Anmeldelser

En kraftfull forestilling

Noe sjelelig dybdedykk var det ikke. Men handlingen, skjønnheten og scenografien i «Maskeballet» er nok. Og det fikk vi.

Kodeordene i Giuseppe Verdis Maskeballet er utroskap som ender med døden, politiske stridigheter, strategi, makt og kjærlighet. Intet mindre.

Verdi var ingen moralist. Han lette alltid etter den beste historien. Og da han fikk servert historien om svenskekongen Gustav den tredje, som ble drept av en sjalu ektemann, på kjøpet, var det ikke bedre å finne.

Underliggende er naturligvis moralen, som er ganske klar: Løgn og intrigemakeri straffer seg.

Kraftfullt

Det er en kraftfull forestilling, ren i uttrykket med et formidabelt maskeball, som går over i tragedie.

Det kan være så gammelmodig det bare vil

—  Olav Egil Aune

«En god, gammeldags oppsetning», vil mange takke for og si – for det er det. Leter man etter moderne og fiffig scenografi er det ikke det man får. Men ofte en nokså nøktern – sånn sett moderne nok – scene, med selve maskeballet og kongens rom som en, ja, lysende kontrast.

Orkesteret, som var ledet av Operaens nye sjefdirigent, den ettertraktede Edward Gardner, spilte med avmålt og ettertenksom eleganse, det duvet som det skal hos Verdi. Fullt fokus og ekstremt lyttende gjort av Gardner.

Paven grep inn

Maskeballet har hatt en turbulent historie. Mange av Verdis operaer ble tatt av sensuren, så også Maskeballet: «Man dreper ikke en konge på scenen!»

Det ble ståhei, etter premieren ble den tatt av plakaten, og historien flyttet til Boston (!). Det var langt nok unna Sverige og Italia, og kongen ble byttet ut med en guvernør. Dette engasjerte, selv paven var inne og fordømte operaen, selv om kong Gustav ikke var katolikk. Den Norske Opera forholder seg til originalen, det skulle bare mangle.

På den andre siden, Verdi fikk stadig kreditt for sitt politiske engasjement – og med rette. Hans livsverk er forbundet med en fjern fortids politiske lokalhistorie – som i deg er ukjent for de fleste.

Det dukker opp i Maskeballet også. Han var et samlende symbol på den politiske bevegelsen som unektelig førte til det moderne Italia, nasjonalfølelsen var det ingen tvil om.

Maskeballet

Sølberg på topp

Sangerteam var av svært høy og usedvanlig jevn kvalitet. På topp: Marita Sølberg, som gestaltet Amelia (den forsmåddes kone) med tindrende «lysstyrke» og dramatisk pondus – fenomenalt!

Gustav ble gjort legemlig (enn så lenge) av finnen Matteo Lippi, litt skarp og masete for min smak, ikke mye italiensk sødme der. Men likevel. Ektemannen Sergio Vitale uttrykte med tydelig trykk hva han syns om sin venn, kongen.

Og sist, men ikke minst Tone Kummervold som med djevelsk uhygge tolket spåkvinnen, som i skummelt lumre omgivelser varslet det hele. Og det skal sannelig heller ikke glemmes: Frøy Hovland Holtbakk hadde noen vilt glitrende små innslag som pasjen Oscar, kongens skygge og alter ego. En lysere utgave av monarkens sinn. Og koret: Ildfullt, og med en kraftfull kjerne, satte det dagsorden.

Skape virkeligheten

Tidens nådeløse bokholderi har stelt pent med Verdis Maskeballet. Gode, smektende arier, helt-fram-på stolen-vakker musikk og sterk korinnsats. Det kan være så gammelmodig det bare vil. Og noe sjelelig dybdedykk var det ikke. Men det er nå sjelden hos Verdi, handlingen og skjønnheten og scenografien er nok. Og det fikk vi.

«Å kopiere virkeligheten er en god ting, men enda bedre er det å skape virkeligheten», som Verdi sa. Og dermed døde kongen i det «uendelige» med kniven rett i hjertet, det tok en sju minutters tid. Det skulle naturligvis synges en smertefull arie til slutt!

---

Opera

Maskeballet

Marita Sølberg, Matteo Lippi, Sergio Vitale, Tone Kummervold, Frøy Hovland Holtbakk m. fl. Operakoret, Operaorkesteret, dir: Edward Gardner.

Regi: Karolina Sofulak.

Scenografi: Alex Eales.

---


Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser