Kunsten å dø

Kammeroperaen Fram er del av Ultimafestivalen 2023, og tar for seg møtet med døden og alderdommen med drømmen som verdifullt verktøy. Scene 2 på Den Norske Opera & Ballett veksler mellom virkelighet og drøm hos den eldre kvinnen Ameli: Virkeligheten er den slitsomme alderdommen hjemme i det knirkende gamle trehuset, hvor sønnen Andreas besøker henne og forteller at han skal ha barn. Drømmen er Fritjof Nansens Fram-ekspedisjon mot Nordpolen, hvor Ameli blir sterk igjen og innleder et forhold med polfareren.

Både Nansen og alderdom er noe uvanlig operamateriale, og til tider oppleves det vanskelig å forene dem til en overbevisende helhet. Likevel lykkes operaen godt med å skape situasjoner vi alle kan kjenne igjen fra våre egne liv på et tidspunkt. Amelis forvirring, kanskje demens, portretteres godt gjennom vekslende stemningsleie, desorientering og hennes egen opplevelse av at virkeligheten glipper.

Sønnen Andreas blir troverdig som pårørende, med frustrasjonen og sorgen over moren som forsvinner og fortvilelsen over å ikke kunne hjelpe henne der hun er.

Leder oppmerksomheten

Scenograf Bård Lie Thorbjørnsen har skapt et balansert og sparsomt scenebilde som gir rom for utøverne og deres bevegelser og relasjoner. Amelis hjem er midtpunktet på scenen. Det illustreres av et bord og stol, en bokhylle og en vindeltrapp. Når den eldre kvinnen går inn i drømmen, erstattes hverdagen av skipet Fram.

I siste scene på pleiehjemmet er alt nakent og tomt, kun stoler og lamper er igjen. Musikere i kostymer rammer inn scenebildet gjennom hele forestillingen med slagverk, akkordion og en strykekvintett på hver sin side, vendt mot handlingen og uten dirigent.

Scenebildet leder på denne måten vår oppmerksomhet mot aktørene på scenen, noe regissør Hilde Andersen har utnyttet godt i en lavmælt regi som betoner nærheten i samspillet mellom sangerne.

Når helt ut til publikum

Hege Høisæter overbeviser som den aldrende Ameli ved å stadig endre karakter gjennom operaen i kroppsspråk og utstråling. Hun er nær og krass i relasjon til sønnen, kraftfull i drømmeverdenen og til slutt skrøpelig på pleiehjemmet. Først og fremst har hun et sterkt scenenærvær som når helt ut til publikum. Det er vel sjelden noen har kledd så godt å gjøres 10 til 20 år eldre.

Hennes medsanger Frode Olsen gjør en imponerende rolle som Fridtjof Nansen i både stemmekvalitet og fremtoning med sine 71 år. Klangen hos de yngre kreftene danner et motstykke til de to eldre. Eirik Grøtvedt og Silje Marie Aker Johnsen synger likefrem men svært godt som sønnen Andreas og kjæresten hans, og som dyr i drømmelandskapet. Mannskoret må også trekkes frem spesielt for solide enkeltprestasjoner i tillegg til korpartiene som mannskap på Fram.

Mellom virkelighet og drøm

På samme måte som komponister forsøker å skrive idiomatisk for ulike instrumenter, har Synne Skouen her antagelig komponert deler av partiene for Ameli og Nansen med eldre stemmer i tankene. Dette fungerer godt, og det kommer også fram som musikalske karakterskift. Nansen og særlig Ameli har færre lange linjer og en mer talenær sang, men linjene strekker seg ut mer når Ameli går inn i drømmen og får tilbake sin styrke.

Musikken skifter karakter både stilistisk og til dels i sjanger gjennom operaen, ofte når stemningen endres mellom virkelighet og drøm. Klangtepper med milde dissonanser og dramatiske atonale utbrudd avløses av romantiske lyriske partier. Musikken inkluderer også uventede sjømannsballader med mannskor og kabaret med trekkspill.

Kanskje som pek til drømmer og minner hører vi også referanser til den klassiske musikkhistorien. Scenen på pleiehjemmet åpner med Debussys drømmende pianopreludium Clair de Lune som et ekko langt borte fra, som for å understreke at Ameli er tilbake i virkeligheten. Uroen blant de gamle ledsages av en lamento, et bassmotiv i kromatisk nedgang som et kjent bilde på melankoli i århundrer. Tidvis mener jeg også jeg kan høre sitater fra Skouens tidligere produksjon - kanskje som en referanse til komponistens eget liv.

Fragmentarisk og springende

Som helhet er Fram en vakker kammeropera, med gode utøvere og en sår tematikk som berører. Kontrastene og variasjonen gjennom en nokså kort verk bidrar imidlertid til at operaen kan oppleves noe springende og fragmentert i alle ledd.

Librettoen er jevnt over god, men også den varierer i stil mellom lavmælt humor, hverdagslig språk, operaalvor og banning. Historiens vendinger kan komme litt brått på og dermed oppleves litt platt fordi vi mangler utviklingen i tid. Eksempelvis skifter Ameli sinnsstemning nokså raskt når hun først ønsker å dø, deretter reflekterer over morsrollen og endrer mening når hun ser en binne med ungen sin, for å så til slutt gi slipp når Andreas godtar det.

Noen få regigrep ledsaget av musikalsk variasjon bærer preg av det samme, der sjømennene synger og danser og senere akkompagnerer samleiet mellom Ameli og Nansen med humoristisk korsang. Alt dette må jo i grunn være et ypperlig bilde på opplevelsen av å falle ut og inn av virkeligheten, men skaper en litt haltende helhet for oss som enda ikke har kommet så langt.

Dette til tross, forestillingen som helhet og fremføringen er likevel så god at kammeroperaen evner å berøre både pårørende og de som står framfor den siste ferden.

---

Opera

Den Norske Opera & Ballett, Ultimafestivalen 2023

Synne Skouen

Fram

Libretto: Oda Radoor

Sangere: Hege Høisæter, Frode Olsen, Silje Marie Aker Johnsen, Eirik Grøtvedt

Regi: Hilde Andersen

Visuell design: Bård Lie Thorbjørnsen

Dramaturgi: Jonas Forssell

Sonografi: Synne Skouen og Mats Claesson

Kostymer: Alva Brosten

Lysdesign: Torkel Skjærven

Lyddesign: Mats Claesson

Fredag 15. september, kl. 18.00, Scene 2, Den Norske Opera & Ballett

---