Anmeldelser

Høyt og lavt

BALLETT: Den tredelte ballettkvelden «Faun-Boléro-Canvas» spenner fra skyhøy wow-faktor til et merkelig antiklimaks.

Det begynner bra, nærmere bestemt med en fødsel i koreografien «Afternoon of a Faun». Rommet er dunkelt og delikat lyssatt. Vi skimter en lang, sort kjole som henger ned fra taket og aner en skikkelse, som med ett faller ned på scenen. Et liv har blitt til. Dansen bringer assosiasjonene til en organismes spede start, babyens famlende møte med verden, et dyrs instinktive trang til å kravle seg opp på beina og forsøke å finne balansen.

Erika Pastel er som skapt for denne dansefortellingen. En plastisk kropp som rommer den nyfødtes reflekser og etter hvert gryende modenhet på vei ut i livet. Pastel byr ikke bare på bevegelser som er lette å lese, men har et åpnet ansikt og tydelige skuespillerkvaliteter. En scenisk tilstedeværelse som viser et rikt indre liv.

FAUN: Klara Mårtensson og Leonardo Basilio i Afternoon of a Faun.

Til de svevende tonene av Claude Debussys «Prélude à l’après-midi d’un faune» har koreograf Whitney Jensen og Anaïs Touret her latt seg inspirere av Stéphane Mallarmés dikt «Faunens ettermiddag». Og nettopp faunens odde blanding av det halvt dyriske og halvt menneskelige er tydelig, men med en vri: Hovedpersonen er ikke en mannlig faun, men en kvinne.

Livets hjul

Koreografien tar oss raskt fra livets start, til oppdragelse, forelskelse – og begjær. Danser Jonathan Olofssons muskelspill er et syn i seg selv (hvis det er lov å si), men det er evnen til å skape en fysisk dialog med Pastel på scenen som virkelig imponerer. Med Peter Badens elektroniske toner skapes et stemningsskifte midtveis, og en gruppe dansere i beige-brune klær med presise og bastante bevegelser inntar scenen.

De er imponerende samkjørte og skaper et suggererende bilde på storsamfunnets konformitetspress. Her ulmer noe truende i gruppedynamikken – i kravet om å bli en del av noe. Før dansen avsluttes som den startet – med en fødsel. Livets hjul komprimert i en koreografi som bergtar sitt publikum.

Tosomhet

Musikken kunne fort føltes utslitt når Samantha Lynch velger å koreografere til Ravels mest berømte musikkstykke, i kveldens andre dans «A Boléro». Men Operaorkesteret under ledelse av James Gaffigan, evner å spille med en nerve som om noe nytt står på spill i den gjentagende bolerorytmen. Her er noe forlokkende og skremmende som venter rundt neste sving i de musikalske variasjonene som vandrer mellom instrumentene.

BALLETT: Emma Lloyd og Douwe Dekkers i A Boléro.

---

BALLETT

«Faun-Boléro-Canvas»

Koreografer: Whitney Jensen, Anaïs Touret, Samantha Lynch, Juliano Nunes

Nasjonalballetten

Operaorkesteret, musikalsk ledelse: James Gaffigan

Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen.

---

To dansere er stengt inne i en lite rom på scenen. Vi blir hensatt til et ekteskap og utfordringer i livets trivialiteter. En slags kjøkkenrealisme mellom mann og kvinne i hjemmet, men der wow-faktoren er til å ta og føle på. Danser Douwe Dekkers kroppsuttrykk er imponerende ekvilibristisk, godt parert av Emma Lloyd. Det hele i en koreografi som evner å skape stor artistisk virtuositet innenfor tilsynelatende trange rammer, som måten man henger etter kanten på en vegg eller klatrer rundt i et rom på.

Showcase

Brasilianske Juliano Nunes blir regnet som en «hot shot» i ballettverdenen, men lykkes ikke helt med kveldens siste koreografi «Canvas». Tonene triller iørefallende ut av ermet på Operaorkesteret og pianist Christopher Park når Chopins Pianokonsert nr. 1. gir dansen tonefølge, men koreografien klarer ikke å holde tritt. Her er det som om fantasien har sluppet opp for nok bevegelser å fylle musikkstykket med.

De store massescenene der menn og kvinner er kledd helt likt i ankellange kjoler, har noe androgynt over seg i mer enn kostymene. Tåspissdansen er ikke forbeholdt kvinnene, ei heller det å bli løftet av sin partner.

CANVAS: Shaakir Muhammad og Alberto Ballester i Canvas.

Tilløpet til originale koreografiske ideer, svekkes likevel av følelsen av at man ikke får noen fortelling med på kjøpet. Dansen fremstår mer som en showcase, der man skal vise det man kan. Når det enorme antallet dansere på scenen (mer enn 40 stykker) ikke klarer å være synkrone, blir resultatet rotete. I en ellers forrykkende ballettkveld føles avslutningen som et merkelig antiklimaks.

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Anmeldelser