Teatervårens vittigste og vakreste

Hva handler Tryllefløyta om? Librettoen skrevet av Schikaneder er så full av snodige hendelser og merkelige vendinger at selv den mest durkdrevne scenekunstgjenger vil ha problemer med å oppsummere innholdet.

For mange er Tryllefløyta først og fremst Mozarts musikk. Opera-klassikeren rommer en lang rekke av hans største (og siste) «hits», og blir stående som et musikkdramatisk testamente.

Mozart dirigerte selv urfremføringen i Wien i 1791, og døde bare to måneder senere.

Et annet fokus

Regissør Ole Anders Tandberg har tidligere satt opp Tryllefløyta på operascener i Sverige med stor suksess. Når han tar klassikeren til teateret, er det med et bevisst ønske om å se bort fra musikalsk perfeksjon.

Med på det kunstneriske laget følger et skranglete orkester med ny orkestrering under ledelse av Trond Lindheim, der strykere må vike plassen for instrumenter som banjo og elgitar (!) Med et godt musikalsk glimt i øyet skal det ikke mange tonene til før mye av ærefrykten for verket er som blåst av banen. Til tross for god stemmeprakt blant flere av skuespillerne, gjøres det få forsøk på virtuose arier eller vanskelige halvtoner.

Det hindrer ikke Mozarts fortryllende melodier fra å klinge med i scenefortellingen, men det setter selve historien og scenebildet i et større fokus enn det musikalskteknisk mesterlige. Blottet for operaklang skinner også budskapet i bunn tydeligere igjennom; Å overvinne det onde med det gode.

Godt vs. ondt

Den i overkant innfløkte handlingen dreier nemlig rundt karakterer som representerer gode eller onde krefter; Prins Tamino (Vetle Bergan) får i oppdrag av Nattens dronning (Charlotte Frogner) å befri hennes datter Pamina (Ina Svenningdal) fra den onde trollmannen Sarastro (Pål Christian Eggen).

Med seg får han fuglefangeren Papageno (Joachim Rafaelsen) og en magisk fløyte som kan hjelpe han når farer truer. Etter hvert kommer det frem at det er Nattens dronning som er ond, og ikke Sarastro. Tamino må gjennom forskjellige prøvelser for å redde Pamina og seirer til slutt.

Blant et sterkt skuespillerensemble utmerker Charlotte Frogner seg i rollen som Nattens dronning. På en høyst underholdende måte representerer hun de onde kreftene, mørket og månen, mens hun drar operahistoriens største numre ned fra pidestallen og gjør de til sine helt egne. Et annet humoristisk høydepunkt er Bartek Kaminski som den skruppelløse fangevokteren Monostatos.

I denne allerede eventyrlige verden gjør Tandberg sin helt egne vri og har en vilter fantasi, som krever at publikum henger med i svingene. Det kan være lurt å lese seg opp på handlingen og kjenne til musikken, før man ser forestillingen. Her ligger mye av underholdningen i de mange vendingene bort fra originalen, med forfriskende overraskelser i arrangementer, musikalsk fremførelse og typegalleri.

[ Trond Muri fulgte «Julemysteriet» til fots fra Oslo til Betlehem ]

Høye snork

Stykket starter fornøyelig med høye snork fra salen, der en publikummer har sovnet allerede under ouverturen. Selve scenen er en klassisk skolestue fra 60-tallet, et bilde på visdommen som bør styre i verden. Mens Papageno har blitt en sprø lærer med stor forkjærlighet for fugler.

Fra pulten får Pamina øye på publikummeren – som viser seg å være Tamino. De rekker å forelsker seg før forviklingene starter. Tandberg gjør originalens frimurere til speidere, mens de skremmende, ville dyrene Tamino og Papageno møter på sin ferd, har blitt en gjeng brunbjørner med stor sans for dans.

‘Tryllefløyta’ seiler opp til å bli teatervårens vittigste og vakreste eventyr

—  Kjersti Juul

Visuell fest

Har selve historien blitt mindre mystisk å finne ut av etter tre timer i Tandbergs univers? Det er hvert fall gøy mens man forsøker å tolke hva som foregår.

Ikke minst spiller de storslåtte scenebildene en avgjørende rolle for at forestillingen fenger. Det Norske Teatret har mange scenetekniske muligheter og rom for en dynamisk scenografi, som Tandberg vet å utnytte til fulle. Det gir rom for morsomheter, som når et dusin speidere på rekke og rad kryper ut av et bitte lite telt, men rydder også plass for slående vakre scenebilder.

Der det bevisst skorter på musikalske prestasjoner i toppklasse, byr forestillingen til gjengjeld på en visuell fest som nærmest visker ut skillet mellom drøm og virkelighet. Slik seiler «Tryllefløyta» opp til å bli teatervårens vittigste og vakreste eventyr.

---

Teater

Tryllefløyta

Musikk: Wolfgang Amadeus Mozart

Tekst: Emanuel Schikaneder

Bearbeidelse, regi og scenografi: Ole Anders Tandberg

Orkestrering og musikalsk ledelse: Trond Lindheim

Kostymedesign: Maria Geber

Koreograf: Anna Koch

Lysdesign: Ellen Ruge

Lyddesign: Bjørnar Hopland

Det Norske Teatret, Hovedscenen

---