Anmeldelser

«Med den ukrainske nasjonalsangen som grunnmur»

Den ukrainske komponisten Valentin Silvestrov skriver musikk om livene våre på kanten av krig – og om hvordan det kjennes at tiden renner fra oss. Det er et positivt, forventningsfullt løft i den.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

«Jeg skriver ikke musikk som bekrefter støyen fra denne forferdelige krigen. I stedet vil jeg fortelle hvor skjør sivilisasjonen vår er. Jeg prøver – gjennom min musikk – å sikre og bevare troen på en dag inn i fremtiden med fred. Jeg tror det bør være kunstens grunnleggende mål og mening», sier Silvestrov i et intervju.

Den 6. mars forlot den 84 år gamle komponisten Valentin Silvestrov fødestedet og hjembyen Kyiv. Datteren hans var med, han hadde bare en koffert med seg – noen manuskripter og partiturer. Det var alt. Til slutt nådde de Berlin, hvor de bor som flyktninger – som millioner av andre.

Silvestrov hadde knapt interessert seg for politikk før han ble kastet inn i det med Maidan-revolusjonen i 2014 – også kalt «verdighetens revolusjon» – som skjedde ved enorme demonstrasjoner i Kyivs gater, særlig på den sentrale Maildan-plassen. Det var få, mener Silvestrov, som så at dette var frøet til det som skjer nå.

Dette fikk han til å skrive verket Maidan 2014, med den ukrainske nasjonalsangen som grunnmur, omgitt av rungende minner fra den ukrainske kirkeliturgien. Ja, virkelig – det runger. Særlig, som her, når det er Kyiv kammerkor – et av verdens beste kor – med sitt usannsynlig sterke uttrykk som bader i katedralklang.

Et melankolsk farvel

Vi kan kalle det et rekviem, en dødsmesse. Skjønt nei, det er det det ikke er. Det er et melankolsk verk om tidene som går fra oss. Det er et melankolsk farvel til det vi for 50, ja bare 20 år siden, tok for gitt, en elegisk kjærlighetserklæring til alt vi – i forjaget tid – er i ferd med å miste. Eller har mistet. Han mister ikke grepet og faller i selvmedlidenhet, det er noe større på gang. Det er denne store sangen Silvestrovs «synger». Den om håpets dag.

Det er et mektig verk, grunnleggende rystende – med et stilt, blafrende lys midt i tonemassene. Å snakke om sjel og legeme som to atskilte ting, ender i selvmotsigelser og en ørken av filosofisk kvikksand i denne sammenhengen. Alt henger sammen, det er Silvestrovs poeng – det kroppslige og det åndelige er to sider av det samme. Det blir det noe som ligner sannhet av. Dette skal det lyttes til i dagslys. Silvestrov – med sitt musikalske nærvær – står seg i tidens bokholderi.

Men håpet har lengselen i seg, derfor sitter klumpen i halsen

—  Olav Egil Aune

Jeg gikk gjennom parken den kvelden jeg hørte Maidan 2014 for første gang. Det var mørkt, løvet falt av trærne. Den store sorgen kom krypende. Det er det med dette verket: Det åpner seg ikke før du ser det på avstand. Etterpå kommer det. Tårene også, selv om Silvestrov nettopp vil at det er håpet han synger om, ikke gråten.

Men håpet har lengselen i seg, derfor sitter klumpen i halsen når den ukrainske nasjonalhymnen runger på platen, mellom alt som lyser. Og verket er omgitt av en enkel vuggesang.

---

Klassisk

Valentin Silvestrov

Maidan 2014: «Four Songs», «Diptych» og «Triptych»

Kyiv kammerkor, dir: Mykola Hobdych.

ECM 485 8084/ Naxos Norway

---

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser