Anmeldelser

På overflaten av Putins hellige krig

Helge Simonnes’ bok gir ingen dypere forståelse av de religiøse sidene ved Putins krigføring i Ukraina.

Russlands invasjon av Ukraina rystet en hel verden. Krigen var en konsekvens av Putins innenrikspolitiske posisjonering, hans imperiebygging og kamp mot Vesten. Men den hadde også dype religiøse dimensjoner.

I Putins hellige krig vil Helge Simonnes, tidligere sjefredaktør i Vårt Land, anskueliggjøre disse religiøse aspektene ved krigen. Han befatter seg dermed med en aktuell og betent tematikk som også er høyst komplisert. Simonnes følger slik opp sin interesse for skjæringsfeltet religion og politikk, som han før har behandlet i Kampen om korset i politikken (2019) og Trump, Gud og kirken (2021).

Upresise generaliseringer

Lenge før krigens frembrudd var det klart at religion sto på spill i konflikten mellom Russland og Ukraina, som er forbundet av en over tusen år lang historie. I 2019 ble den ortodokse kirken i Ukraina erklært autokefal og fikk slik uavhengighet ovenfor Moskva. I Russland har Kirill søkt stadig nærmere Putin.

I Putins hellige krig hører vi om Putins liv og forhold til troen, om Den ortodokse kirkes historie i Russland og Sovjetunionen, om patriark Kirill, og om ideologiske tema som nasjonalisme og familie. Simonnes skriver lettlest og klart, veksler mellom det forklarende med det anekdotiske, og ser stadig til norske og vestlige eksempler for å illustrere og forklare.

Simonnes overdriver Putins selvstendighet og undervurderer den religionspolitiske konteksten

—  Ragnar Misje Bergem

I forordet sier Simonnes at han ikke er en ekspert på Putin eller Russland. Det preger boken. Dette er ingen akademisk bok og trenger ikke være det. Likevel har den klare svakheter. Simonnes gjengir andrehånds kunnskap fra populariserte bøker, avisartikler og foredrag, uten at han selv bidrar med analytisk og syntetisk presisjon. Han beveger seg på overflaten, tyr stadig til upresise generaliseringer, og kvalifiserer egne påstander med «kanskje» og «det kan virke som».

---

Putins hellige krig

Sakprosa

Helge Simonnes

Putins hellige krig

207 sider, Verbum 2023

---

Simonnes sier at hans bidrag er hans kompetanse på blandingen mellom religion og politikk, hentet fra Norge og Vesten. Han ser til Bolsonaro, Trump og Listhaug for å belyse Putins bruk av religiøs retorikk. Simonnes har gjort intervjuer med noen norske personligheter, deriblant Olav Fykse Tveit, som jo var tidligere leder i Kirkenes Verdensråd. Selv om dette er et spennende valg, sitter vi i praksis igjen med noen små anekdoter.

For Simonnes handler religionens rolle i politikken fremst av alt om symboler og retorikk som appellerer til følelser. Det kritiske spørsmålet synes å være hvorvidt tro er ektefølt eller «brukes» for å slå politisk mynt. Med så et spinkelt begrepsapparat bærer det raskt galt av sted.

Religion mer enn et instrument

I 2014 forsvarte Putin annekteringen av Krym-halvøya ved å vise til at Valdimir, storfyrsten av Kyiv, ble døpt der i 988. Dåpen av Vladimir og de kyivkse rus’ regnes som fødestedet for både Den russisk-ortodokse kirke og staten Russland.

Simonnes kommenterer at Putin fikk befolkningen til å «falle for retorikken om Valdimir den hellige». Men slik overdriver han Putins selvstendighet mens han undervurderer den religionspolitiske konteksten. Dette er ikke kun religiøs retorikk som brukes ovenfor en naiv befolkning. Det er fortellinger som former aktørers mulighetsrom og forståelseshorisont. Det er ikke tilfeldig at 1000-års jubileet for dåpen ble et pikant problem for kommunistpartiet i Sovjetunionen, som i utgangspunktet ikke ville nevne at staten hadde samme opphav som kirken.

Religion er mer enn et instrument: det sitter i historie, institusjoner, ideologier og kriger, det muliggjør og det begrenser, det former og formes.

putin kirill

Preges av vestlige paralleller

Tre sentrale kapitler i boken handler om Gud, nasjonen og familien. Dette er viktige tema, men preges av vestlige paralleller og begreper som forstyrrer like mye som de forklarer. «Vekkelse» og «sekularisering» er relevante begreper for å forstå nyere russisk historie, og det finnes en – høyst – indirekte kobling mellom Putin-regimets kamp mot «vestlig kjønnsideologi» og homofilistriden i Den norske kirke. Men hvorfor bruke tiden på dette, når vi heller kunne forstått mer av den ortodokse tanken om symfonia, eller Putin-regimets bruk av identitetsbegrepet russkij mir («Den russiske verden»)?

Denne leseren får ofte inntrykk av at vi oppmuntres til å respondere på den russiske retorikken med et «huff»

—  Ragnar Misje Bergem

Og hva er den religionspolitiske betydningen av at den russiske fromheten som, ifølge den ortodokse teologen Nicholas Arseniev, er kjennetegnet av en nostalgi for rom («space»)? Og hva med kirkene i Ukraina, eller andre ortodokse kristne – hvilke ressurser finnes i den ortodokse tro til å ta til motmæle mot Putins propaganda?

Mangler dybde

Med Simonnes’ hesteskoteori fremstår alle som kynisk «blander» religion og politikk som like. Det implisitte alternativet – det moderate sentrum – er liberalt og rasjonelt. Denne leseren får ofte inntrykk av at vi oppmuntres til å respondere på den russiske retorikken med et «huff», når det vi ønsker er en dypere forståelse.

Det implisitte perspektivet blir eksplisitt og nærmest parodisk når Simonnes avslutter boken med å gjengi råd fra sin Vær varsom-plakat («Vær varsom når du fristes til å hevde at Gud velger ut og velsigner folkeslag og nasjoner»).

Religionens rolle i politikken er mer enn det som kan sammenfattes i og begrenses av en Vær varsom-plakat. Skal vi komme under overflaten, trenger vi presise begreper, opplysende paralleller og forklarende årsaker. Det får vi dessverre for lite av i Putins hellige krig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser