Lyspærene former et enormt hjerte foran sceneteppet i røde rysjer bak podiet på scenen. En elegant kvinne entrer podiet, over trappetrinnene som fører ned til teaterscenens ordinære publikum ved små kafébord. Kvinnen er iført et svart korsett, en voluminøst rosa tyllskjørt og hjerteformede sko.
Området rundt henne er i bevegelse ved et entourage av androgyne, halvnakne dansere – de er kledd i hvitt bomullsundertøy, med sløyfer i håret og barokke parykker, prestekrager, rosa joggesko med tyll.
Scenen er satt for Czardasfyrstinnen i ny drakt på Den Norske Opera & Ballett.
[ «For alle som er glad i klassisk pianomusikk, ser det lyst ut denne høsten» ]
En verden i endring
Operetten Czardasfyrstinnen er en historie om hvordan konservative fordommer og holdninger kan hindre ekte kjærlighet til alle tider. Finansarving Edwin og kabaretdronningen Sylva forelsker seg på tvers av verdener og klasse, delvis i en harselas over historier fra operaverdenen: Her krysser tragedien i La Traviata spor fra mozartske forviklingskomedier, iblandet en god dose estetikk fra Moulin Rouge. Operetten ble urfremført i Wien i 1915, og har gått sin seiersgang på Operaen i Folketeaterpassasjen på 1980- og 90-tallet i to ulike produksjoner.
Høstens oppsetning av Czardasfyrstinnen i Bjørvika er en helt ny versjon i regi av Hanne Tømta, med gjendiktning til norsk av Gudrun E. Glette. Teatermiljøet rundt Edwin og Sylva presenteres her som et sitrende skeivt og eksperimentelt miljø. I denne versjonen skyldes familiens skepsis til Edwins utkårede først og fremst at transkvinnen Sylva ble født som mann. Som finansfaren til Edwin utbryter når han får vite at sønnens forlovelse med Stasi (motegründeren mot allværsjakken!) står i fare: «Han kan jo ikke være sammen med en kjønnsforvirret underholdningsartist! Markedet tåler det ikke!».
Når det etter hvert viser seg at aksjekursene stiger til himmels fordi den «kjønnsforvirrede» har et enormt antall følgere på Instagram, og at Edwins mor også har sine erfaringer fra ungdommen, endrer faren sitt konservative syn på hvordan verden må være. Edwin og Sylva får hverandre, Stasi og Sylvas manager Boni finner hverandre, og alle blir enige om at «livet leverer, når det får ‘bjuda på’».
Overdøvet av orkesteret
Regissør Hanne Tømta har med seg et solid utøverlag fra både teateret og operaen, der sangere og skuespillere må strekke seg utover deres vanlige spesialfelt. Jevnt over lykkes dette godt nok til å bære forestillingen. Tenor Magnus Staveland gjør en god rolle som den kjærlighetshungrig og noe enkle Edwin med rogalandsdialekt. Eli Kristin Hanssveen portretterer godt Sylvas dobbelte karakter som kraftfull og svak, feminin og maskulin, lettlivet og samtidig med drømmer om den store kjærligheten.
Musikalsk fremsto de to hovedrolleinnehaverne dessverre litt bleke i klangfylde og volum, muligens fordi orkesteret tidvis overdøvet dem. Operaorkesteret under ledelse av Stefan Veselka kunne formet de lengre linjene enda bedre selv i de taktfaste partiene, og generelt kunne en så tyll-befengt oppsetning som Czardasfyrstinnen tjent på mer musikalsk overskudd.
Imidlertid viste orkesteret fine skift mellom ulike stilinspirasjoner i musikken og dynamiske endringer, i tillegg til vakre kammermusikalske partier. Stasi (Frøy Hovland Holtbakk) kom klanglig til sin rett i denne produksjonen, godt flankert av sin Boni (Rickard Söderberg). Söderberg utmerket seg dessuten særlig scenisk i den vanskelige sjangeren operetten er. Et eksempel er når han blir tvunget med på et oppdiktet giftermål mellom ham og Sylva for å tvinge Edwin til handling, hvor manageren på ypperlig humoristisk vis først må innrømme at giftermålet kom brått på og deretter dramatisk nekter å skille seg.
---
Operette
Czardasfyrstinnen
Musikk: Emmerich Kálmán
Original libretto: Leo Stein og Bela Jenbach. Norsk gjendiktning: Gudrun Elisabeth Glette.
Musikalsk leder: Stefan Veselka
Regi: Hanne Tømta
Scenografi: Olav Ryland Myrtvedt
Kostymer: Alva Walderhaug Brosten
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Koreograf: Jonas Øren
Medvirkende: Eli Kristin Hanssveen, Magnus Staveland, Frøy Hovland Holtbakk, Rickard Söderberg, Martin Hatlo, Mari Maurstad, Lasse Lindtner, m.fl.
Hovedscenen på Den Norske Opera & Ballett, 25. november–18. januar
---
Balanserer i tematikk og humor
Balanse oppleves som forestillingens styrke. Humoren i Czardasfyrstinnen er riktignok relativt forutsigbar, og ingenting kan sies å være avsindig festlig. Samtidig oppfyller humoren sjangerformatet og fungerer godt nok – mye fordi regien er nokså stram (til løsluppen operette å være) og ikke legger opp til at publikum pliktskyldigst skal le i for lange pauser mellom replikkene.
Gjendiktningen til norsk føles passe enkel og tidsaktuell som underholdning, men likevel ikke fordummende: rimene er nærliggende, men ikke banale, og ordvalget unngår krampaktige referanser til ungdomsslang i forsøk på å være tidsriktig. På samme måte oppleves tematikken stort sett klokt og balansert behandlet som del av operettens setting – Sylva er transkvinne i et miljø med ulike kjønnsuttrykk, men dette speiler heller verden også utenfor operascenen, der folk har alle mulige ulike preferanser som heller ikke alltid godtas av andre.
Czardasfyrstinnen er en historie om hvordan konservative fordommer og holdninger kan hindre ekte kjærlighet til alle tider
— Sunniva Thomassen
Som estetisk grunnidé benytter Czardasfyrstinnen seg av et fellestrekk mellom homobevegelsen og operaverden i hvordan det teatrale og kunstige uttrykkes kompromissløst, men med selvironi. Slik kommer tvetydigheten som ligger i stykket godt frem i klovnerier og replikker – det ligger en slags distanse som skaper alvor på bunnen av flosklene om å aldri gi slipp på sine drømmer og at alle har sin egen skjebne. Alvoret er likevel aldri uttalt, med unntak av danserne rundt Sylva som viser noe av det underbevisste i Czardasfyrstinnen, der de eksempelvis dreper hverandre når Sylva innser Edwins svik.
Tross noe mangler på overskudd og gapskratter-humor: En vakkert komponert scenografi, gjennomtenkt koreografi og kostymer, en balansert personregi med øye for detaljer, og underdrivelsen av humor og tematikk bidrar til at Czardasfyrstinnen lykkes svært godt som operette.
