Anmeldelser

Pinocchio blir til pinneved

«Pinocchio» på Det norske teatret skusler bort lærdommen som ligger i den fiktive dannelsesreisen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Å gjøre Pinocchio til en teaterforestilling for ungdom med aldersgrense 12 år, høres umiddelbart ut som et spennende grep. Barneboken som italienske Carlo Collodi skrev i 1883, var opprinnelig en samling korte fortellinger for barn med et moralsk budskap mellom linjene. Disneys ikoniske tegnefilm fra 1940 har også bidratt til det barnlige stempelet. Men går man historien om Pinocchio nærmere etter i sømmene, bærer den i seg verdier og et tankesett som kan ha en oppdragende effekt langt utover småbarnsalder.

Pinocchio viser at det å bli et godt menneske og det å bli et helt menneske er to sider av samme sak. Og kanskje er det nettopp i den vaklende, usikre ungdomstiden at utviklingen av selvet er på sitt mest mottagelige.

Tre dyder

Historien er tilsynelatende enkel: Den barnløse snekkeren Gepetto vil lage en tredukke. Under arbeidet får dukken liv og setter i gang masse spillopper. Pinocchio rømmer fra plikter og skole og havner fort i trøbbel: Han må blant annet takle rollene som sirkusartist, fengselsfugl, hvalmat og esel. Han blir forfulgt av røvere, og hengt i et stort tre, men reddet av en magisk fe. Feen gir Pinocchio liv, men krever at han skal utvikle tre dyder før han kan bli en gutt av kjøtt og blod. Først når mot, sannferdighet og uselviskhet styrer Pinocchios handlinger, kan han bli et ekte menneske.

Store konsekvenser og enorme fallhøyder er det lite av

—  Kjersti Juul

Historien bærer i seg en unik mulighet til å iscenesette et sentralt trekk ved etikken; nemlig at dyder utvikles gjennom handling. Om han klarer det eller ikke, skaper en spenning i historien. Dette glipper i Øyvind Osmo Eriksens regi. I en fragmentert scenefortelling, der premisset for det hele ikke blir godt nok etablert, engster vi oss ikke nok når Pinocchio feiler og blir utsatt for prøvelser, som etter hvert blir stadig mer eksistensielle, før han til slutt blir en ekte gutt.

Mørkt

Ifølge teaterprogrammet er «Pinocchio eldre, verden skumlere, konsekvensene større, og fallhøyden enorm.» Det lyder dystert, noe scenebildet også insisterer på med et nakent, mørkt rom, der lyssettingen innimellom skjærer i øynene mer enn å skulptere scenen eller synliggjøre skuespillerne. Store konsekvenser og enorme fallhøyder er det imidlertid lite av.

I åpningen møter vi Gepetto (Pål Christian Eggen), som forteller oss at han så inderlig ønsker seg en sønn. Det blir gitt svært god tid til dette, uten at vi helt tror på det. Forholdet mellom far og sønn blir heller ikke godt nok etablert når Pinocchio entrer scenen. Dermed forstår vi ikke den videre motivasjonen hans for å søke hjem igjen, og det rørende ved gjenforeningen på slutten uteblir.

---

Teater

Carlo Collodi

Pinocchio

Dramatisering, regi, komponist: Øyvind Osmo Eriksen

Lysdesigner: Mathias Langholm Lundgren

Kostymedesigner: Ingjerd Meland

Det norske teateret, Rommen scene

---

Oppvisning

Skuespiller Fabian Svegaard Tapia spiller Pinnochio med en mangel på kroppskontroll vi tror på. Her drar de usynlige trådene armer, bein og hode i uorganiske rykk og napp. Tapia har en lekenhet og musikalitet i kroppen, som gjerne kunne fått enda mer spillerom for at tredukken skal komme til live på scenen. I lengre sekvenser glir dukkens kroppsspråk over i breakdance, som appellerer til publikum, men som også bidrar til forestillingens hovedproblem: Den blir for fragmentert. Her er mange anslag som ikke bringer historien videre eller har noe annet å by på enn oppvisning. Dansenumrene er fine i seg selv, men støtter ikke opp om handlingen og hindrer fremdriften.

Pinocchio

Godt og ondt

Pinocchio ønsker å bli et ekte menneske, samtidig er menneskeverdet under stadig angrep gjennom historiens fargerike rollegalleri. Det menneskelige i Pinocchio brytes ned av andre, men til slutt blir han i stand til å forstå hva han utsettes for; Pinocchio lærer å skjelne godt fra ondt. Timmy gresshoppe, som er samvittigheten hans, kommer «til syne» som en buldrende røst over høyttaleranlegget. Mens Kaia Varjord, Gaute Adela Aastorp Cudjoe og Peiman Azizpour trer inn i de ulike rollene blant annet som oppdragende fe, sleip rev, lur katt og hensynsløs sirkusdirektører – med hud og hår. Jeg savner likevel større rom for at de kan få spille ut humoren som ligger i slemming-rollene. Historien muliggjør et dypt alvor formidlet på en underholdende måte, som aldri helt ivaretas.

Historien muliggjør et dypt alvor formidlet på en underholdende måte, som aldri helt ivaretas

—  Kjersti Juul

Hvilken relevans har Pinocchios liv for ungdom i dag? Hvilken lærdom ligger i den fiktive dannelsesreisen han foretar? Hvilken rolle spiller utvikling av mot, sannferdighet og uselviskhet i våre moderne, selvrealiserende liv? Det er nettopp muligheten til å ta inn over seg slike spørsmål denne forestillingen skusler bort.

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er teateranmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til kultur@vl.no.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser