Anmeldelser

«Riket» på Oslo Nye: Mer morsomt enn metafysisk

Situasjonskomikken trumfer det mystiske og skumle når «Riket» blir til teater.

Med sin teatralske form og sterke fokus på skuespillerne, egner mange av Lars von Triers filmer seg for teaterscenen. Mens Dogville fremstod som filmet teater med opptegnede kritt-kulisser, har Breaking the Waves og Dancer in the Dark vært satt opp som teater med stor suksess.

Når Oslo Nye gir seg i kast med kultserien Riket, har de derimot en langt vanskeligere oppgave foran seg. I den snart 30 år gamle TV-serien om Rikshospitalet i København som er bygget over blekedammene, ligger det bokstavelig talt et grøssende element til grunn for historien. Til de fordums blekedammene som lå innhyllet i tåke, kom man for å bleke tøy – men ikke alle kom tilbake.

Vrient

Med sin gulstenkte estetikk, mysterier fulle av blindspor og bisarre karakterer, opplevdes Riket som revolusjonerende, annerledes og rent ut rar TV-underholdning, da første del kom i 1994. Jeg husker selv hvordan den gysende mystikken gjorde at man satt klistret til TV-skjermen, etter hvert som tåken full av åndeliv begynte å sive inn gjennom sprekker i sykehusets vegger.

På teaterscenen er virkemidlene for å skape slik spenning mer vriene. I Centralteatrets versjon fremstår dette mer som lattervekkende skrekkeffekter, enn noe som sitrer av spenning. Slik glipper også noe av essensen ved Trier historie: advarselen mot å ignorere åndelivet.

Kritikken av det moderne menneskets blinde tiltro til vitenskapen, det bokstavelig og rent ut jordnære, føles ikke like treffende.

---

Teater

Riket

Av: Lars von Trier og Niels Vørsel. Bearbeidet for scene av Nicolei Faber

Regi og bearbeidelse for Oslo Nye: Kasper Wilton

Scenografi og kostymedesign: Camilla Bjørnvad

Musikalsk rådgiving/korinnstudering: Simon Revholt

Lysdesign: Øyvind Wangensten

Lyddesign: Mathis Dikkanen

Videoproduksjon: Lars Opstad

Maskeansvarlig: Katja Langer

Oslo Nye, Centralteatret, 15. mars-13. mai

---

.

Anarkistisk kritikk

De mange mulighetene for situasjonskomikk som ligger innbakt i historien, blir derimot tatt godt vare på i Kasper Wiltons regi. Historiens skumle og metafysiske elementer står nemlig aldri i veien for det gøyale. Med skuespillere i storform dras vi med på legers hierarki-kamp og maktarrogansens mørke kroker, på bisarre sykehusritualer og skrudde seremonier. Der Ernst-Hugo Järegård fikk umiddelbart kultstatus i rollen som usympatisk, svensk overlege – brølende «danskjävlar» på taket av Københavns Rikshospital – gjør Henrik Mestad rollen til sin egen med en aura av manglende empati vi tror på.

Han er kontrollerende, løgnaktig, pompøs og anspent, med et mildt sagt anstrengt forholdt til Norge. Vitsingen over nordmenn hører til forestillingens høydepunkt, og kunne gjerne vært tatt enda mer ut i svingene på manussiden. Mellom linjene ligger en anarkistisk kritikk, en oppfordring til ikke å la seg lure av maktmennesker og ytre titler, som føles treffende nettopp for nordmenn. Å ta på seg en legefrakk gir umiddelbart autoritet og et skinn av noe ufeilbarlig. Her er det som om en viss Flekkefjord-«lege» med et rulleblad full av feiloperasjoner spiller med i fortellingen.

Når Oslo Nye gir seg i kast med kultserien Riket, har de en vanskelig oppgave foran seg

—  Kjersti Juul, anmelder

Dyttes ned

Sykehuset er et sted man kommer til i sårbar stand, overgitt til menneskene som jobber her. Derfor er det også verdens skumleste sted. Der TV-serien tar oss inn i sykehusets labyrintiske system av rom og irrganger, gjennom lange korridorer og med på usikre heisturer, er den klaustrofobiske Kafka-følelsen vanskeligere å få til på scenen.

Scenograf Camilla Bjørnvad bruker enkle virkemidler for å skape kulisser historien kan springe ut fra, som fungerer langt på vei. Sykehuset blir et bilde på rasjonaliteten som troner på topp, mens det uforklarlige dyttes ned i kjelleren. Slik blir også heisen som beveger seg mellom nivåene en viktig faktor – enkelt, men effektivt løst gjennom lys og plingende lydkulisser.

Jeg savner likevel en større kreativitet i scenebildet etter hvert som rasjonaliteten korrumperes innenfra, der åndene bokstavelig talt tyter frem gjennom byggets fundament. Der TV-serien blander bisarr humor med et ønske om å ta det åndelige og intuitive på større alvor, byr Riket som teater mer på latter enn grøss og ettertenksomhet.


Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser