen bruker store bokstaver denne gangen»

Olaug Nilssen når forhåpentligvis frem til mange lesere med sin roman om en mor som bare ser det svakeste barnets behov.

«Eg veit ikkje om han treng kjærleik. Men han kjem ganske snart til å trenge sex». Gutten det dreier seg om, er Benjamin i Olaug Nilssen forrige roman, Yt etter evne, få etter behov. Han har gjort seksuelle tilnærminger til sin tante.

I Uønska åtferd heter gutten Jostein. Han er blitt en stor ungdom og instinktene har manifestert seg.

De to bøkene står, sammen med Tung tids tale (2017), fint i forlengelse av hverandre. I Tung tids tale skildrer Nilssens egen omsorgsbyrde knyttet til sønnen med psykisk utviklingshemming og sorgen over at han mistet evnene han en gang hadde.

Yt etter evne, få etter behov (2020) setter storfamiliens baksing med ansvaret for utviklingshemmede Benjamin i sentrum. I årets roman er vi tilbake i kjernefamilien.

Skur det til

Med Uønska åtferd viser Olaug Nilssen at hun er blottet for berøringsangst. I de to foregående romanene har hun vært åpen om belastningen på de nærmeste i usedvanlig krevende omsorgssituasjoner. Nå tar hun igjen opp emnet, men skrur det til et hakk.

Her dreier det seg overgrep mot psykisk utviklingshemmede og en mor som forsøker å få sin datter til å strekke seg langt utover sine egne grenser. Selv har moren krøllet sammen sitt eget følelsesliv for å ha nok styrke i omsorgen for sønnen.

Spørsmålet som reises, er i hvilken grad vi kan bære over med vold fra de som ikke vet at de utøver den. Noe annet er å akseptere at andre utsettes for det.

Isdronning

Romanen åpner illustrerende nok med en scene der datteren tilsidesettes fordi situasjonen krever at hensynet til sønnen går først. Syv år etter bor moren, Katrine, som er jeg-forteller, alene på familiehytta, dit hun flyktet med sønnen etter hans seksuelle utagering ble for krevende. Som en envis dronning har hun flyktet inn i sitt isrike. Nilssen har her fått fram en tidvis komisk sta og selvhevdende jeg-forteller, som tvinger frem min sympati.

Moren har lite kontakt med tenåringsdatteren. I begynnelsen tenker jeg at datteren har kommet i den alderen da unger begynner å se sine foreldre uten filter. Med hennes blikk har moren ikledd seg en uniform av svetteluktende påsketøy. Med dun på overleppa faller moren fullstendig igjennom.

---

olaug nilssen

Roman

Olaug Nilssen

Uønska åtferd

220 sider, Samlaget 2023

---

Likevel inviterer datteren moren til byens dyreste restaurant for å feire sin sekstenårsdag. Da trigges morens labre ego: «Eg [s]åg for meg fjerdemann i følgjet, ei trollkjerring som like godt kunne stått i skogen med nasen i ein stubbe, men som no blei ståande og dra for å kome seg laus medan dei andre hjelpte kvarandre inn med høflege og eplekjekke armrørsler. Eg kjente etter om nasen var der.»

Hun takker nei. Datteren hevder hun ikke eier følelser. Selvsagt setter beskyldningen morens sinn i kok og får fart i romanhandlingen.

Frozen-lek

Nilssen leker med girlpower-farsotten «Let it go» fra Disney-filmen Frozen (2013) og med filmens tunge symbolspråk. Sett med tenåringsdatterens øyne, inkarnerer moren kuldeegenskapene til den kjente figuren Elsa. Elsas bravurnummer «Let it go» handler om å frigjøre seg. Elsa synger den mens hun iføres et kostyme som får frem hennes personlighet. Romanen gjør litt ut av at Eremitt-Katrine mangler klær og verken har krefter eller økonomi til å bry seg om sitt eget utseende. Det gir næring til mindreverdet hennes.

Nilssen har her fått fram en tidvis komisk sta og selvhevdende jeg-forteller, som tvinger frem min sympati

—  Astrid Fosvold

Morens frosne sjel får sterk motvekt av patostyngden i «Let it go». Frozens overdrevent ladete emosjonsuttrykk illustrer også den følelsesmessige avstanden i familien. Ja, så visst blir dette overtydelig.

Men Olaug Nilssen lar også referanser til hitlåta illustrere fellesskapet mellom søsknene og moren. Svulstig musikk kan de dele og synge sammen.

Verselinjene om kraft, livslang ensomhet og isolasjon treffer også Jostein. Han har jo voldsomme krefter som kan ødelegge andre, uten at han er skyld i det. Han må flytte på institusjon fordi han river familien fra hverandre.

Hever en blikket litt, uttrykker «Let it go» også den frigjøringsprosessen alle ungdommer skal gjennom. De skal rive seg løs, de skal bli selvstendige og stå på egne bein. «Snedronningen», eventyret filmen løst forholder seg til, handler jo om å bli voksen. Selv om Jostein alltid vil være som et lite barn.

Tabubelagt forskjellsbehandling

I romanen blir isdronningens utømmelige mengder av styrke og utholdenhet et tveegget sverd for Katrine. Hennes kraft og stahet er også destruktiv. Hun sliter seg sånn ut at hun nesten til grunne fordi hun må balansere omsorgen for Jostein mot hensynet til datteren.

Linedansing er Katrines stjernenummer, slik hun selv ser det. Men jeg ser at hun bare ser sønnen. Her er Nilssen god til å vise tabubelagt forskjellsbehandling. Dessuten forlanger Katrine det umulige av andre.

Med Uønska åtferd viser Olaug Nilssen at hun er blottet for berøringsangst

—  Astrid Fosvold

Katrine må selv kjenne at undertrykking av overgrep, bryter du sammen av, før hun kan erkjenne. Opplevelsen ligner tantens innvendige ras da hun erfarer det samme i Yt etter evne, få etter behov.

Vendingen i jeg-fortelleren inntreffer da omfanget av hennes ubetenksomme handlinger (som jeg ikke har tenkt å avsløre) avdekkes. Nå skjønner jeg at moren holder seg på hytta fordi hun ikke vil møte datterens anklager og sin egen skyldfølelse.

Bruker store bokstaver

Olaug Nilssen er en god dramaturg som porsjonerer ut hendelser og innsikt, slik at erkjennelsen på ibsensk vis kommer for en dag på romanens siste sider. Rett nok har boka en helt unødig påtvunget parallellhistorie for å få frem poenget.

I Tung tids tale klamret foreldrene seg til videoer som viste hvor godt fungerende sønnen hadde vært. I Uønska åtferd har videoene fra datterens ståsted blitt som en gammel sutteklut for foreldrene. Hun opplever på kroppen å bli satt til side for sin eldre autistiske bror.

At moren ser ut til å ha mistet fotfestet og bare ser det svakeste barnets behov, er et vanskelig tema å ta opp. Olaug Nilssen bruker store bokstaver denne gangen. Forhåpentligvis når budskapet mange.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser