Anmeldelser

Opprørende om justismordet på Mahmood Mattan

Nadifa Mohmameds roman «Mannen fra Tiger Bay» har blitt en hjerteskjærende fortelling om makt og avmakt i det britiske imperiet.

Alle kapitlene i Mannen fra Tiger Bay har tittel på somali, bortsett fra det siste: Der skifter tituleringa til arabisk – bønnens og tryglingens språk for romanens hovedperson, Mahmood Mattan fra Britisk Somaliland. Da blir nemlig den unge sjømannen hengt i et walisisk fengsel, uskyldig dømt for drap.

Britisk-somaliske Nadifa Mohameds Bookerpris-nominerte bok fiksjonaliserer den sanne historien fra 1952 om et av Storbritannias styggeste justismord: skitnet til at grov rasisme mot Mattan, rettsprosessen igjennom. Selv forsvareren skal ha kalt sin egen klient en «halvsivilisert barbar».

I boka møter vi derimot en verdens-, eller skal vi si imperieborger: En lykkejeger som snakker «somali, arabisk, engelsk, swahili og litt hindi». Men da fengselslegen kaller tiltalte «en veritabel polyglott», vet ikke analfabeten Mattan hva slikt «hvit-frakk-snakk» betyr. Mannen fra Tiger Bay handler med andre ord om mer en én urettferdig sak i Wales´: Ved å bevege seg høyt og lavt i Storbritannias klassesamfunn, og fra nord til sør i det britiske imperiet, viser teksten fram urettferdige mekanismer i disse institusjonene. Slik har boka blitt en frodig, hjerteskjærende og opprørende fortelling.

Naiv tjuvradd

La oss ta et skritt tilbake: I romanens begynnelse er trebarnsfaren Mahmood Mattan en mann i slutten av tjueåra som nasker og gambler i havneområdet Tiger Bay i Cardiff, mens han drømmer om at kona skal la ham flytte hjem etter et slags brudd. Da en jødisk kvinne blir funnet drept i butikken hun driver, kommer Mattan i politiets søkelys. Noen tror de har sett en somalisk mann utenfor forretningen, og Mattan er jo en kjenning: Han avhøres for et jakketyveri da etterforskerne plutselig bringer på bane butikkdrapet. Deretter følger vi Mattan, og til dels den drepte kvinnens familie og politifolkene, gjennom rettsprosessen.

Vi vet jo hvordan det hele skal ende. Så hvorfor er fortellinga likevel medrivende? Jeg tror det handler om måten fortelleren stadig utvider sympatien for personene, og nyanserer trekkene deres, samtidig som perspektivet veksler dem imellom. Resultatet er at leseren blir like følelsesmessig engasjert i den etterlatte søsteras sorg og frykt for antisemittisk vold, som fengslede Mattans økende religiøsitet og hjerteskjærende lengsel etter å gjenforenes med familien. Faktisk er den unge mannens håpefulle naivitet det som driver historien aller mest framover: Rett før drapstiltalen leses opp, tenker Mattan på hva han skal gjøre «senere i dag» når han slipper ut. Mahmood, får jeg lyst til å rope til ham, slutt og vær så godtroende!

Opprørende dokumentargrep

Den amerikanske forfatteren Toni Morrison skal ha fått ideen til den historiske romanen Beloved da hun kom over en gammel reportasje kalt «A visit to the slave mother who killed her child». På samme vis inspirerte en Daily Mail-artikkel Nadifa Mohamed til å skrive Mannen fra Tiger Bay, har forfatteren fortalt britisk presse.

Begge disse bøkene er diktning. Men de bidrar – med vilje eller ikke, og på hver sin side av Atlanterhavet – til å rette søkelyset mot historiske forhold som fortjener mer oppmerksomhet i flerkulturelle samfunn preget av hvite makthavere.

---

mannen fra tiger bay

Roman

Nadifa Mohamed

Mannen fra Tiger Bay

Oversatt av Ragnhild Eikli

331 sider, Aschehoug 2022

---

Men Mohameds bok er mer dokumentarisk enn Morrisons: Kun navnene til drapsofferet og familien er endret, de andre har beholdt sine virkelige navn, og om lag førti sider av romanen er rettsreferater «limt» inn fra arkivet, leser jeg på nettet. Transkripsjonene er renskårne ordvekslinger mellom dommer, påtalemyndighet, vitner, forsvarer og tiltalte. Sidene ser altså omtrent ut som dramatikk, men det er nettopp skuespill de ikke er: Forfatter Mohamed har forstått at virkeligheten i dette tilfellet holder i massevis: Rasismen Mattan møter i rettssalen er så drøy, og behandlinga han utsettes for så dårlig, at jeg flere ganger sperrer øynene opp og leser på nytt: Sa de virkelig det?

Uoversettelig tittel

Også Mohameds rike folkelivsskildringer fra Tiger Bay er interessant lesning, nettopp fordi de gir innblikk i flerkulturelle miljøer som ofte har havnet i skyggen. Her fra en id-prosesjon: «Selv kristne, buddhistiske og jødiske barn har sluttet seg til [de muslimske] vennene sine, tatt på seg julespillkostymer i mariablått eller rutete gjeterklær, og mimer nå versene i de arabiske nasheed-ene [...]»

Stilen er med andre ord realistisk: Vi får nitide, konkrete beskrivelser av både høyt- og laverestående personer i imperiets kriker og kroker, for Mattan ligger på cella og tenker på oppveksten i Somaliland og tida han var til sjøs. Polyglotten gjør bruk av språkene han behersker, og presisjonen er stor.

Ved å bevege seg høyt og lavt i Storbritannias klassesamfunn, og fra nord til sør i det britiske imperiet, viser teksten fram urettferdige mekanismer

—  Maria Birkeland Olerud

Men gjør ikke den språklige omstendeligheten teksten litt trå? Har noe av rytmen og spensten – som kan bære detaljene – gått tapt i oversettelsen?

Jeg sammenligner en fengselspassasje med originalen: «Latter, skjeer som klinker mot emaljerte boller, vakter som blåser i fløyter, og ved et bord sitter en mann vendt mot en tom vegg og synger en sørgmodig walisisk salme med barytonrøst». På engelsk heter det: «Laughter, spoons clinking against enamel bowls, warder’s whistles, and from one table a man with a baritone voice singing a sorrowful Welsh hymn towards a blank wall.»

Sjekk alle w-ene og o-ene! Og setninga begynner med latter, og slutter med en tom vegg: Den er et synkende ul, en klagesang. Mohamed gjør altså bruk av det engelske språkets runde kvaliteter – også gerundiumsformen (-ing-verb). Den finnes ikke på norsk, men er like fullt mykere enn presens-alternativet vårt.

En annen ting som ikke har latt seg oversette, er romanens tittel. Originalen heter The fortune men: et somalisk uttrykk brukt om lykkejegerne som forlot hjemlandet, leser jeg. De dro til sjøs og tjente penger langs imperiets vannveier.

Mattan ble verken rik eller lykkelig. Den ironiske tittelen hinter om Mohameds ambisjon. Og hun har lyktes, boka har blitt noe mer enn et retts-drama. Mannen fra Tiger Bay er en nyansert fortelling om makt og avmakt i det britiske imperiet, om en mann som jagde lykken, men som endte opp med selv å jages – inn i gapet på kolonimakten.

Les mer om mer disse temaene:

Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser