Anmeldelser

Det er ro, det er skurrende fred. John Cage ville likt det

John Cage lagde musikk som fikk oss til å tvile på våre egne ører. Nå har Det latviske radiokoret gjort en suveren innspilling av hans korverker.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Jeg har møtt John Cage. Det vil si, det har jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Men jeg satt i samme rom som han, han foran meg, jeg bak. Han var 70 år og det ble feiret i Paris en lys ettermiddag – med «konsert». Jeg hadde grått meg inn, konserten var utsolgt for to år siden. Men ved ett eller annet slags mirakel kom jeg inn. Og ble plassert slik at jeg kunne ta på ham. Det gjorde jeg naturligvis ikke.

Krabbet i pianoet

Programmet var klart – en pianokonsert, hvor pianisten krabbet opp i pianoet. Og et stykke for fire orkestre, som spilte hver sitt stykke – samtidig, før det skled sammen i den vakreste lydflom. Flott. Befriende. Han hadde sagt takk og farvel til Beethoven og Mozart, og gjennomførte sin tilfeldighetsmusikk – ting som delvis ble til underveis, uten at noen holdt det i tømme. «I stedet for å høre musikk i hodet, skriver jeg den slik at jeg kommer til å høre musikk jeg ellers aldri ville hørt», sa han.

Han kunne ikke tenke seg noe vakrere enn bilkaoset på Manhattan

—  Olav Egil Aune

Inspirerte en generasjon

Han ville at vi skulle høre, ikke vite. Lytte, ikke huske. Så lagde han altså sitt mest famøse verk: 4′33 – fire minutter og 33 sekunder. Det forholder seg slik at en pianist kommer inn på podiet, åpner lokket og sitter der i fire minutter og 33 sekunder før han legger lokket ned igjen og går av scenen. Det er en av tingene som gjorde Cage til en av de viktigste skikkelsene innen moderne poesi og musikk på 1960-tallet og rundt der. Han inspirerte en hel generasjon – og gjør det fortsatt. Lyder, som du kan lytte ordentlig til og høre om det ikke «stemmer».

---

cage

Album: kor

John Cage

Choral Works

Det latviske radiokoret, dir: Sigvards Klava

Ondine ODE 1402-2/Naxos Norway

---

Hvorfor er ikke de fleste lydene rundt oss musikk. Det spurte John Cage seg, og dermed oss. Tanken inspirerte meg veldig rundt da jeg var i 20-årene.

Nervetråder og blodomløp

Jeg likte det. Han ga lydene lyd, ingen kunne spørre hva de «betydde». Natur hørte han, alt som rislet og gikk, han sa at han kunne ikke tenke seg noe vakrere enn bilkaoset på Manhattan, hvor han bodde i toppen av en skyskraper omgitt av blomster og urter. Alt ble musikk, et bølgeblikktak, blikkbokser, suppeskåler, en lyktestolpe om man slo på dem. Ingen kunne ta ham for noe som helst, for reglene fantes ikke. Han satte seg inn i en polstret, lydtett boks hvor han hørte nervetråder og blodomløp i sin egen kropp, vakrere musikk kunne han ikke tenke seg. Ingen ting å skryte av, hvem som helst kunne finne på det. Eller kunne vi? Han satte det i sammenheng. Gjorde at vi skjønte mer etterpå enn før. Tilfeldighetene førte oss tilbake til det som ikke var tuklet til av mennesker, som han sa. Så hva var det? Han spurte selv: «Er mine ører skrudd feil på?»

---

John Cage

  • Amerikansk eksperimentell komponist, poet og kunstner, født 1912 – død 1992.
  • Han utmerket seg tidlig med det han kalte «sjansemusikk» eller «tilfeldig musikk».
  • For ham var klang og rytme musikkens egentlige innhold.
  • Regnes som en av det 20. århundrets mest originale og betydningsfulle komponister.

---

Vakre korverker

Mot dette bakteppet, hvis det i det hele tatt går an å si et bakteppe, står kormusikken hans fram. Den kom sent i livet og er merkverdig vakker. Ingen provokasjoner, bare lyd i bevegelse, lyd som en streng av toner som svulmer og avtar. Jo, uroer gjør det, noe annet ville være rart. I det ene verket har han tatt for seg et 1700-tallsstykke, plukket bort et og annet innimellom, og så lyder det som det lyder. Langt inni der fornemmer vi originalen. Vi aner den, det legger seg i oss som vakre avflassede middelalderfresker, mye har ramlet av, men vi ser det, hører det. Jeg vil virkelig bruke ordet vakkert. Eller: Det spørs jo om hvordan ørene er skrudd på. Ingen brutale provokasjoner, men gnagende, til tider. Men «vakkert» likevel.

Det latviske koret pusher stemmene til det ekstreme.

—  Olav Egil Aune

John ville likt det

Det er vanskelig å synge, det er intrikat – ikke med mange toner, unnskyld, lyder. Det er suverent når Det latvisk radiokoret synger det på en ny utgivelse, et nytt album. De har gitt oss storartede innspillinger før, blant annet en referanseinnspilling av den store Johannes Chrysostomos-liturgien – de russiske troendes juvel. Denne gangen er det Cage. Det er ro, det er skurrende fred. John ville likt det. Jeg skulle gjerne sagt at dette er musikk for kor som vil ha noe å bryne seg på, men det gjør jeg ikke. Det latviske koret pusher stemmene til det ekstreme, vi får nøye oss med at et av verdens beste kor får gjøre det. Dette er toner i dag, men det er også en studie i en tid som for så vidt ikke er over, for eksempel i poesien, som han inspirerte like mye som musikken da han var her. Og det var han. Det aner meg at det var dette John Cage lette etter hele sitt liv.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser