Nyttig og konkret faktabok om døden

Da jeg var fire år og min oldemor døde, syntes jeg ikke at det var så merkelig. At hun døde, var ikke noe rart, for hun var jo skikkelig gammel. Det som plaget meg, og som jeg virkelig syntes var merkelig, var at de voksne var så lei seg og gråt så fælt.

Som forelder har jeg erfart at voksenhjernen min krongler det til og kompliserer døden. Så når Anna Fiske i sin optimistiske, lettfattelige, men også ganske omstendelige Hvordan-serie er kommet til døden, tror jeg den tas imot med åpne armer. Slik første bok i serien, Hvordan lager man en baby? også ble. Men der «lage baby-boka» var et friskt pust inn i norsk sakprosaverden, er døden-boka av et helt annet kaliber. Det er ikke like mye pirrende ved døden, graden av schwung er betydelig mindre – naturlig nok.

Lek og fakta

Skal man tro Anna Fiskes bøker i Hvordan-serien, består livet av fire stadier: Fødsel, skolestart, voksenliv og død. Det som kjennetegner serien, er at den blander fakta med lek og interaktivitet som tar barna med på undringen. Det gjør også boka om døden. I Fiskes karakteristiske strek tegnes tydelige og gjenkjennelige situasjoner: En fuglebegravelse, en blomst som visner, et menneske i en kiste. Men å dø er som regel en ganske passiv hendelse. Og boka handler ikke om å dø, tittelen sier at den handler om å snakke om døden. Det gjør den nok ikke til en skolebibliotek-favoritt, tittelen retter seg i stor grad mot en voksen leser og bokkjøper.

De to første bøkene i serien spinner rundt en aktiv handling: Å lage en baby, å begynne på skolen. Å bli en voksen har også denne overgangen i seg. Men døden, den skal vi snakke om.

---

Barn

Anna Fiske

Hvordan snakker man om døden?

80 sider, Cappelen Damm 2023

---

Et mangfoldig verk

Fiske begynte på topp med en perfekt balanse av biologi, humor og fakta i første bok. Hvordan lager man en baby? er et mangfoldig verk på mange vis. Når Fiske nå beveger seg mot andre enden av livet, er også denne utgaven mangfoldig på en fin måte. Ritualene rundt gravferd er preget av et sekulært og mangefasettert Norge: I gravferdsdelen nevnes humanistisk begravelsesseremoni først, deretter protestantiske og muslimske gravferdsritualer – og en rekke andre.

Fiske gjør det hun er best på: tegner og forklarer tydelig og grundig – og samtidig enkelt og liketil. Hva som skjer i kroppen når noen dør, hva som skjer i et gravferdsritual, hva sorg kan gjøre med oss, og hvem vi er i en større sammenheng.

[ Anna Fiske ble glad i Jesus da hun tegnet ham ]

Opplysning

Fiskes prosjekt har vært å lage en bokserie som setter individets særegenhet og uerstattelige verdi i sentrum. Formuleringer som «bare du er du» går igjen i flere av utgivelsene. Boka om døden beveger seg fra sorg til livsmestring, sånn at denne opplysningsboka om døden er en lys bok som heier frem livet. Det må jo leves mens man har det! For etter dødens inntog vet ingen hva som skjer.

Barn og voksne sørger ulikt, og her er Fiskes bok vidåpen, tolerant og forståelsesfull.

—  Karen Frøsland Nystøyl

Hvordan snakker man om døden? er absolutt et sympatisk prosjekt der Fiske beveger seg fra konkret biologi og inn på det mer filosofiske. Barnet er avhengig av å lese med en voksen for å forstå hva alle symbolene betyr. Mannen med ljåen, for eksempel, eller en due som flyr bort fra jorden, eller det som ser ut som en åpen steinhule (trodde du det var den tomme graven til Jesus? Nei da. Det er en steinaldergrav).

[ «Ei forrykande, men litt flink fargebombe» ]

Jeg skal bare dø først

Forlaget oppgir at målgruppen er tre til seks år. Vel. Det er en lang affære for en treåring, dette. Boken er nok den minst innbydende i serien. Den har gråtende mennesker på forsiden sammen med en død fugl, en kiste og en grav, for å nevne noe. Dette er en bok som er tenkt lest på tvers av generasjoner og dermed starte en samtale om døden.

Det er en lang affære for en treåring, dette

—  Karen Frøsland Nystøyl

Samtidig er barn i fem-seksårsalderen ofte svært opptatt av døden. Og de kan finne mye spennende å ta tak i her.

En ting undrer jeg meg over. Fiske lar biologi og fakta være det rådende i boka, religion lar hun for det meste ligge – men barns spillvirkelighet har ikke fått noen plass. «Jeg døde» eller «Jeg skal bare dø først» er utsagn mange barn kommer med i spillsammenheng. For i en god del spill dør man – og så finnes det en mulighet til å bli levende igjen – begrepet heter respawn. Det er sikkert ikke et begrep treåringen kan, men et skolebarn vil nok kjenne til det. Fiskes bok er langt unna denne fiksjonen – jordnær og omstendelig som den er. Men i og med at denne serien handler om at barn skal lære ting som de voksne kan mer om enn dem, hadde det vært morsomt å utfordre voksenleseren på noe den trolig ikke er så god på. Om ikke annet, så for å utvide språket og tanken litt.

[ «Gåtefull barnebok fra Saabye Christensen og Hole» ]

Nytteverdi

Trolig er dette en bok som vi bli kjøpt inn i forbindelse med dødsfall i nær omgangskrets eller slekt. Det kan være nyttig, selv om boka ikke henvender seg til barnet som er i sorg der og da, dette er mer en generell bok om døden. Men barn og voksne sørger ulikt, og her er Fiskes bok vidåpen, tolerant og forståelsesfull.

I en tid der prester opplever at biler, joggere, syklister eller andre i Oslos gater ikke lenger stopper opp for passerende gravfølger, kan det være fint med en slik konkret bok om døden. For den minner oss om noe viktig og underlig ved livet: En dag tar det slutt helt på ordentlig.

[ «Anna Fiske tar barns kunstopplevelse på alvor» ]