Mens jeg leser Hernan Diaz’ roman Tillit, merker jeg at tankene mine gjentatte ganger går tilbake til tidlig nittitallet, året etter videregående, da jeg jobbet et år som stuepike på et fasjonabelt høyfjellshotell. Mens «alle» dro videre, for å studere eller reise, stod jeg med hendene fulle av kritthvitt sengetøy, dag ut og dag inn. Av med det brukte, på med rent.
Hjernen var merkelig lett og tom mens jeg gjorde dette monotone arbeidet. Men på kveldene fylte jeg hodet mitt med romaner av Paul Auster, A.S. Byatt, John Fowles, Bret Easton Ellis og Umberto Eco.
Postmoderne brygg
Uten å vite det flasket jeg meg selv opp på postmoderne litteratur. Lenge før jeg visste hva begrepet betydde, skulle disse forfatterne prege min litterære smak med sine upålitelige fortellere og fragmenterte fortellinger. Med energiske nikk til andre litterære verker og forfattere, og med galante pek mot egen tekstkonstruksjon, som brøt illusjonen mellom verk og leser. Det var en litteratur som var befriende leken, kronisk ironisk og likevel deilig eksistensialistisk. Den opplevdes som noe helt flunkende nytt.
Jeg kjenner igjen mine gamle forbilder i Diaz’ smarte og underholdende Tillit. Romanen er et postmoderne brygg som blander inn Paul Austers jakt etter identitet i en verden som smuldrer opp, John Fowles og A. S. Byatts historiske metafiksjoner om kjønnsroller i brytning, Umberto Ecos søken etter den skjulte sannheten og Bret Easton Ellis glattpolerte fasade som skjuler det skrekkelige.
Kaleidoskopisk
Hernan Diaz’ kaleidoskopiske roman, om aksjemegleren Andrew Bevel som tjener seg søkkrik på det store krakket ved New York-børsen i 1929, er fortalt i fire forskjellige deler. De både belyser hverandre og kaster skygger over det fortalte.
Første del består av en Henry James-aktig roman i romanen, med tittelen Sikkerhet. Den handler om en mann som er påtagelig lik Andrew Bevel, men som har fått navnet Benjamin Rask. Begge mennene er sosialt isolerte og genierklærte finansmenn, med en usedvanlig intuisjon for børsens svingninger. Og begge gifter seg med en autodidakt musikkelskende kvinne, som har levd sine unge år i Europa med fattigfornemme foreldre.
Andre del av Tillit er den ufullstendige, og til tider stive og selvhøytidelige biografien Mitt liv av Andrew Bevel, om hans forfedre, økonomiske meritter og ekteskap med sin kone Mildred. Tredje del, Erindringer, et minne, er en memoar skrevet av Ida Partenza, Bevels ghostwriter, førti år etter at hun ble hyret til å skrive hans biografi. Og i den siste delen, Utsikter, er det den ufullstendige dagboken til Mildred som avslutter romanen.
---
Roman
Hernan Diaz
Tillit
Oversatt av Bjørn Alex Herrman
412 sider, Aschehoug 2023
---
Å bøye virkeligheten
Det som binder disse fragmenterte delene sammen, er Diaz’ interessante undersøkelse av hvordan penger gir makt. Istedenfor å være opptatt av det opplagte, at den som har penger har makt, utforsker han hvordan penger fordreier vår oppfatning av virkeligheten. Og det blir virkelig interessant når han peker på hvordan penger og fiksjon fungerer på samme vis, som en illusjon vi ikke bare aksepterer, men som vi organiserer hele vår verden rundt. Pengeseddelen representerer en tenkt verdi, fortellingen og iscenesettelsene er «sannheten» vi ser verden igjennom. Begge bøyer virkeligheten og gir den en ny form.
Romanen er et nærmest helt perfekt postmoderne svennestykke, men den mangler den siste lille komponenten hvor noe ekte står på spill
— Hilde Slåtto
Med en roman i romanen, en halvferdig biografi, en memoar og en fragmentert dagbok tøyer og bøyer Hernan Diaz en fortelling hvor hver enkelt del speilvender den foregående delen, og legger til en ny og forvirrende forståelse. Ved endt lesning danner de ulike delene et helt nytt bilde. Og som i et kaleidoskop, er det i Diaz’ intrikate roman ikke helt mulig å skille mellom hva som er det ekte og hva som er det speilede.
Den lille komponenten
Det er denne bøyingen og bendingen av fortellingen som er interessant, fordi den mestrer å formgi det den diskuterer. Tillit imponerer med sin intrikate struktur og fortellermåte, hvor leseren blir en detektiv som skal sette sammen bitene og avdekke den egentlige sannheten om Andrew Bedel og kvinnene som omgir han. Samtidig opplever jeg romanen også merkelig polert, den er et nærmest helt perfekt postmoderne svennestykke, men den mangler den siste lille komponenten hvor en kjenner at noe ekte står på spill. Da jeg for tretti år siden leste Moon Palace av Paul Auster frydet jeg meg over hans mange metafiksjonelle lag i teksten, og de intertekstuelle referansene. Men det er den unge mannens ensomme og såre søken etter identitet, i den enorme byen New York, som gjør at det er en roman som jeg fortsatt husker og bærer med meg.
Tillit er en smart og underholdende roman, som både er en lettlest pageturner, en imponerende litterær gåte og en intellektuell diskusjon om kapitalismens makt og hvem det er som egentlig forteller historien. Men det er ikke en litteratur som oppleves som flunkende ny.