Den samme morgenen som jeg ble bedt om å anmelde Peter Halldorfs bok Den åttende dagen, opplevde jeg et tydelig déjà vu. Og jeg husker jeg lurte på om det er slik også for andre, at dette deja vuet rommet følelsen av at det jeg mente jeg hadde opplevd før, også var et déjà vu. Som en russisk dukke, med nye små dukker inni hverandre – slik Halldorf, skal det vise seg, beskriver den kristne liturgien i sin nye bok
Innen nyreligiøsiteten anses déjà vu for et tegn på synkronisitet, at noe spesielt vil skje. Og kvelden før dette hadde jeg skrevet noen linjer om Peter Halldorf, fordi jeg var blitt invitert til en lunsj der han skulle snakke om messens betydning. Disse linjene var:
«Peter Halldorf; jakten på den rette lære eller system, at jeg burde gå i kirken, burde være imot homofili og kvinnelige prester, at kvinner burde tie i forsamlingen. At jeg går glipp av viktige ting fordi jeg ikke går i kirken – men hvilken kirke er rett? Det feminine i kristendommen; Den hellige ånd, som er feminin».
Disse ustrukturerte tankene balet jeg med, og å få lov til å lese Halldorfs Den åttende dagen føltes dermed som et tilbud jeg verken kunne eller skulle takke nei til. Fikk jeg svar på disse tankelinjene ved lesning av Halldorfs bok?
Pinsebakgrunn
Tja. Peter Halldorf, den svenske pinsepastoren og leder av den økumeniske kommuniteten i Bjärka-Säby i Sverige, har skrevet en bok på bare åtti (!) sider. Det er ikke en bok for de store diskusjoner, og det er også dens styrke.
Halldorf går ikke inn i diskusjonen om hvem som er skikket til å være prest, selv om han hele tiden viser til den ortodokse tradisjonen, der bare (heterofile eller avholdende) menn har vært prester. Og han går ikke inn i spørsmålet om hva frelse er, hvem som blir frelst, hva som kreves av en kristen. Dette er spørsmål som har plaget undertegnede såpass mye at jeg har vært nødt til å forlate hele kristendommen for min egen sjelefreds skyld.
[ Intervju: Peter Halldorf vil ha bort forestillingen om at «himmel og jord skal brenne» ]
Peter Halldorf har altså bakgrunn fra pinsebevegelsen, en tradisjon som har vært blant de mest konservative når det kommer til samliv, og som har lagt stor vekt på den enkeltes behov for sjelelig omvendelse og frelse fra fortapelse. Derfor er det å lese Halldorf, for meg, krevende, men det kan ikke han noe for. Kanskje er Halldorfs prosjekt også et forsøk på å forandre egen tradisjon, og det er det noe sympatisk over. Kanskje forandres tradisjonen best ved å «løfte deres hjerter til Herren», som Halldorf skriver, heller enn å gå inn i teologiske debatter.
Ikke unikt for kristendommen
Man kan lese boken hans for det den er; en meditasjon over den religiøse termen «den åttende dagen», og gjør man det, er det mye rikt å hente her. Mye av det han skriver ligner imidlertid på det man kjenner fra andre spirituelle tradisjoner, for eksempel betydningen av overgivelse, eller erkjennelsen av at hele naturen rommer Guds vesen.
Jeg skulle ønske han våget å komme sin religiøst pluralistiske samtid tydeligere i møte
— Kristine Hovda
Her skulle jeg ønske han våget å komme sin religiøst pluralistiske samtid tydeligere i møte. Han skriver for eksempel ingenting om åttetallets rike symbolikk i numerologien; som et symbol på evigheten og samtidig på det sykliske ved livet. Åtte representerer seier, møtet mellom det himmelske og det jordiske, og balansen mellom de to sfærene.
Dette er ikke unikt for kristendommen, selv om kristendommen kan bidra til en økt forståelse av disse mysteriene. Å være en kristen, å leve i den åttende dagen, er å leve i seier, og metoden er å synkronisere sin menneskelige og guddommelige natur – dette er tankegang hentet fra Halldorfs egen pinsetradisjon. Her er det mye å si, men i en tid der trosbevegelsen ligger med brukket rygg (Livets Ords Ulf Ekman er blitt katolikk, Levende Ord i Bergen har fått sin egen oppgjørspodkast i Dagen) gjør Halldorf kanskje klokt i å la være.
---
Religion
Peter Halldorf
Den åttende dagen
Oversatt av Andreas Kristiansen
80 sider, Verbum 2023
---
Sophie Elise
Peter Halldorf understreker hele tiden at liturgien verken er magisk eller psykologisk; men han sier samtidig at det som skjer i liturgien er ment å forandre oss, slik at vi går ut og forandrer verden.
Det er kanskje inn i denne samtalen Den åttende dagen er aller mest fruktbar; som et motsvar til åndelighet som plasserer Gud inne i kirkebygningen på søndagen og lar Hen bli der. For den kristne gudstjenesten foregår ikke på en fridag eller helligdag, den er lagt til ukens første dag, og med det skjønner vi at det kristne budskapet gjelder for alle dagene i uken. Med det skjønner vi også at det kristne budskapet handler om at Kristus gjør alle dager hellige.
[ «Kyndig, men omstridt om bioetikk og kristen tro» ]
Sammenhengen mellom ånd og materie trenger man ikke gå lenger enn til Sophie Elises bok om manifestering for å ane. Men hvordan skiller kristendommen seg fra Sophie Elise? Og ville verden vært annerledes om Jesus ikke døde på korset; altså rent metafysisk, energetisk? Er den kristne tradisjonen en dybdepsykologisk metode, eller spiller det noe rolle for vår skjebne i evigheten hva vi tror, om vi er døpt i den kristne kirke, om vi deltar i gudstjeneste, om vi mottar nattverd, og så videre.
Dette er spørsmål som er brennbare utenfor Halldorfs sirkel av trygge troende, men jeg mener ikke å ødelegge stemningen, jeg er oppriktig interessert i det han skriver, og til forskjell fra mange andre som står meget støtt i den kristne tradisjonen, bruker ikke svensken tid på å fordømme. Det er i seg selv forfriskende.
[ «Trøstende bok for slitne kristne» ]
Gudstjeneste og tid
Halldorf siterer svensken Martin Lönnebo, som sier at «vi mennesker er skrudd sammen slik at vi bare kan forstå det vi allerede har forstått». Med det som bakgrunn deler han sin personlige erfaring av et besøk i Paolosklosteret i Egypt, som på avgjørende vis skulle forandre hans syn på hva som skjer under en kristen gudstjeneste. Han deler personlig om sine åndelige opplevelser i klosteret, og også hvordan han sitter med sin kone og nyter pasta på en fortausrestaurant i Firenze. Vi blir bitte litt kjent med mannen bak alle de store tankene, og det er fint.
Vi blir bittelitt kjent med mannen bak alle de store tankene, og det er fint
— Kristine Hovda
Den åttende dagen er på mange måter en bok om den kristne gudstjenesten, som for Peter Halldorf henger sammen med forståelsen av tid. Den er også en bok om hva kirken skal være, og nå er vi tilbake til utgangspunktet for denne anmeldelsen. Halldorf ønsker seg et kirkerom som er reservert til den kristne liturgien; for når kirkebygningen gjøres til et sted med applaus og latter, forsvinner det nødvendige skillet mellom hellig og profant som paradoksalt nok gjør at den kristne kan gå ut av tiden, inn i liturgien, og komme ut igjen for å hellige det profane.
[ «Halldorfs bok om klima går ikke i dialog» ]
Er det også slik at den kristne liturgien per se forandrer verden, om den vet om det eller ei? Økes den spirituelle kraften i verden gjennom gudstjenesten? Det skriver han ikke noe om. Halldorf skriver imidlertid at med Jesus bryter Gud inn i tiden, Gud blir menneske, og forandrer derfor verden radikalt. Han siterer kirkefaderen Athanasius, som uttalte «Gud ble menneske, for at mennesket skulle bli Gud». Og med det understreker Halldorf at mennesket hele tiden var ment til å være Guds bilde.
Inn i Guds tid
Hvordan blir vi guddommelige? Ved å la gudstjenestens liturgi prege oss. I den går vi ut av tiden og over i Guds tid, som er evig, og vi kommer ut derfra med en flik av det evige i oss. Den ortodokse gudstjenesten, som Halldorf inspireres av, er fysisk, med sang, korsing og kneling, og med nattverdsmåltidet til slutt. Alt dette skal hjelpe oss å få mysteriet inn i kroppen, ikke som abstrakte begreper, men som en levd erfaring.
Den åttende dagen er en annen måte å være i verden på. Det er å være i Kairos, Guds tid, som er fundamentalt forskjellig fra Khronos, den vanlige tiden. Gud, som er Alfa og Omega, kjenner begynnelsen og enden, og som kristne er vi kalt til å leve i tillit til dette. I Gud bringes fortid og framtid inn i akkurat dette øyeblikket. Hvert eneste øyeblikk blir hellig, og på den måten blir det oppriktig spennende å leve.
Det siste der skriver ikke Halldorf, til det er han kanskje for poetisk anlagt, men det er det man som leser blir sittende og tenke.
[ «Denne boken kan gi kirkene mer trygghet og selvtillit» ]
Tradisjon eller fornyelse?
Jeg blir minnet om da jeg som tenåring hørte på en talekassett fra et vekkelsesmøte; og i starten ba taleren for kvelden og for de som skulle bli frelst. Jeg lurte på om det spilte noen rolle om jeg selv stemte i bønnen; dette hadde jo hendt; kunne Gud svare på bønner med tilbakevirkende kraft? Var denne kvelden avhengig av bønner som skulle bes i etterkant av selve møtet?
Gud er jo utenfor tiden, tenkte jeg. På samme måte som Jesu død på korset var forutsagt av profetene; verden ble ikke frelst i år 33, den må ha vært det hele tiden, fordi Guds tid er uavhengig av menneskets. Og samtidig forandret jo Jesus fra Nasaret sin samtid og verden etterpå med sitt budskap om at alle mennesker har Guds rike i seg. I hvert fall gjorde han det for en tid, før kristendommen ble nok et middel til undertrykkelse, gjennom fusjonen av makt og religion.
Det blir spennende å se hva den ortodokse strømningen, som Halldorf representerer, gjør med det norske kirkelandskapet
— Kristine Hovda
Klarer Halldorf, som hvit mann og teolog, å unngå den samme fellen? Det er, som sagt, ikke hans feil at han står i den tradisjonen han gjør, kanskje heller ikke at han utelukkende (som andre forfattere jeg nylig har anmeldt) siterer mannlige kilder. Gud er den samme, men den som lener seg for hardt på tradisjonen, går glipp av det nye Gud gjør i dag.
Det blir spennende å se hva den ortodokse strømningen, som Halldorf representerer, gjør med det norske kirkelandskapet; om den fører til mer vekt på tradisjon og innadvendthet, eller til ekte fornyelse og nye samtaler om åndelighet som forandrer verden. Tiden (!) vil vise.
[ «Mor snakket om hvor forferdelig det ville være å gå rundt i himmelen og lete etter oss» ]
