Anmeldelser

20 år etter drapet på Benjamin Hermansen er oppgjøret med holdningene bak ikke tatt

Tyve år etter Holmlia-drapet og tretten år etter avisguttens død på Amager, oppfordrer en norsk sakprosautgivelse og en dansk roman oss til større årvåkenhet for rasismens dype røtter.

Nysgjerrig og etterrettelig skriver samfunnsgeograf og forfatter Anne Bitsch om hvordan drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia i 2001 har dypere røtter og videre forgreininger enn det som kom frem i dommen mot de tre gjerningsmennene. Drapet har overlevd i vår felles hukommelse som tilfeldig, men rasistisk motivert.

Argumentene for at forbrytelsen er kjedet sammen med tidligere hendelser og ledd i et oppgjør er overbevisende. Utgravingen av hendelsesforløpet er så grundig at det er vanskelig å ikke gi Bitsch rett i at Benjamins død var planlagt og veloverveid, selv om et flott metodekapittel redegjør for at en endelig konklusjon er opp til leseren.

---

Brorskapet

Bok: Sakprosa

Anne Bitsch

Brorskapet

384 sider

Gyldendal 2021

---

Historiske kilder

Bitsch går til vår nærmeste samtidshistorie og styrer dermed unna de nåtidige politiske sammenhengene Harald Klungtveit får frem i boka Nynazister blant oss (Kagge, 2020). Hans urovekkende sanntidsskildringer av ekstremistenes voksende skare blir særlig viktig fordi dagens teknologigiganter muliggjør en bred flora av nettsamfunn der ekstremister og høyreradikale ideer trives godt. I Brorskapet står derimot historiske kilder og andre bakgrunnsdokumenter i sentrum.

Argumentene for at forbrytelsen er kjedet sammen med tidligere hendelser og ledd i et oppgjør er overbevisende.

—  Astrid Fosvold

Vi nikker gjenkjennende til tiårene før årtusenskiftet, da det politiske høyre gjorde innvandringsmotstand til partipolitikk og motsetningene mellom antirasister og høyreekstremister for alvor ble synlige. Det nynazistiske miljøet vokste, og Bitsch graver i hvordan tankegodset trivdes blant ungdommer på Oslos østkant.

Vi er her langt unna Åsne Seierstads litterære sakprosafremstilling av personlige bakgrunnshistorier. Kildebelagt til fingerspissene og med reflekterte samfunnsanalyser preges Brorskapet av at Bitsch faktisk er forsker mer enn gravejournalist. Heldigvis tør hun stille de vanskelige spørsmålene, som for eksempel om enkeltindivider rundt de tre domfelte kunne gjort mer for å forhindre radikaliseringsprosessene. Gevinsten blir at leseren spør: hva er mitt personlige ansvar og hva kan felleskapet gjøre for å motvirke at slikt skjer? Slik får Brorskapet et desto viktigere nåtidig perspektiv.

Bore dypere

Bitsch viser sammenhenger som det ikke lyktes ekstremismeforskeren Katrine Fangen å trenge gjennom med i rettsoppgjøret etter drapet i 2001. Som sakkyndig la Fangen vekt på de lange linjene i nynazismens historie og knyttet nyere overfall og attentater sammen. Men hennes vitneprov ble til slutt holdt ute av rettssalen. Drapet ble ikke fortolket som en politisk og ideologisk handling, og konklusjonen man trakk var at drapet var «helt tilfeldig». Litt resignert kommenterer den erfarne rettsobservatøren Bitsch i hvor stor grad rettssaken ble et spill snarere enn boring etter sannhet og innsikt.

Anne Bitsch

Fangen la også vekt på at sårbare ungdommer var spesielt utsatt for å bli rekruttert av nynazister. Anne Bitsch bekrefter teorien Fangen skisserer ved å risse opp livshistoriene til de tre ungdommene som ble tiltalt, to med oppvekster preget av alvorlig omsorgssvikt og et utenforskap som ingen i nærmiljøet bryr seg med. Vi ser hvordan det nye fellesskapet tilbyr tilhørighet og det nazistiske tankegodset får feste seg i unge sinn.

Engasjert går Bitsch i rette med myndighetenes unnfallenhet og uvilje mot å se den sprengfarlige politiske siden ved de nynazistiske ideene.

—  Astrid Fosvold

Engasjert går Bitsch i rette med myndighetenes unnfallenhet og uvilje mot å se den sprengfarlige politiske siden ved de spirende nynazistiske ideene. I 1990 åra ble vold og konfrontasjoner ikke analysert i sammenheng og fikk passere som rene gateslag og uorden. Hverdagsrasisme i politiet bidro til at voldshandlinger ikke ble sett på som rasistisk motivert. Det høyreekstreme miljøet vokste, og splittelsen mellom rasister og antirasister forverret seg. Berøringsangsten i politiet er også Klungtveit inne på med nokså nye eksempler.

Drapet i Amager

Mangel på vilje til å forebygge og straffeforfølge høyreekstreme forbrytelser tilstrekkelig effektivt skildres også i romanen Guds beste barn av danske Morten Pape. Han skriver om en hendelse fra sin egen oppvekst, et drap på en avisgutt på Amager i 2008. Også her ser vi strukturell hang til å overse rasistiske motiver. Etter drapet uttaler statsminister Anders Fogh Rasmussen: «Det er snakk om rå og avstumpet vold. At det […] i kjølvannet har blitt satt i omløp falske rykter om at det skulle være et utslag av en anti-islamsk holdning i Danmark, gjør det bare enda verre.»

I Benjamins tilfelle ble det innrømmet at det var rasisme, men ikke at den hang sammen med tidligere voldshandlinger og var ledd i systematisk vold mot innvandrerungdom. Under Fogh Rasmussens regjering innrømmes ikke engang det.

---

Guds beste barn

Bok: Roman

Morten Pape

Guds beste barn

Oversatt av Cecilie Winger

460 sider

Aschehoug 2021

---

Romanens åpningsscener kryssklipper mellom rettsoppgjøret og drapet og viser oss hvordan et vitneutsagn ikke blir ikke tatt hensyn til i retten. Dommerne overhører og ser bort fra alt som har med rasisme å gjøre. At saken skal vinnes, snarere enn belyses, ser vi også her. De tiltalte fikk korte fengselsdommer og gjenopptar sin ekstremt utagerende og voldelige adferd. Den unge drapsmannen begår igjen alvorlig kriminalitet etter endt soning.

Innbakte fiendebilder

Både Anne Bitsch og Morten Pape viser likhetstrekk mellom barndommen til ofrene og de dømte. De vordende fascistene vokser opp i forhutlede tilværelser. De er ofte mer utsatte enn minoritetsungdommene, og har større behov for velferdssamfunnet – noe som igjen nører opp under foreldrenes fiendebilder. I hver sine gater i samme nærmiljø, bygger ungdomsgjengene brorskapsføleleser og familiebånd. Organiserte høyreekstremister fanger opp og inspirerer unge gutter til å begå vold. De oppfatter seg som motstandsfolk i krig mot fremmede.

Både Anne Bitsch og Morten Pape viser likhetstrekk mellom barndommen til ofrene og de dømte.

—  Astrid Fosvold

Pape er utdannet filminstruktør og romanen har detaljerte scener som viser at samhold innad skapes av vold. Komposisjonen er effektiv, slik at vi vekselsvis følger offer og gjerningsmenn. Drapet gjentas i personenes underbevissthet gjennom hele boka. Det bidrar til å høyne bokas etiske dimensjon. For med dramatiserende litterære virkemidler er vi farlig nær spenningsfortellingen. Å underholde seg med grov voldsbruk – er det greit? Komposisjonen får oss samtidig til å innse hvor sårbare alle ungdommene er. De vekslende scenene viser at kameraten som så sin nærmeste venn bli drept, får sitt eget liv ødelagt. Samtidig forstår vi hvor psykisk ustabil morderen er. Tittelen Guds beste barn er altså ikke ironisk ment, romanen appellerer til hele vårt empatiske og medmenneskelig register.

Også Kirsten Thorups imponerende roman fra i fjor, Indtil vanvid, indtil døden er aktuell på norsk. Med sin inngående studie i et fascistisk sinnelag, gir den oss et dybdeborende bilde fra krigsårenes ideologiske overbygning. Som få skildrer Thorup holdningene som fører til et rasistisk menneskesyn som igjen ligger bak nazistisk overbevisning. Den grundigste menneskelige innsikten serveres altså her.

Blindsonene våre

Tyve år etter drapet på Benjamin er oppgjøret med holdningene som førte til handlingene ikke tatt. I Brorskapet graver Anne Bitsch dypt etter blindsonene våre og spør hvordan et slikt hat kan vokse frem. Med sin undersøkelse retter Bitsch egentlig et ansvar mot oss alle for å hindre at unge kan bli ofre for radikaliseringsprosesser.

Nylig har et dansk lovforslag om å tvangsflytte hele familier hvis en av dem begår alvorlig kriminalitet i lokalmiljøet, vakt debatt. Dersom en brøkdel av den politiske viljen bak tiltakene som i dag foreslås for å bekjempe parallellsamfunn i Danmark hadde blitt brukt for å bekjempe hatvold og gjengkriminaliteten vi så i Oslo på 1990-tallet, ville det endret noe?

I dagens Danmark har sosialdemokratene maktet å ta eierskap til innvandringspolitikken på en måte som vil gjøre det vanskelig for høyresiden å vinne velgere tilbake på krav om strengere regelverk. Nylig har lederen av høyrepopulistiske Dansk folkeparti, som har historisk lave velgertall, lanserte en ny ideologisk nasjonalisme. Her på berget bør kanskje de ferske planene om å minimere og samordne historiefaget betenkes grundig?

Sett snarest Brorskapet på listen over bøker du må lese.

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser