Anmeldelser

Banalt og underholdende fra en av Sveriges største regissører

Satiren i gullpalmevinneren «Triangle of Sadness» males i store bokstaver, med brede penselstrøk.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

«Jeg er opptatt av det gjennomført banale», sa Axel Jensen i 1966.

Forfatteren hadde lagt selvbiografiske fortellinger bak seg, og gitt ut dystopien Epp, der hovedpersonens trivielle rutiner beskrives med både avstand og en viss innlevelse. Spenning i handlingen og psykologisk dybde hos rollefigurene var ikke lenger interessant, Epp var tenkt som et «angrep på velferdsstatens fundamentale forutsetning».

Rikinger i samme båt

«Banal» er en merkelapp som kan klistres på det meste i Triangle of Sadness, som i likhet med Epp går i rette med strukturer og strømninger i samfunnet. Åpningsscenen viser en gjeng mannlige modeller på audition – de gjør seg til for en reporter og poserer for to hypotetiske kampanjer: Sure utilnærmelige ansikter for haute couture, blide og imøtekommende oppsyn for billigmerker à la H&M.

Vi befinner oss altså i et beregnende, strengt materialistisk univers der penger, status og utseende definerer tilværelsen.

Modellen Carl (Harris Dickinson) sklir ut i pinlige betale regningen-diskusjoner i stevnemøter med modellen/influenseren Yaya (Charlby Dean). Hvordan påvirker et gratis luksus-cruise forholdet? På lystyachten i Middelhavet befinner de seg plutselig i selskap med noen av verdens rikeste mennesker: oligarker, tech-gründere og våpenfabrikanter. Men passasjerer og mannskap skal settes på prøve av uvær, sjørøvere, og en temmelig selvforskyldt matforgiftning.

Gullpalmen

Menneskene er altså banale, det samme kan sies om tematikken; at privilegier og besettelsen over nettopp penger, status og utseende ikke fører mye godt med seg.

Dette er filmskaper Ruben Östlund fullstendig på det rene med. Før spillefilmdebuten Gitarmongo (2004) skapte han dokumentarfilmer som problematiserte den skrinne kommunikasjonen mellom hans fraskilte foreldre. Gjennombruddet De ufrivillige (2008) var en studie i skandinavisk berøringsangst. Play (2011) viste barneranere som tilnærmet seg ofrene med et intrikat sosialt spill fremfor å bruke vold. Turist (2014) viser konsekvensene av at en familiefar kun tenker på seg selv (og telefonen sin) i et skred som potensielt kunne drept hele familien hans. The Square (2017) tok for seg maktstrukturer i kunstens verden og vant Gullpalmen i Cannes.

Triangle of Sadness

Brede strøk

Det samme gjorde Triangle of Sadness. Östlunds filmer har blitt stadig mer publikumsvennlige og tilgjengelige, mens han tidligere kunne la dialog og handling foregå utenfor en kornete bilderute, er filmspråket nå mer tradisjonelt.

Men tematikken er gjenkjennbar. «Alle filmene mine handler om folk som er redde for å miste ansikt», har Östlund uttalt. Denne redselen får nettopp pinlig-banale konsekvenser. Og i Triangle of Sadness, som het Sans filtre (Uten filter) da den konkurrerte i Cannes, er satiren alt annet en subtil. Brede penselstrøk maler problematikken på veggen: De rike er overflatiske, selvopptatte, usolidariske og forfengelige.

---

Komedie

Triangle of Sadness

Av: Ruben Östlund

Med: Harris Dickinson, Charlbi Dean, Woody Harrelson, Zlatko Burić, Dolly de Leon

Premiere fredag 14. oktober

---

.

Testvisninger

Filmens kvaliteter ligger i imidlertid ikke i det barneskoleaktige budskapet, men i måten det er formidlet på. Ved å forene det man gjerne kaller «kvalitetsfilm» med kroppsvæskefiksert komedie og katastrofesjangeren (begge deler i filmhistoriens mest forseggjorte og utbroderte oppkast-sekvens), gjør Östlund sin moralske fabel besnærende, ja, underholdende, å være med på.

Triangle of Sadness er ingen ren adspredelse, den tvinger frem noen refleksjoner om hvordan rikdomsidealene i dagens (og sikkert tidligere tiders) samfunn arter seg i nokså vulgær praksis. Men det glatte formspråket og slektskapet med tradisjonell sjangerfilm, gjør filmen til en mer strømlinjeformet opplevelse enn plakaten og Cannes-prisen gir inntrykk av.

Triangle of Sadness er ikke mer kompromissløs enn at den er blitt til med et vurderende testpublikum i etterarbeidet. Så gjenstår det å se hva det virkelige publikummet tenker og hvorvidt de oppfatter den som smal, bred eller banal.

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Einar Aarvig er frilans serie- og filmanmelder og tidligere redaktør av FilmMagasinet. Han er fast filmkritiker i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser