Da Salman Rushdie ble knivstukket på scenen under et foredrag i Chautauqua i New York 12. august, ble det skrevet et nytt kapittel i den 33 år gamle historien om Sataniske vers, blasfemi og ytringsfrihet.
Jeg er født fem år etter at Ruhollah Khomeini – kjent som ayathollah Khomeini – i 1989 utstedte en fatwa mot Rushdie. Iranske styresmakter lovet 6 millioner dollar til den som henrettet ham. Etter fatwaen ble Rushdie-saken selve merkesteinen for Vestens endrede syn på islam. Det ble starten på konflikten mellom ytringsfrihet og blasfemi på den ene siden, og religionsfrihet på den andre. For meg har Rushdie derfor alltid vært et kulturelt fenomen, en figur som er så allment kjent at han fikk en liten rolle i Bridget Jones-filmene.
Jeg var derfor usikker på hva jeg skulle forvente meg da jeg begynte å lese Sataniske vers etter attentatet mot Rushdie. I mitt hode var Sataniske vers en illsint og humørløs hudfletting av islam og profeten Muhammed, noe à la Arnulf Øverlands foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage». Men Sataniske vers er langt fra en polemisk pamflett. Den er tvert om en burlesk, feberhet, ambisiøs og ironisk fantasi om innvandring, religion og identitet, ispedd utallige referanser til vestlig så vel som østlig kanon.
Født på ny
For først å prøve å oppsummere handlingen i en bok som gjerne skulle hatt et navneregister slik man finner det i de tjukkeste, russiske mursteinene: Romanen åpner med at Gibreel Farishta og Saladin Chamcha blir kastet ut 9.000 meter over havet og havner i Den engelske kanal. Flyet deres er blitt kapret og sprengt av terrorister.
På magisk, eller mirakuløst, vis overlever Gibreel og Saladin, men blir forvandlet til erkeengelen Gabriel og den falne engelen Satan. Gibreel får glorie og en magnetisk utstråling, mens Saladin utvikler djevelhorn og pels. Når de britiske immigrasjonsmyndighetene arresterer Saladin, prøver ikke Gibreel å hjelpe ham. Gibreel oppsøker så sin store kjærlighet, Alleluia, men blir psykisk syk og får schizofrene syner der han er engelen Gabriel og er en del av profeten Muhammeds liv. Saladin bestemmer seg på sin side for å ta hevn på Gibreel.
Identitet
«Selv seriøse og utholdende lesere sier ofte at de ikke klarer å lese Salman Rushdies romaner ferdig», skriver forfatteren Colin Burrow i en anmeldelse av Rushdie i London Review of Books i 2008. Ifølge Khomeinis sønn leste ikke engang faren Sataniske vers. Boken er en kakofoni av stemmer, anslag og bilder. Rushdie skriver innenfor magisk realisme-sjangeren, men ofte «lar han ikke leseren tro på hverken det magiske eller det realistiske perspektivet: det magiske er ikke helt magisk nok, og det realistiske er knusende kynisk», som Burrow så godt beskriver det. Han mener at historiene ofte er så «overlesset med ulike betydningsnivåer at du ikke kan være sikker på hva som faktisk er betydningsfullt».
---
Roman
Salman Rushdie
Sataniske vers
Oversatt av Kari Risvik
Aschehoug, først utgitt i 1989
---
For meg er det dette overlessede preget som gjør det verdt å lese Sataniske vers. Romanen er full av referanser og symbolikk man kan grunne over i det uendelige; skjulte dører man kan fortape seg i. Ta for eksempel åpningsscenen: To indiske menn befinner seg på et fly med navn Bostan, som er et persisk ord for paradis. Så blir de kastet ut over Den engelske kanal, der de gjennom vannet fødes på ny og gjenoppstår som nye skikkelser, som i den kristne dåpen. Det er et veldig godt bilde på en splittet migrantidentitet og på hva som forventes av en innvandrer som kommer til en ny kultur.
Romanen er en burlesk, feberhet, ambisiøs og ironisk fantasi om innvandring, religion og identitet
— Ingeborg Misje Bergem
Men billedbruken slutter ikke her. I Sataniske vers er det nemlig Gibreel, altså engelen Gabriel, som gjør en pakt med Djevelen, den engelske immigrasjonsmyndigheten, og svikter Saladin, altså Satan. Og det er Satan, som er forhåndsdømt av sitt grufulle åsyn, som blir mishandlet av immigrasjonsmyndighetene. Gibreel og Saladin er tvillingsjeler som får motsatte skjebner nærmest ved en tilfeldighet, kanskje slik engelen Gabriel og den falne engelen Lucifer får det. Leserens sympati ligger også hos Saladin, den som har blitt sveket.
Gibreel og Saladin kan på denne måten leses som et bilde på fremstillingen av den stereotypiske innvandreren, den engleaktige og den djevelske, og som en kritikk av denne vilkårlige og dypt urettferdige karakteristikken.
[ Vårt Land: Ingen kompromiss om ytringsfriheten ]
Blasfemi
Men så enkelt er det ikke – det er det aldri hos Rushdie. Spørsmålet om hvem som egentlig er engel, og hvem som er demon, utforskes i Gibreels schizofrene drømmesekvenser om profeten Muhammed, som i romanen er gitt navnet Mahound, en djevelsk figur i islam. Slik setter romanen spørsmålstegn ved profeten Muhammeds vesen allerede fra starten av.
[ Dette var kontroversen rundt «Sataniske vers» ]
Det er disse partiene av boken som har vært mest kontroversielle. Tittelen «Sataniske vers» refererer til en omstridt fortelling i tradisjonen rundt profeten Muhammed, der profeten skal ha fått en åpenbaring som anerkjente tre gudinner, noe som bryter med islamsk monoteisme. Senere skal profeten ha trukket denne åpenbaringen tilbake, da han mente den var et resultat av Satans fristelser.
I Rushdies bok er åpenbaringen et pragmatisk paradoks: Muhammed anerkjenner gudinnene for at innbyggerne i Jahilia (Mekka) skal anerkjenne islam. Deretter får Muhammed dårlig samvittighet, og går til Gabriel/Gibreel, som ikke vet hva han skal svare: «Mahound kommer til meg for å få en åpenbaring, ber meg velge mellom monoteistiske og henoteistiske, og jeg er bare en toskete skuespiller som har bhaenchud-mareritt, ikke vet jeg hva jeg skal si, yaar, det er visst òg det, hjelp. Hjelp». Med dette stiller romanen spørsmål ved hvorvidt Gabriel er en engel eller en demon, eller en helt vanlig idiot. Og siden Gibreel lider av schizofreni, lurer spenningen mellom åpenbaringer og regelrett galskap hele tiden under overflaten.
[ Rushdie i 2018: – Religionens vekst som politisk kraft har vært den klart største overraskelsen ]
En postmoderne fortelling
Passasjene, og da kanskje særlig bruken av navnet Mahound for Muhammed, skapte mye kontrovers i noen muslimske miljøer, selv om det spekuleres i at ayatollah Khomeini også skal ha blitt fornærmet av en lite flatterende karikatur av ham selv i en av Gibreels drømmesekvenser. Andre omstridte passasjer inkluderer noen sider om et bordell der de prostituerte har samme navn som Muhammeds koner, og en beskrivelse av Muhammeds sekretær, som innrømmer at han har gjort noen endringer i nedskrivingen av profetens åpenbaringer, uten at Muhammed har merket det. For øvrig er det provoserende at Abraham kalles for «en kjøter» fordi han forlot Hagar og Ismael i ørkenen, uten at jeg skjønner hvordan det er mulig å være uenig i den karakteristikken.
Boken presenterer ikke plumpe karikaturtegninger av profeten Muhammed, men en postmoderne fortelling som avslører historier bakom historier
— Ingeborg Misje Bergem
Disse blasfemiske ansatsene er egentlig ikke den mest spennende siden ved Sataniske vers. De fleste av de blasfemiske uttalelsene er lagt til karakterer som romanen gir lite troverdighet, karakterer vi ikke skal ta alvorlig. Boken presenterer ikke plumpe karikaturtegninger av profeten Muhammed, men en postmoderne fortelling som lik en russisk dukke avslører historier bakom historier, ironi bakom ironi, mening bakom mening.
Etter å ha lest Sataniske vers fremstår det underlig at akkurat denne boken ble gjenstand for en konflikt som har tatt flere menneskeliv, og nesten også Rushdies eget for noen uker siden. Men boken er så rik at den hadde vært verdt å lese også om den ikke hadde vært et omstridt verdensfenomen.
