Anmeldelse: Amerikansk tro i Norge, sett fra utsiden

«Sanninga skal gjere dykk frie», leste Helge Simonnes fra tøystykket under prekestolen i sin barndoms kirke, og dette har fulgt han som ideal siden. Gjennom boken Trump, Gud og kirken ønsker den tidligere sjefredaktøren i Vårt Land å vise hvordan Bibelens ord kan misbrukes og bidra til det motsatte.

Religion og politikk

Simonnes skrev i sin forrige bok, Kampen om korset i politikken, om farene ved å blande religion og politikk. Da skrev han hovedsakelig ut fra en norsk kontekst. I sin nye bok ser han til USA og Donald Trumps presidentskap som et eksempel på hvor galt det kan gå når man blander politikk og religion, og spesielt den kristne, evangelikale varianten. Simonnes forsøker å si noe om hvorfor så mange kristne i USA ble ivrige støttespillere til en kandidat (og senere president), som var milevis unna å leve opp til den moralske standarden som de samme kristne hardt forsøker å holde oppe i det amerikanske samfunnet.

Simonnes undersøker spørsmål som: Hva var det Trump hadde å tilby de kristne? Hvorfor takket de ja? Hva er det i amerikansk, kristen tro som gjorde dette mulig? Simonnes kaller sitt prosjekt for en risikoanalyse.

---

Sakprosa

Helge Simonnes

Trump, Gud og kirken

Verbum 2021

---

Ved å flytte blikket fra Norge til USA ønsker Simonnes å vise at dette ikke bare var en engangshendelse i et land langt borte, men at det er dynamikker som preger vår tid og finnes mange steder: Religionen som politisk kraft. Hovedvekten er på amerikanske forhold, og Simonnes graver både i historiske hendelser og i de siste twitter-meldingene, og har et imponerende kildetilfang i sin relativt korte bok. Simonnes fremstår ikke som en USA-ekspert med mange egne analyser, men slipper andre til på en måte som gjør at også dem som har fulgt situasjonen i USA ganske tett, trolig vil lære noe nytt.

[ Fra Billy Graham til Donald Trump – det kristne høyres maskuline ideal ]

Tette bånd

Simonnes vil vise hvor tette bånd det er mellom det evangelikale USA og det evangelikale Norge – denne kristne tradisjonen som løfter opp Bibelens autoritet og personlig etterfølgelse. Dette gjøres både ved hjelp av konkrete hendelser og personer, men også ved å løfte frem Lausannepakten, som er det nærmeste man kommer en felles trosbekjennelse for evangelikale kristne over hele verden. Jeg opplevde først forsøket med å koble USA med Norge som litt tvunget, men det ble etter hvert heller vanskelig ikke å gi Simonnes rett: Det er virkelig mange koblinger mellom det evangelikale USA og det evangelikale Norge.

Det er virkelig mange koblinger mellom det evangelikale USA og det evangelikale Norge.

—  Erik Andreassen

Simonnes’ avstand

Ut fra Lausannepakten drøfter Simonnes både bibelsyn og konkrete bibelske begreper, og viser hvordan kjente uttrykk som «velsignelse» og «Gud har en plan» kan lede galt av sted. Dette kan det komme gode og viktige samtaler ut av, og for min del, som godt plassert i en evangelikal tradisjon, førte det til refleksjon, også over hvorfor jeg i veldig liten grad bruker begrepene Simonnes løfter frem. Og det er kanskje her jeg opplever at Simonnes ikke treffer helt. Jeg får en følelse av at han gir en tilsynelatende god analyse av det evangelikale miljøet i Norge. En detalj er når han beskriver sangen i møtene i de store frimenigheter i norske storbyer som «korte og med gjentagende tekster». Det finnes det sikkert fortsatt eksempler på, men dette var en mer treffende karakteristikk for 15 år siden. Slike detaljer gir en opplevelse av at Simonnes beskriver hendelsene fra avstand, og i hovedsak gjennom andres skildringer.

Simonnes forteller om det evangelikale miljøet som en som i hovedsak står på utsiden og observerer, men likevel ikke objektivt som en journalist.

—  Erik Andreassen

Simonnes forteller om det evangelikale miljøet som en som i hovedsak står på utsiden og observerer, men likevel ikke objektivt som en journalist, men fra en posisjon hvor en statsfinansiert og teologisk liberal folkekirke er en selvfølgelig norm. Likevel reiser Simonnes en rekke spørsmål og kommer med observasjoner mange miljøer vil ha godt av å samtale om.

Uønsket trosbistand fra Graham

Og et apropos: Det var ikke mulig for meg å lese boken uten å reflektere over min egen historie. Simonnes trekker frem flere tradisjoner og personligheter jeg er kjent med og har måttet forholde meg til. Blant annet Trump-supporterne Anne og Franklin Graham, og deres far Billy Graham, som nevnes flere ganger i boken – Graham den eldre som den eneste med positivt fortegn.

[ Rod Dreher vil vekke kristne til ny motstandskamp ]

En av mine klareste kallsopplevelser fikk jeg i forbindelse med en preken Anne Graham Lotz holdt fra en provisorisk scene i Holvikahallen i Grimstad i 1996. «Just do it», sa hun. «Si ja til å tjene Jesus med hele livet». Og jeg sa «ja».

Det føltes som å være et utviklingsland hvor amerikanere kommer dundrende inn med trailerlass med hjelp ingen har bedt om eller trenger.

—  Erik Andreassen

20 år senere sa jeg et klart «nei», da representanter for Lotz bror, Franklin Graham, kom hjem i min stue for å overbevise meg og et par kolleger om å bli med på Håpets Festival i Oslo Spektrum. Amerikanske donorer var villig til å bruke 15 millioner på at den amerikanske versjonen av det glade budskap skulle forkynnes i Oslos storstue, så lenge det var Franklin som brakte det og man brukte den amerikanske malen – for dette kunne de. Jeg sa det føltes som å være et utviklingsland hvor amerikanere kommer dundrende inn med trailerlass med hjelp ingen har bedt om eller trenger.

[ Kan USA reddes? ]

Mer mangfoldig gruppe

Mellom mine to møter med Graham-sfæren har jeg vært en rekke ganger i USA. Flere ganger har jeg bodd privat hos menighetsmedlemmer som har åpnet sine hjem for tilreisende fra hele verden. «Ikke snakk politikk», var rådet vi fikk på forhånd, men jeg klarte aldri la være. En av menighetene vi ofte besøkte, var den enorme Willow Creek, utenfor Chicago. Aldri var pastor og grunnlegger Bill Hybels så nær å miste jobben, før han selv gikk av i 2018, som da han inviterte sittende president Bill Clinton til en lederkonferanse i kirken. Hybels var en av Clintons rådgivere. Problemet til menigheten var ikke at Clinton var demokrat, men at Hybels hadde blandet tro og politikk, noe som ikke er et problem for mange amerikanske kristne, ifølge Simonnes.

[ Ufiltrert kritikk av megakirke-trenden i Eugene Peterson-biografi ]

Dette konkrete eksempelet viser at det «hvite, evangelikale USA» er en mer mangfoldig gruppe enn hva Simonnes får frem i boken. Likevel er det liten grunn til å trekke hans beskrivelser i tvil: Trump utnyttet det evangelikale USA, og det evangelikale USA håpet å utnytte Trump. Det er et partnerskap det er viktig å sette et kritisk søkelys på, her kan sannhet sette fri, og her har Simonnes et godt og viktig bidrag, selv om det er skrevet litt på avstand.