Det er ro, det er skurrende fred. John Cage ville likt det

Jeg har møtt John Cage. Det vil si, det har jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Men jeg satt i samme rom som han, han foran meg, jeg bak. Han var 70 år og det ble feiret i Paris en lys ettermiddag – med «konsert». Jeg hadde grått meg inn, konserten var utsolgt for to år siden. Men ved ett eller annet slags mirakel kom jeg inn. Og ble plassert slik at jeg kunne ta på ham. Det gjorde jeg naturligvis ikke.

Krabbet i pianoet

Programmet var klart – en pianokonsert, hvor pianisten krabbet opp i pianoet. Og et stykke for fire orkestre, som spilte hver sitt stykke – samtidig, før det skled sammen i den vakreste lydflom. Flott. Befriende. Han hadde sagt takk og farvel til Beethoven og Mozart, og gjennomførte sin tilfeldighetsmusikk – ting som delvis ble til underveis, uten at noen holdt det i tømme. «I stedet for å høre musikk i hodet, skriver jeg den slik at jeg kommer til å høre musikk jeg ellers aldri ville hørt», sa han.