Anmeldelser

Sterkt, men vel enstemmig, om Ways of Seeing-dramaet

Den nye boka om teaterstykket Ways of Seeing gir en ubehagelig påminnelse om hvor enkelt virkeligheten kan fordreies når makta rår.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

For mange er justisminister Tor Mikkel Waras avgang i mars 2019 først og fremst en fortelling om samboeren Laila Anita Bertheussen. Om bilbomber og tagging av RASISIT på husveggen. Kanskje husker man også at det var snakk om filming av justisministerens hus. Noe om en teaterforestilling, som på et eller annet vis hadde spilt en rolle i dramaet.

Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing gir en tiltrengt oppfriskning av hukommelsen. Den viser dramaet som utspilte seg rundt menneskene som lagde dette teaterstykket, noe det har stått lite om i mediene. Slik fungerer boken nærmest som et korrektiv til historieskrivingen. Den gir en viktig påminnelse om hvilke krefter som ligger i makt og samfunnsposisjoner. Og den viser hvordan menneskene som besitter slike posisjoner, så lett får bestemme narrativet.

Skremmende

Spoler vi tilbake i tid, støter vi på politikere som mente at kunstnerne oppildnet til terror. De ble irettesatt av statsministeren, fikk en politisiktelse mot seg og mottok grove trusler. Og til slutt, etter en dramatisk vending i saken, en justisminister som gikk av.

Hvordan i all verden kunne det skje? Det er dette akutte spørsmålet de tre redaktørene bak utgivelsen, Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban vil ha svar på. De tre er – verdt å merke seg – de samme som står bak selve teaterforestillingen. I boken lar de et tjuetalls meningsfeller med bakgrunn fra blant annet kunst, juss, journalistikk, rettighetskamp og politikk slippe til med sine refleksjoner. Resultatet er langt på vei tankevekkende, underholdende – og skremmende – lesning.

Minoritetenes blikk

Boken begynner med kommentator Hege Ulsteins gode penn. Ulstein drar leseren rett inn i dramaet, til premierenerver og kunstnere som skjønner at forestillingen de skal vise trolig vil skape litt friksjon, men ikke «i sin villeste fantasi» kan se rekkevidden av det som skal skje. I stykket blir publikum kjent med to muslimske kvinner med bakgrunn fra strenge regimer, som skuffes i troen på at de skal få oppleve frihet og likhet i Norge. I stedet opplever de rasisme og islamofobi, både i uttalte og mer skjulte versjoner.

Kvinnene ønsker å plassere kroppene sine så nær som mulig maktpersoner de mener er ansvarlig for det de blir utsatt for. De oppsøker blant annet huset til justisminister Wara og personer som jobber for Resett, Human Rights Service og Document.no. Ved å bruke faktiske filmopptak filmet fra grøftekantene på vestkanten, vil de formidle ubehaget ved å føle seg overvåket. Det er minoritetenes blikk på de privilegerte. En omvendt synsvinkel som henspiller på stykkets tittel og kjernen i deres prosjekt – en annen way of seeing.

Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund opptrer også på scenen, og forsikrer publikum om at filmingen er innenfor lovens rammer. Det er likevel filmingen av hus-fasadene som raskt skal ta alt fokus.

Skjebnesvangert

Som teateranmelder er jeg bevisst på at de aller fleste som leser en anmeldelse, aldri går og ser det de leser om. En anmeldelse bør være et godt lesestykke i seg selv, noe som hekter en på, hinsides forbrukerjournalistikken. En anmeldelse kan romme journalistisk innhold som har en oppdragende effekt, som utvider forståelsen for og samtalen rundt mange av de store spørsmålene vi baler med. Da Ways of Seeing hadde premiere på Black Box teater 21. november 2018, lå mulighetene til rette for det. Men oppmøte av teaterkritikere på premieren var labert. Vårt Land var blant de mange avisene som glimret med sitt fravær.

---

ways of seeing

Sakprosa

Pia Maria Roll, Hanan Benhammar, Sara Baban (red.)

Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing

Bidragsytere: Hege Ulstein, Lotte Konow Lund, Sverre Knudsen, Mohamed Abdi m.fl.

440 sider, Oktober 2022

---

Hvor annerledes kunne historien sett ut hvis flere fant veien utenfor den vante scenekunstløypa denne premierekvelden? Kunne flere perspektiver på hva forestillingen handlet om dempet den hissige stemningen og korrigert de mest feilslåtte beskyldningene? I boken får anmelderne fra Klassekampen og Aftenposten passet sitt påskrevet for ikke å ha skjønt en døyt og/eller villedet leseren med drøye sammenligninger til den venstreekstremistiske terrororganisasjonen Røde Armé Fraksjon. Ordbruken rundt forestillingen blir skjebnesvanger.

Hvor annerledes kunne historien sett ut hvis flere fant veien utenfor den vante scenekunstløypa denne premierekvelden?

—  Kjersti Juul

Den massive kritikken mot anmelderne skurrer likevel litt. I likhet med at man må verne om redaksjoners produksjon av uavhengig journalistikk, er det verdt å huske på at en anmelder skal kunne være fri i sine meninger.

Samtalens form

Boken vil gjøre det tydelig at når så få hadde sett forestillingen, ble det også enklere å spinne en fortelling om overgrep mot uskyldige mennesker utført av ekstreme venstreradikale kunstnere. Som leser får vi innsyn i chat-tråden til Laila Bertheussen, HRS-leder Rita Karlsen og statssekretær Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Frp). Meldingsutvekslingen slår mot oss i all sin konspiratoriske uskjønnhet. De tar raskt grep om den offentlige fortellingen om Ways of Seeing.

ways of seeing

Boken viser også regissør Pia Maria Rolls fåfengte forsøk på å nå frem til redaksjonene for å påpeke hvor feil det hele blir fremstilt. I stedet er det samfunnstopper og regjeringsmedlemmer som får definere det offentlige ordskiftet. Tausheten fra venstresiden og kunstnerkollegaer er øredøvende.

Påfallende

Det blir tatt ut siktelse mot kunstnerne for brudd på privatlivets fred. Et faktum Ulstein presist definerer alvorlighetsgraden av: «Vi kom altså dit, i det moderne og åpne demokratiet i Norge, at påtalemakten bestemte seg for å straffeforfølge et teaterkompani som hadde kritisert makten, på bakgrunn av anmeldelser fra nettopp det maktapparatet som hadde opplevd kunsten som ubehagelig».

Kunstnerne bak Ways of Seeing mener de tidlig så det påfallende i trussel-hendelsene mot justisministeren: For hver gang Bertheussen ikke vinner frem med juridiske angrep på stykket, skjer nye hendelser – trusselbrev, tagging, ildspåsettelse. Hva hvis Bertheussen klarer å plante bevis mot dem på åstedet? Som leser kjenner man på ubehaget ved hvor lett det kan være å manipulere sannheten.

Bertheussen ble i 2021 dømt til fengsel i ett år og åtte måneder for angrep på demokratiet.

Menighetspreg

Redaktørene gjør lurt i å vie et eget kapittel til husfasadene, der de trykker bildene som ble brukt i forestillingen. Det viser hvor uskyldig og informasjonsfattig dette grepet egentlig var. Her er ingen mulighet for å oppspore menneskene som bor i husene. Bokens videre kapitler veksler mellom svært forskjellige teksttyper. Vi får presentert avisutklipp og debattinnlegg som ble skrevet i «kampens hete», i grell kontrast til de mer analytiske essayene som ble skrevet i ettertid. Tekstene spenner over er alt fra ballade på rim, til inngående samtaler mellom meningsfeller om temaer som rasisme og høyrepopulisme.

På sitt svakeste får samtalene et litt for sterkt «menighetspreg», og jeg savner flere utfordrende spørsmål.

På sitt svakeste får samtalene et litt for sterkt «menighetspreg», og jeg savner flere utfordrende spørsmål. Det hadde for eksempel vært interessant å få menneskerettighetsaktivist Khalid Salimis tanker om kulturelle og religiøse tradisjoner som kan være skadelige. Er det slik at vi av og til godtar ting i «kulturrelativismens navn»? Hva når menneskerettigheter på den måten må vike for religionsfrihet?

Bokens ulike bidragsytere har en relativt samlet front mot høyresiden generelt og Frp spesielt. På sitt mest steile og enstemmige, får man nesten lyst til å minne om retten alle har til å si hva de mener om det som skjer i samfunnet, så lenge det ikke er hets eller trusler. At du ikke egentlig støtter minoriteter, hvis du ikke samtidig er villig til å undertrykke viktige demokratiske prinsipper, som andres ytringsfrihet og en fri debatt, er et syn man må vokte seg for.

Viktig dokumentasjon

Boken kunne hatt en mer samlende redaktørhånd, noe som hadde hindret de ulike bidragsyterne fra å gjenta hverandre. Litt for mye spalteplass går med til å dra leseren gjennom virkelighetsdramaets handlingsforløp, før det blir rom for de videre refleksjonene. Lest sammenhengende fra A til Å oppleves dermed boken noe repeterende.

Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing er først og fremst en viktig dokumentasjon av hvordan angrep på den kunstneriske friheten kan ta form. På hvor tilslørt diskriminering kan virke, og hvor lett det er å forvrenge virkeligheten når makta rår.

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er teateranmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser