Gripende og viktig om Europas største flyktningleir

150 mennesker kaver febrilsk rundt i tung sjø. Lungene fylles med vann. Barn, voksne, gamle. 60 dør. En skrøpelig gammel seilbåt har strandet utenfor Italia. Båten kommer fra Itzmir, øst i Tyrkia. Italia nekter folk å redde flyktninger i åpen sjø. Katastrofen skjedde nå nettopp, den 26. februar. Men klarer du og jeg å ta innover oss det som stadig skjer i Middelhavet? 25.000 mennesker har mistet livet der siden 2014! Og de som klarer å komme seg i land, hva skjer med dem? Vi snakker om hundretusener.

Jeg synes det nesten er umulig å få grep om det som skjer i Sør-Europa, med de store flyktningstrømmene som kommer via Tyrkia og Nord-Afrika. Tyrkia truer stadig med å åpne slusene, slik at over tre millioner flyktninger fra Syria kan dra innover i EU-landene. Det har de gjort før, i 2015. Noen kom seg også over Storskog i Finnmark. Krigen i Syria, Taliban-styret i Afghanistan, mullaene i Iran, og fattigdommen i Afrika; alle driver de mennesker på flukt. Hvordan skal vi klare å opprettholde en humanitær og åpen menneskelig holdning til det som skjer, samtidig som vi må jobbe for at krig og konflikt holdes på et lavt nivå?

Kan vi trenge inn i virkeligheten?

Det er nesten umulig å skille det ene nyhetsinnslaget fra det andre. Hvordan skal vi klare å trenge inn i virkeligheten i denne flommen? En metode er å dypdykke ned i en konkret beskrivelse av virkeligheten, over tid. En fersk bok hjelper oss til å se det menneskelige aspektet i det ragnaroket som mange flyktningers hverdag er.

Boka Moria konsentrerer seg om flyktningstrømmen til Hellas og tar oss med til hverdagen i Europas kanskje mest beryktede flyktningleir, på øya Lesvos. Ved å ta oss innenfor gjerdene i leiren og vise hvordan hverdagen der har sett ut over tid, forteller Katrin Glatz Brubakk, i et samarbeid med Guro Kulset Merakerås, for første gang hele historien om Moria. I en egen fotodel ser vi utvalgte øyeblikk gjennom fotograf Knut Brys blikk.

Moria har for mange blitt et symbol på krisen i den moderne europeiske flyktningpolitikken

—  Andrew P. Kroglund

Moria har for mange blitt et symbol på krisen i den moderne europeiske flyktningpolitikken. Leiren ble opprinnelig bygd for 3.000 personer, men har i perioder huset over 20.000 mennesker. Dette er traumatiserte individer, som har levd under katastrofale forhold, psykisk og fysisk.

---

Sakprosa

Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Merakerås

Moria. På innsiden av Europas største flyktningleir 2015 – 2022

335 sider, Forlaget Press 2023

---

Psykolog Glatz Brubakk var tilfeldigvis på Levos da flyktninger begynte på ankomme. Hun ble sterkt grepet av det hun så, og siden 2015 har hun besøkt øya og Moria gjennom tolv opphold, både som frivillig og profesjonell hjelpearbeider. Det er disse oppholdene som beskrives, kapittel for kapittel, der vi møter enkeltskjebner, byråkrati, helsevesen, brutale politifolk og forfatterens egne tanker.

Boka er på cirka 300 sider og i starten lurte jeg på om det var i lengste laget. Her ville det bli mye repetisjon? Men, nei. Møtet med enkeltskjebner er sterk lesing og holder meg fanget gjennom hele boka. Samtidig tar forfatteren i hvert kapittel et skritt tilbake og løfter psykologiske, politiske og historiske perspektiv som setter de enkelte historiene og leiren inn i en større sammenheng. Det er en styrke. Det gjør at vi får en fin balanse mellom personlige følelser og en mer analytisk holdning, og jeg lærte mye om psykologi og europeisk samtidshistorie underveis.

[ Anmeldelse av filmen Tár: «Skremmende eksempel på hvor kald en mektig person kan bli når hun stadig må bevise sin storhet» ]

Mennesket bak nyhetene

Marerittet begynner med at flere millioner syrere flykter fra hjemmene sine etter at fredelige demonstrasjoner mot et autoritært regime utvikler seg til nedslakting av egne borgere. I tillegg blander Russland og Iran seg, og sunnimuslimske ekstremister. Det er fra dette kaoset folk flykter. Mange av dem ender i Moria, og blir sittende.

Hvordan skal du møte så mye håpløshet som hjelpe- og solidaritetsarbeid? Mange ganger er det enkle det beste, som da forfatteren henter frem en balje og vasker føttene til en mor for å lindre og forebygge sårhet:

«Det er som om den uventede omsorgen får demningen til å briste. Vi holder rundt hverandre mens hun slipper gråten løs.»

Jeg blir grepet av disse individuelle møtene. Og for de fleste av oss ble synet av en liten gutt i 2015, i rød T-skjorte og blå kortbukse, liggende på magen i sanden, et symbol på tragedien som utspant seg i Middelhavet. Han ble to år. Druknet. Sammen med mor og bror. Han ga krisen et ansikt. Europa åpnet seg i en sympatibølge, som førte til at 20.000 mennesker tok beina fatt langs europeiske motorveier. Tysklands kansler Angela Merkel uttalte de berømte ordene «Wir schaffen dass» – «Dette fikser vi». Ungarns autoritære statsleder Viktor Orban, derimot, benyttet anledningen til å få tømt landets etablerte flyktningleirer og sendte alle ut av landet og over grensen mot Tyskland, leser vi. Tyskerne tok imot, cirka 800.000 flyktninger i løpet av ett år. Det måtte bli en reaksjon, og grensene ble stengt. Situasjonen i Moria gikk fra vanskelig, til verre og til verst.

Og det er ikke så rart, når vi vet hvilke svinske krefter som skor seg på flyktningene. Forfatterne skriver:

«Interpol beregnet at smuglerne tjente til sammen svimlende seks milliarder dollar i 2015. Overfarten kostet rundt 1000 euro per person, noe som etter smuglernes salgsløfte skulle inkludere gode båter, trygg overfart og nye muligheter i Europa. Den som ville ha redningsvest til seg eller sine, måtte punge ut ekstra. Noen hadde ikke råd til annet enn armringer til ungene, tydelig merket ‘Må ikke brukes på dypt vann’.»

Møtet med enkeltskjebner er sterk lesing og holder meg fanget gjennom hele boka

—  Andrew P. Kroglund

Mange flyktninger har blakket seg helt for å komme seg til Hellas. Og de har blitt rundlurt på veien. Boka beskriver en frustrert mann, som skjeller og smeller: Smuglerne har lovet «all inclusive». «Nå står han der med slitte joggesko og en litt for kort T-skjorte fra Norway Cup.»

[ Du blir ikke mett av å lese Karolina Ramqvists sanselige og grensesprengende roman ]

Historiske linjer

Det er mye oppdemmet frustrasjon, og det er vold. Også voldtekt. Traumatiserte barn. Forfatterne skriver at det beste middelet mot et opprørt sinn er å møte et rolig medmenneske. En må låne bort litt av sin egen ro.

Det viser seg at cirka seksti prosent av innbyggerne på Lesvos er etterkommere etter mennesker som ble jaget fra sine hjem under den såkalte folkeutvekslingen mellom Tyrkia og Hellas etter første verdenskrig. Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger var Fridtjof Nansen. Han mente han hadde funnet den beste løsningen på en krevende situasjon, da han i 1923 fikk Hellas og Tyrkia til å gå med på en avtale om tvungen folkeutveksling.

Det blir derfor ekstra sterkt å lese om etterkommere fra den gang, som viser hjertevarme når flyktningene begynner å ankomme Lesvos i 2015. En gammel kvinne i svart kjole subber morgen etter morgen ned til sultne flyktninger, krokbøyd over en tallerken med fire skiver brød med litt olivenolje og salt. Hun hadde ikke mye, men ville hjelpe med det hun hadde. «Deres hjemlige strand, deres levebrød, ble forstyrret og delvis ødelagt av det som skjedde. Likevel klandret de ikke flyktningene.»

Men det bildet har endret seg, og ettersom tiden går, kommer høyreekstreme og andre lokale til å innta en langt mer fiendtlig holdning til flyktningene. Det kommer til regelrette gateslag og angrep. I tillegg beskrives i detalj hvor vanlig det har blitt at folk som krysser grensene til Europa, blir slått og sparket, frastjålet eiendeler, truet med våpen og utskjelt. Også av tyrkisk og gresk politi.

Hva så?

La meg nevne at ved å kjøpe boka støtter du Leger Uten Grenser. Forfatterne gir sine salgsinntekter uavkortet til organisasjonens humanitære arbeid.

Vi kan ikke ta imot alle som ønsker seg til Europa, sier Katrin Glatz Brubakk avslutningsvis. Men hun insisterer på at vi kan og må ivareta den grunnleggende rettigheten det er å få levere en asylsøknad. Hun vil at vi må holde fast ved at mennesker på flukt skal behandles humant når de ber om beskyttelse.

Det er det denne boka handler om: Å se den andre. Og det lykkes den med. Derfor er den så viktig; den hjelper oss med å bevare vår naturlige humanisme. Så må noen andre skrive mer utførlig om de politiske løsningene vi trenger, både når det gjelder krig og konflikt, og et nytt og bedre vern for flyktninger anno 2023. Det blir ikke enkelt.