Anmeldelser

Et verdifullt bidrag til norsk motstandshistorie under krigen

Når Hilde Vesaas skildrer motstandskvinner og jødiske flyktninger i boka si om Nansenhjelpen, skriftfester hun individualiteten som ble forsøkt tatt fra dem.

Dokumenter nazistene ikke må få kloa i, og ei krokodilleskinnsveske: Disse to tingene nevner forfatter Hilde Vesaas at flyktningarbeider Tove Filseth ba søstera ta vare på, før hun selv måtte flykte til Sverige i 1942.

Ei luksusveske! Fjongt snobberi, tenkte jeg først. Men så slo det meg: Krokodilleskinnsveska er et uttrykk for Filseths interesse for estetikk, håndverk og moter: Ved å nevne akkurat denne detaljen, insisterer forfatteren på sin heltinnes individualitet, akkurat da denne er som mest truet – av en voldsmakt hvis mål nettopp er å utslette menneskeverdet.

En slik fastholdelse av personlige særtrekk, er med andre ord en måte å feste krigsofrenes og -motstandernes menneskelighet til papir: Insisteringen er et antifascistisk arbeid, ikke minst fordi Vesaas er konsekvent gjennom hele Nansenhjelpens modige kvinner: Med nestekjærlighet som våpen i kampen for jødiske flyktninger.

Nyanserer motstandslitteraturen

Da nazitropper ankommer Norge 9. april 1940, tas leseren for eksempel med til et landsted utenfor Bergen, der fosterfamilien til Praha-gutten Karl Peter Federer søker tilflukt. I hagen har familiens sønner fått velge seg hver sin eik. Den tsjekkisk-jødiske flyktningen får derimot velge seg en furu, skriver Vesaas: Han liker jo furutrær best. Og når gutten senere sendes til Theresienstadt, nevnes muligheten for at han kan ha opptrådt i konsentrasjonsleirens barneopera, siden han var så glad i musikk.

Vesaas’ metode er ikke risikofri

—  Maria B. Olerud

Vesaas’ metode er ikke risikofri: Et sakprosaverk om andre verdenskrig som bare hadde tatt for seg livets vakre ting – vesker, trær og operasang – hadde åpenbart vært dypt problematisk. All krigslitteratur (og -film, og ikke minst -dataspill) som gjør nød, drap og tortur til tom underholdning, action eller sosialporno, er og blir antihumanistisk. Vesaas skyr derimot ikke grusomhetene. Hun skildrer dem uten melodrama, og vekter dem som sagt mot det menneskeliggjørende hverdagslige.

Slik har fortellinga om nødhjelps- og flyktningorganisasjonen Nansenhjelpen blitt et nøkternt, verdig bidrag til både kvinnehistorie og jødisk historie i Norge, som dessuten nyanserer og beriker motstandslitteraturen vår.

---

nansenhjelpen

Sakprosa

Hilde Vesaas

Nansenshjelpens modige kvinner. Med nestekjærlighet som våpen i kampen for jødiske flyktninger

278 sider, Kagge forlag 2023

---

Tetter hull

Fra før har lektor og litteraturkritiker Vesaas skrevet bok om flyktningtransporten Carl Fredriksens Transport. Da var kanskje turen kommet til Nansenhjelpen? Jeg var nok ikke den eneste som først ble ordentlig kjent med den livreddende innsatsen til begge disse grupperingene gjennom NRK-serien Last: jøder, selv om Nansenhjelpens folk var blant de få som jobbet med jødiske flyktninger allerede før krigsutbruddet.

karl peter federer og fostefamilien

I mursteinen Norske kvinner i krig: 1939-1945 (2020) skriver forfatter og historiker Mari Jonassen at den kjønnsmessige skjevheten i krigslitteraturen faktisk økte gjennom siste halvdel av forrige århundre: Menn skrev om menn, mens kvinner skrev lite okkupasjonslitteratur. Jonassen har selv gjort en innsats for å tette hullene; både nevnte tungvekter og Alt hva mødrene har kjempet (2010) tar for seg norske kvinners motstandsarbeid.

Nansenhjelpens modige kvinner føyer seg inn i rekken. Der Jonassens bøker i større grad kan regnes som oversiktsverk, konsentrerer Vesaas seg om noen utvalgte kvinner: Vi følger dem på oppdrag for Nansenhjelpen gjennom Sentral-Europa, Norge og Sverige, og i Finland under vinterkrigen.

Betente spørsmål

Teksten veksler mellom to moduser: Iscenesettelser ført i historisk presens, basert på øyevitneskildringer, og drøftende passasjer ført i preteritum. Mens de sceniske sekvensene drar leseren inn med persontegninger, frampek og et akselererende tempo, bruker Vesaas «metamodusen» til å diskutere kildebruk, usikkerhetsmomenter og betente spørsmål.

Hilde Vesaas

Spesielt kapittelet om Nansenhjelpens fatale retur (!) av barneflyktninger til Tsjekkoslovakia i 1940-41 er grundig. Vesaas forsøker å nøste i feilvurderingene: Hvem gjorde hva, og hvorfor? Hvor mye eller lite visste de i Norge om situasjonen i Europa? Alt i alt har boka lite av den heroiserende tonen som preger tittelen. Et slikt leie hadde vært overflødig; kvinnenes heltemodige handlinger taler for seg selv.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Kvinnen med krokodilleskinnsveske

Én svakhet preger imidlertid drøftingene. Jeg lurer på om teksten undervurderer leseren? Hvis jeg skal spekulere, vil jeg si at «lektor Vesaas» skinner igjennom. «Vi må være forsiktige med å dømme handlinger [...] uten å ta hele konteksten i betraktning», skriver hun ett sted, og jeg tenker «ja da, ja da, ikke belær meg». Så kan man innvende at det er midt i blinken at ei bok om motstandskvinner og jødiske flyktninger retter seg mot videregåendeelever. En forfatter trenger likevel aldri å unnskylde sine personer: «Samtidig må vi huske at det var krisetid i Europa [...]», skriver Vesaas når hun diskuterer europeiske lederes mulige frykt for et «jødeproblem», og deres restriktive flyktningpolitikk i årene før krigen.

Bokas største styrke er persontegningene, og nærheten disse skaper til både hjelpearbeidere og flyktninger

—  Maria B. Olerud

Et annet, og mindre, problem er at teksten har enkelte gjentagelser og selvmotsigelser. En ekstra redigeringsrunde kunne muligvis gjort seg. For min del slipper Vesaas imidlertid unna med disse svakhetene. Bokas største styrke er som sagt persontegningene, og nærheten disse skaper til både hjelpearbeidere og flyktninger: Nazistene drepte ham, men han lever i det minste inni meg nå, lille Karl Peter Federer som likte furutrær bedre enn eik.

Og kvinnen med krokodilleskinnsveska, Tove Filseth, gift Tau, er så levende at jeg ser henne for meg på et kinolerret. Tove Tau kunne filmen hett. Det klinger nesten bedre enn Max Manus.

Les mer om mer disse temaene:

Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser