Dødsdansen på Torshovteatret: Tett på kjærlighetshatet

Å elske en annen forhindrer en ikke fra å hate samme person. August Strindberg skygget ikke banen for paradoksale erkjennelser, og i Dødsdansen er det nettopp dette kjærlighetshatet som er handlingens drivkraft.

Stykkets rammer har noe dystert, nærmest gotisk over seg: Ekteparet Alice og Edgar bor i et gammelt festningstårn på en øy. Barna deres har flyttet hjemmefra, og vennene har de for lengst støtt fra seg. Isolert fra omverdenen, i en tværende tosomhet, går de til angrep på hverandre. Det er ikke tilfeldig at «en Strindbergs dødsdans» har blitt et uttrykk blant parterapeuter. Kanskje som det ultimate skrekkeksempelet på å bli fanget i en ond sirkel, et giftig nærvær det er vanskelig å fri seg fra.

Nyansert skuespill