Anmeldelser

En kårde gjennom sjelen

Operaens nye oppsetningen av Verdis La traviata står som en tett, menneskelig fortelling om et liv som går fra liv, lyst og tragedie – til tragedie.

La traviata er verdens mest spilte opera – den mest populære og mest pengeinnbringende, uten sammenligning. Den bobler av liv og død over alt i verden. Den som har selv en bitte liten interesse for opera, vet at den handler om et ganske alminnelig, ensomt menneske, som solgte to korte måneders lykke for et evig liv, som alle andre enn hun selv kunne leve videre på.

Det er klart det gjør inntrykk. Musikken vrir frem kjærligheten til denne kvinnen, som forlater sitt «yrke», til fordel for den aller første kjærligheten i sitt liv, Alfredo. Men, som det ofte skjer i opera: Det varer ikke lenge. Romantikkens mest foretrukne sykdom, tuberkulosen, tar henne.

Duvende som Verdi

Så hva byr kvelden på? En Yaritza Véliz, som i Violettas godt krevende rolle åpner ballet, med en renskåren stemme som går som et lyn rundt henne. Den utsvevende Violetta og den ydmyke, varme, klare stemmen først, og dernest som den angrende og døende Violetta. Et enormt spenn, som ikke alltid og i alle oppsetninger i verden synges og ageres like troverdig. En stor opplevelse.

Det andre – og store – er den tyske dirigenten Anja Bihlmaiers lydhøre forhold til Verdis musikk, et nøyeregnende og lekkert avmålt fundament for hele greia, både i følsomhet og dramatikk. Det duver «verdisk», med en rekke nedtonete tempi som trekker det lyriske ut av musikken. Hun fører taktstokken som en sonde.

For å si det slik, de fine psykologiske skildringene i musikken kommer tydelig frem i Bihlmaiers hånd. All skjønnheten her – slik det skal være – rommer det lidelsesfulle fra første stund, de innledende stryketaktene varsler mildt om sorgen og ulykken som kommer i tredje akt.

---

Den norske opera og ballett

Giuseppe Verdi

La traviata

Yaritza Véliz, Davide Giusti, Yngve Søberg m.fl.

Operakoret og Operaorkesteret, dir: Anja Bihlmaier

Regi: Rodula Gaitanou

Spilles til 2. februar

---

Skikkelig trøkk

Violettas kjære Alfredo synges av Davide Giusti, med god Verdi-stemme, kanskje ørlitegrann rusten, der han agerer hektisk rundt i sin gode vilje. Yngve Søberg er som alltid midt i stemmen sin, det er han her også: myndig og stødig, som en «ond» far skal være.

Første og siste akt har høy blodprosent, den midterste beveger seg litt tregt, stanger litt

—  Olav Egil Aune

Første og siste akt har høy blodprosent, den midterste beveger seg litt tregt, stanger litt, det er en dupp i skuespillerkunsten. Det kan ordne seg. Og det skal understrekes, med to streker – det er skikkelig trøkk i koret. Som sedvanlig, kan en vel si.

Jeg liker scenografien og regien, scenografien er enkel, men overveldende. Den favner på en måte alt som skjer på scenen i et vakkert grep – verken moderne eller ikke-moderne, verken plysj elle glass og betong, den er seg selv og kler forestillingen.

la traviata

Første samtidsopera

La traviata, første gang oppført i 1853, er musikkhistoriens første «samtidsopera». Før den var historiene lagt til fortiden, gjerne gresk og romersk historie og mytologi, så ingen skulle bli støtt på mansjettene. Og La traviata støtte, ikke minst kvinnene som fikk syn for sine menn på bordell.

Violettas ensomhet gjenspeiler den seksuelle siden av vår tids golde liv. Men når operaen selges inn av Operaen selv som «Sex i Operaen», er det naturligvis som å utradere innholdet. Den som tiltrekkes av innsalget, blir naturligvis skuffet.

Verdi er like så italiensk som pasta, parmesan og vasketøy på en snor

—  Olav Egil Aune

Kårde gjennom sjelen

Verdi er like så italiensk som pasta, parmesan og vasketøy på en snor. Det ligger også i musikkens vesen. Verden liker Italia – og dermed Verdi. La traviata slår selv La bohème og Carmen i spillestatistikkene. Verdi har det til felles med konkurrentene, at han vrir de tragiske følelsene så mye det overhodet lar seg gjøre. Han gjør det i Operaens nye oppsetning, avslutningen er kort og kontant og går som en kårde gjennom sjelen – det sørger Yaritza Véliz for.

For å si det på én måte: Kjærligheten, selv den tragiske, blir aldri gammeldags. Eller som det lyder fra scenen: Kjærligheten er universets pulsslag.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser