Anmeldelser

Ser terroristen Manshaus i lys av det norske storsamfunnet

Anne Bitsch’ ser Philip Manshaus’ ugjerninger i sammenheng med fremveksten av rasisme og høyreekstrem vold i Norge. Det gir boken kvalitet.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Da Phillip Manshaus skjøt og drepte sin stesøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen 10. august 2019, for så å angripe en moské i Bærum, utførte han det andre høyreekstreme terrorangrepet på norsk jord på mindre enn ti år. I Den norske skyld forsøker Anne Bitsch å forstå og fortolke hvorfor han gjorde det han gjorde.

Den norske skyld er en essayistisk bok som bygger på observasjoner forfatter og forsker Bitsch gjorde da hun fulgte rettssaken mot Manshaus. Hun spør også hvilken kontekst Manshaus’ gjerninger fant sted i. Bitsch vil se på «strukturene som la til rette for det Manshaus er tiltalt for» og «undersøke de omstendighetene som ledet frem til det [hun] har valgt å kalle «den norske skyld»: rasismen og den høyreekstreme voldens plass i vår nære historie og vår manglende evne til å ta et oppgjør med dette».

Den norske skyld står slik i kontinuitet med Bitschs forrige utgivelse, Brorskapet, om drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Boken satt ugjerningen på Holmlia i sammenheng med fremveksten av militant nasjonalisme og rasistisk vold i Norge siden 1970-tallet.

Spinklere materiale

Når jeg sammenligner Den norske skyld med Brorskapet, sitter jeg igjen med en opplevelse at den forrige boken både er mer gjennomarbeidet og kommer tettere på saksfeltet den ønsker å studere enn årets utgivelse. I Brorskapet tegnet Bitsch opp et rikt tablå over miljøet Benjamin Hermansen og nynazistene som drepte ham vokste opp i. I Den norske skyld er verdenen som skisseres mye mindre. Hvor mye kan man egentlig lære om et enkeltmenneskes beveggrunner ved å studere saksdokumenter og vedkommendes oppførsel i en rettssak? For meg fremstår Bitsch analyser av Manshaus til tider som spekulasjoner på litt for tynt grunnlag.

Dette inntrykket tror jeg forsterkes av at det allerede er blitt utgitt dokumentarer som Anders Hammers Philips vei til terror, der både Manshaus og hans stemor, Johanne Zhangjia Ihle-Hansens mor, Ellen Ihle-Hansen medvirker. Hammer fulgte opp TV-dokumentaren med en bok: Terroristen fra Bærum. Radikaliseringen av Philip Manshaus. Et annet eksempel er Aftenposten-podkasten Noen å hate, som særlig fokuserer på Manshaus’ radikalisering på internett.

«Hvordan er det mulig?»

Både Hammer, Aftenposten og Bitsch trekker frem de samme forklaringsmodellene: En vanskelig barndom preget av morens selvmord, en utfordrende, utforskende tenåringsperiode og internettradikalisering. Av og til lurer jeg på hvor mye offentligheten bør grave i «Phillips vei til terror». Fører disse produksjonene og bøkene faktisk til forebygging? Eller heller de for mye mot antakelser og det sensasjonelle?

---

den norske skyld

Sakprosa

Anne Bitsch

Den norske skyld. En beretning fra rettsaken mot Philip Manshaus

278 sider, Res Publica 2022

---

Forskjellen mellom viktige bidrag til forståelsen av terror og det sensasjonspregede beror på kvalitet. Jeg synes Den norske skyld stort sett er bedre enn tidligere produksjoner om drapet og terrorhandlingen 10. august 2019. Vel fremstår tolkningene av Manshaus’ beveggrunner til tider litt spinkle. Men Bitsch har også et annet formål med boken, nemlig å vise hvordan Manshaus også er et resultat av samfunnet han vokste opp i, og hva rettssaken og mediedekningen av den sier om Norge i dag.

Den norske skyld

Det er en ambisiøs oppgave å trekke årsakssammenhenger mellom en enkeltpersons radikalisering og holdninger i storsamfunnet. Bitsch beskriver fint hvordan Manshaus’ holdninger mot muslimer delvis er et barn av de siste tjue årenes «krig mot terror» og voldsomme fokus på farene ved islamisme. Hadde Manshaus vært tenåring et annet tiår, før 11. september, ville han kanskje ha støttet en annen form for ekstremisme. Men jeg skulle likevel gjerne ha lest mer om hvordan et hardere debattklima påvirker radikalisering på individnivå, eller hvordan det ytre høyre opererer og rekrutterer på internett, slik for eksempel Carline Tromps Kulturkrig belyser.

Bitsch er god når hun viser hvordan rettsavgjørelsen, «den store, autoritative fortellingen om hvem Phillip Manshaus er», i stor grad aksepterte gjerningsmannens egen virkelighetsforståelse.

—  Ingeborg Misje Bergem

Likevel er Bitsch god når hun viser hvordan rettsavgjørelsen, «den store, autoritative fortellingen om hvem Phillip Manshaus er», i stor grad aksepterte gjerningsmannens egen virkelighetsforståelse. Mens påtalemyndighetene satte søkelyset utelukkende på ideologi, var forsvarerne mest opptatt av Manshaus’ psykiske tilstand.

«Det eneste vi sitter igjen med, er en helt normal fyr som plutselig ble ekstrem fordi han satt og surfet på subkulturelle, høyreekstreme nettfora. Strømningene i det innvandringsfiendtlige og islamofobe offentlige ordskiftet som omga ham gjennom hele oppveksten, tas ut av ligningen», skriver Bitsch.

Slik får hun frem at disse forklaringene er mer behagelig for storsamfunnet å leve med. Det er lettere å tenke at Manshaus er gal eller fanatiker, ikke «en av oss».

Ingeborg Misje Bergem

Ingeborg Misje Bergem

Misje Bergem er bokanmelder i Vårt Land. Hun er tidligere journalist i avisa og jobber for tida med en doktorgrad om fransk samfunnsliv.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser