Sterkt om skam, katarsis og russisk gjenfødelse

Den siste tiden har en rekke forfattere fortolket Russlands moderne historie, og lett etter forklaringer på katastrofen vi nå står oppi. Blant de nordiske bidragene er det verdt å trekke frem Martin Kraghs Det fallna imperiet, som var fjorårets bestselgende faktabok i Sverige

Russiske Mikhail Sjisjkin er ikke først og fremst kjent verken som regimekritiker eller historiker, men som romanforfatter. Til gjengjeld har han lenge vært en ledende dikterstemme i det Ivan Turgenjev kalte «det store, mektige, sannferdige og frie russiske språk».

En sann dikter beskriver verden slik den er, selv under trussel av å bli stemplet som landssviker. Det gjør vondt å være russer i dag, skriver Sjisjkin. I essaysamlingen Fred eller krig levner han Russland lite fremtidshåp, med mindre landet går under, for å deretter reise seg på nytt fra asken.

Sjisjkins trosbekjennelse

Én måned etter Putins brutale angrep på sitt naboland møtte Sjiskin den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov til samtale på Litteraturhuset i Oslo. Fotobevisene fra massakren i Butsja var fortsatt to dager unna, da en tydelig tynget Sjisjkin fortalte publikum om sin drøm – at en av soldatene i Donbas ville skrive den neste, store russiske romanen etter å ha sett seg rundt i skyttergraven og spurt: «Hvordan kan det ha seg at vi, russerne, nå er blitt fascistene?»

Forfatteren siterer pave Bonifatius den åttende når han beskriver sin avgjørelse om å offentlig fordømme Putins regime: «Den som tier, samtykker»

—  Ivar Dale

Det gir mening at forfatteren siterer pave Bonifatius den åttende når han beskriver sin avgjørelse om å offentlig fordømme Putins regime: «Den som tier, samtykker». For det er noe nærmest religiøst over oppgjøret Sjisjkin tar med sitt hjemland i denne essaysamlingen. Putins invasjon av Ukraina må avstedkomme en katarsis, hvor Russland rives i stykker eller fødes på nytt: «Min trosbekjennelse er at Russland ikke kommer utenom en nasjonal erkjennelse av skyld. Uten en total avputinisering har ikke Russland noen fremtid. For Russland finnes det ingen annen vei enn en lang og smertefull gjenfødsel.»

Sveitsisk tilværelse

Sjisjkin er i høyeste grad en russisk forfatter, selv om det begynner å bli en stund siden han fysisk bodde i Russland. Han er født og oppvokst i Moskva, hvor han også studerte tysk, men giftet seg sveitsisk på 90-tallet og bor i dag i en landsby nær Basel. Slik sett føyer han seg inn i en lang tradisjon av russiske intellektuelle som har funnet det lettere å puste og skrive i alpeluft.

[ «Putin-biografi med bekmørke undertoner» ]

Etter en periode hjemme i Moskva i 2011, ble han overbevist om at Putin var i ferd med å føre hjemlandet mot katastrofen. Da han ble bedt om å representere Russland på en viktig internasjonal bokmesse, svarte han nei og publiserte i stedet et brev hvor han kalte regimet for korrupt og kriminelt. Fred eller krig kan ses som langversjonen av Sjisjkins tanker rundt et regime han allerede for ti år siden kalte «en pyramide av tyver». På norsk foreligger de kritikerroste og prisvinnende romanene Venushår og Brevboken, oversatt av Marit Bjerkeng.

---

Essaysamling

Mikhail Sjisjkin

Fred eller krig

Oversatt av Merete Franz

224 sider, Cappelen Damm 2023

---

Til Kremls irritasjon, kan ikke Sjisjkin avskrives som utvandret laksemillionær. Han er også langt mer enn en skrivefør regimekritiker. Den som anklager Sjisjkin for landsforræderi, har ikke gjort hjemmeleksa. En av hans siste utgivelser er essaysamlingen Døde sjeler, levende neser. Ett blikk på kapitteloversikten viser at forfatteren fra sitt sveitsiske eksil har blitt en vokter av den russiske kulturarv: Gogol, Turgenjev, Pusjkin, Sjostakovitsj, Prokofjev, Rakhmaninov. Det kan trengs, så lenge landet styres av kulturbarbarer som Putin og Kadyrov.

Medrivende essays

Krig eller fred består av medrivende tekster som også bør leses av dem som allerede deler Sjisjkins syn på Putins Russland. Boka forklarer og setter ord på mange av oss alt sitter inne med. Samtidig er det sørgelig å vite at boka ikke finnes der den virkelig kunne gjort en forskjell, nemlig hos en bokhandler på Arbat i Moskva, gata der forfatteren selv vokste opp.

Sjisjkin beskriver sin egen oppvekst. Han minnes å bli dratt med ut i regnværet fordi antall barn teller når foreldrene skal kjøpe mel. Først som voksen greier han koble dette minnet til Khrutsjovs rasjonering høsten 1964. Dette er ikke først og fremst et personlig memoar om Sjisjkin selv, men om hans hjemland, Russland. Peter den store åpner vinduet mot Europa, mens Stalin slår det igjen. Under et livsbekreftende besøk til Berlin i 1989, sprayer Sjisjkin ordet «Skoro!» (Snart!) på muren. Ti år senere forlenger Putin på kunstig vis livet til et imperium som burde gått under med kommunismen.

[ «Et mesterverk om november 1942» ]

Sjisjkins romaner er fortsatt i salg i Russland, mens Fred eller krig neppe kan utgis der, med mindre redaktør og forlegger er innstilt på å fortsette sitt virke i fengsel.

Sjisjkins botsgang en betryggende påminnelse om at et annet Russland fortsatt er mulig

—  Ivar Dale

Tidligere utgivelser av Sjisjkin på norsk har fått anmelderne til å bemerke hans «nydelige språk». Også i engelsk oversettelse omtales nettopp språket som «fantastisk klart og konsist». Derfor skurrer det også litt når teksten ikke alltid flyter som den bør i denne utgivelsen, som ikke er oversatt fra russisk, men fra tysk. Boka utkom først som en samtalebok mellom Sjisjkin og journalisten Fritz Pleitgen. Kan teksten ha mistet noe av Sjisjkins elegante rytme på den lange veien fra russisk tanke til tysk originaltekst og endelig over til norsk?

Noe er endret

Det nevnes i forordet at selv om boka først utkom i 2019, har den har vist seg å ikke bli utdatert. Det er absolutt riktig, for Sjisjkins mørkeste prognoser har slått til. Samtidig kan leseren blir desorientert av egne kunnskaper om uhyrlighetene som har funnet sted siden den gang, og verdenssamfunnets reaksjoner på dem. Sjisjkin skriver at «rellee sanksjoner som frakobling fra SWIFT og handelsblokade aldri vil kunne innføres, fordi den russiske lobbyen alltid vil blokkere slike tiltak.» I dag har vi fått EUs niende sanksjonspakke og vet at de første russiske bankene ble frakoblet SWIFT-systemet allerede i mars 2022.

[ «Jevhenija Bjeloruset viser hvor utmattende krigslivet er» ]

Men nerven i Sjisjkins tekst er allikevel så sterk og budskapet så mektig at den beveger uavhengig av slikt: «Enhver seier for Hitler var et nederlag for det tyske folk. Nazi-Tysklands fall var i sin tur en stor seier for tyskerne selv.» Ikke alle makter å høre slike sammenligninger, men i en tid hvor det offisielle Russland har mistet alle skrupler, er Sjisjkins botsgang en betryggende påminnelse om at et annet Russland fortsatt er mulig.

Ivar Dale er senior fagrådgiver i Den norske Helsingforskomité og anmelder bøker i Vårt Land.