Jarle Haugland har skrevet en kort andaktsbok med førti andakter for fastetida. Imidlertid skriver Haugland at den godt kan brukes ellers i året også, og det kan den.
Haugland tar for hver andakt utgangspunkt i korte bibeltekster, oftest bare ett vers. Han gjør en fin, og innimellom original, jobb som skriftutlegger. Best er han når han dveler ved samme vers over flere andakter.
Haugland er stort sett en effektiv og god skribent, i beste mening skriver han enkelt og forståelig. Noen ganger skjærer han dog ut i kristelige floskler som tilslører mer enn de formidler. Han kunne også spart seg for å gjenta myten om at disippelen Johannes skrev Johannes-evangeliet.
Bibelnært og klassisk
Dette er bibelnære andakter i klassisk norsk lavkirkelig tradisjon. Innholdsmessig står Haugland omtrent nøyaktig der man kunne forvente, gitt dette utgangspunktet. Vekten ligger på omvendelse, inderlighet, synd, frelse, korset og Guds kjærlighet.
---
Andaktsbøker i Vårt Land
- Vårt Land anmelder åtte norske andaktsbøker denne uken: Heidi Gelleins Elsket, Terje T. Konradsens Disippel 365, Geir Gundersens God morgon, Jarle og Karina Waldemars Herr og fru, Egil Svartdahls Plussord, Anne Kristin Aasmundtveits Alle år har du sett meg, Jarle Hauglands Drikk og Jan Torlands Fra mann til mann
- Anmelderne er Sofie Braut, Lars Petter Sveen, Åste Dokka og Daniel Joachim Kleiven
---
I forordet spør han om tekstene hans kan bringe noe nytt, og kvitterer ut at det gjør de egentlig ikke. Det har han også rett i. Dermed hviler mye på formidlinga. Klarer Haugland å aktualisere barnelærdommen?
Det er mange interessante oppspark i de korte andaktene, fra TV til Ibsens dramatikk og teknologisk utvikling. Det skaper små metaforuniverser som bærer poengene i andaktene godt. Haugland har fingeren på samtidspulsen, og skriver presist, dog ikke så originalt, om vår tids utfordringer. Spesielt er han opptatt av medier og medieteknologiens påvirkning på vårt liv, og dette danner konteksten han formidler sin kristendom inn i.
---
Andaktsbok
Jarle Haugland
Drikk. Andakter i en hverdag full av skjermer
99 sider, Luther forlag 2023
---
Den største forskjellen mellom Haugland og arverekka som før ham har gitt ut andaktsbøker på Luther forlag, er at han har et nyansert blikk på «verden». Han ser både positive og negative sider ved samfunnet og utviklinga, og viser seg dermed som skapelsesteologisk bevisst. Med det går han også klar av et av pietismens store teologiske problemer.
Å vende seg om igjen og igjen
Men andre sider av pietismen er videreført med full styrke. Haugland maner til omvendelse, om enn i moderne og ikke-støtende språkdrakt. Han skriver igjen og igjen og med ulike vinkler om å komme til Jesus, om å ikke holde Gud på avstand, om å vende oss mot Gud, kjenne på tørsten, han ønsker velkommen og forteller at vi er invitert.
Men hvor mange av de sannsynlige leserne trenger egentlig å få gjentatt oppfordringa om å velge Gud?
Den grunnleggende uroen Haugland skaper ved å stadig kalle til omvendelse, klarer han ikke glatte over
— Åste Dokka
Denne stadige kretsingen rundt omvendelsen er grunnleggende malplassert, gitt sjangeren. Ateister leser jo ikke andaktsbøker. Når det derfor er allerede overbeviste kristne som skal lukkes inn i Jesu armer på nytt og på nytt, skaper det usikkerhet: Leseren vil føle seg som en som trenger å komme til Jesus, fordi vedkommende blir tiltalt som en som trenger å komme til Jesus.
[ – Kristne forlag bidrar til at kristne bokhandlar må legge ned ]
Haugland kan følge opp med så mange andakter om hvile og fred han vil, men den grunnleggende uroen han skaper ved å stadig kalle til omvendelse, klarer han ikke glatte over. Her får vi ingen frelsesvisshet. Dermed er det paradoksalt når Haugland forsikrer oss om at Jesus gir «noe som dekker behovet for godt, slik at vi aldri mer blir sultne eller tørste».
I beste fall har han ikke kontroll på forskjellen mellom hva teksten sier og hva den gjør, i verste fall bruker han bevisst uredelige retoriske vekkelsesknep.
Hva teksten sier og hva den gjør
Og her er vi ved et beslektet problem i boka: Som så mange andre kristelige formidlere, i og utenfor den tradisjonen han står i, driver Haugland manipulerende kommunikasjon. I en av samlingens første andakter skriver han om invitasjonen til å reise seg opp «og ta noen små skritt sammen med Gud». Det han konkret sikter til er et liv i bibellesing og bønn. Men så kommer det en tvist: «Ikke la dårlig samvittighet eller ‘burdisme’ være drivkreftene».
[ Fra «flaut» til «forrykende» – dette er dommen over 12 barnebibler ]
Altså oppfordrer han oss først til å gjøre en ting, før han advarer mot at vi skal føle at vi burde gjøre den tingen. Så da står leseren der og får ikke lov til å føle den følelsen forfatteren akkurat har skapt. Ikke nok med at vi får dårlig samvittighet for å ikke lese nok i Bibelen, men vi får også dårlig samvittighet for å føle at vi burde lese mer i Bibelen.
Her ligger det manipulative: For å redde seg selv fra konsekvensen av sitt eget poeng, avviser Haugland konsekvensen, men beholder poenget, og lar dermed leseren i stikken.
Som så mange andre kristelige formidlere driver Haugland manipulerende kommunikasjon
— Åste Dokka
Det han, og veldig mange flere forkynnere med ham, heller bør gjøre når de oppdager at de står i fare for å for eksempel forkynne gjerningskristendom, er å ta det på alvor. Hent problemet opp i teksten. Skriv at dette er en mulig konsekvens, og diskuter det på en transparent måte. Anerkjenn leserne.
Reelle lesere
Det er kanskje urettferdig å ta Haugland så hardt for dette, for denne boka er overhodet ikke blant de verste. Men den er et veldig typisk eksempel på noe veldig vanlig og dypt problematisk. Intensjonen er ikke ille – formidlerne vil ikke tråkke uti teologisk eller menneskelig. Men de må løse problemet på en annen måte enn gaslighting.
Enten må de stå for at teologien deres kan få uheldige konsekvenser, eller så må de endre teologi.
