Anmeldelser

Lekent, men luftig om å være et godt menneske

I «Yoga» spør Emmanuel Carrère om det er sjelefred eller godhet som er riktig vei i livet. Men den lekne stilen gjør at romanen av og til bikker mot det overflatiske.

Sigmund Freud har to definisjoner av psykisk helse, skriver Emmanuel Carrère i sin nye roman Yoga: «Å vere i stand til å elske og arbeide» og «at du ikkje lenger lar nevrotisk u-lykke få tak, berre vanleg ulykke». Et sunt menneske lar livet levere ulykken, gjennom sykdom, død og katastrofe, i stedet for å skape den selv gjennom repetitiv nevrotisisme.

Depresjon og mani har forfulgt Carrère store deler av livet, og Yoga kan på mange måter leses som en refleksjon over forholdet mellom det indre og det ytre livet. For hva er mest sant: Den kontemplative tilværelsen han iherdig prøver å konstruere for å demme opp for de løgnaktige nevrosene som herjer gjennom ham, eller det aktive, tjenende livet, som vender seg bort fra selvet og mot den andre?

Slik er Yoga blitt en øyeåpnende beretning om hva det kan si å være et godt menneske i et samfunn der mange er mer opptatt av sjelero enn omsorg for verden.

Livet rakner

Carrère ble for alvor kjent for norske lesere da romanen Riket ble gitt ut på norsk i 2020. Romanen er både en skildring av Carrères reise inn og ut av den katolske troen og en fiksjonalisert rekonstruksjon av Det nye testamentet, med vekt på Lukas og Paulus. I Yoga er katolsk åndelighet byttet ut med østlig spiritualitet, og romanen var opprinnelig tenkt som en lettfattelig selvhjelpsbok om meditasjon.

Ved bokens begynnelse har Carrère vært i stand «til å elske og arbeide» i ti år. Han deltar på en vipassanã-retreat under researcharbeidet til den planlagte meditasjonsboken da en bekjent blir drept under Charlie Hebdo-terroren i januar 2015. Carrère må dra tilbake til Paris for å tale i begravelsen. Så rakner livet rundt ham: Forleggeren hans dør, depresjonen kommer tilbake, og han blir skilt (bruddet beskrives forøvrig lite på boksidene, da Carrères ekskone klokelig nok har kontraktfestet at hun ikke kan brukes som karakter i bøkene hans etter skilsmissen, et eksempel til etterfølgelse).

Carrère legges inn på en psykiatrisk avdeling der han gis elektrosjokk og diagnostiseres med bipolar lidelse type 2. Deretter flykter han til øya Lesbos i Hellas for å jobbe med virkelige flyktninger, og for å prøve å finne tilbake til seg selv.

2004-tsunamien

Yoga kan leses som en roman om gapet mellom det indre, plagede livet til en mann som har alt, og den ytre verden der virkelige katastrofer inntreffer uskyldige mennesker, eksemplifisert gjennom Charlie Hebdo-terroren og flyktningkrisen i 2015. Carrère setter spenningen mellom det indre og det ytre på spissen når han beskriver noe han bevitnet under tsunamien i Øst-Asia i 2004, da han bodde på et hotell som ble gjort til tilfluktsted for de tsunamirammede. Menneskene på hotellet viste grenseløs omsorg for hverandre, skriver Carrère, bortsett fra en gruppe sveitsertyskere som var på yogakurs og ayurvedisk behandling:

«[…] frå morgon til kveld desse dagane heldt [dei] fram med å pleie kroppen og sjela si som om ingenting var hendt, som om det ikkje gjekk føre seg noko som helst omkring dei. Vi fortsette å sjå dei der bortast i hagen, i morgonkåpene og rysjehettene sine, der dei gjekk fredeleg rundt og sikkert var mindfulle som berre det. Og vi fortsette å høyre, borne til oss på den varme tropebrisen, mantraa deira om krafta i å vere til stades i augeblinken og om medkjenslas nådegåve.»

---

Roman

Emmanuel Carrère

Yoga

Oversatt av Tove Bakke

285 sider, Pelikanen 2022

yoga

---

Indre og ytre liv

Dette er problemet Carrère baler med i Yoga. Han vil ikke være lik sveitsertyskerne som mediterer med hundretusener av menneskelik rundt seg. Samtidig trenger han det kontemplative livet for å holde sine indre demoner i sjakk. Spørsmålet han stiller seg er hvilke av disse alternativene som er best for ham selv og for verden, selv om hjelpen han forsøker å gi til noen unge afghanske gutter på Lesbos virker mer motivert av hans eget behov for mening enn faktisk uegennyttig omsorg. Slik spør Carrère seg hva det vil si å være et godt menneske.

For å skrive virkelig godt om psykisk uhelse, behøves en fortrolighet, at leseren opplever teksten som vesentlig. Slik er ikke Yoga.

—  Ingeborg Misje Bergem

Det er veldig godt gjort å gjøre en slik (ofte navlebeskuende) selvransakelse litterært og intellektuelt interessant, men det klarer Carrère gjennom en leken blanding av aforismer, anekdoter, referanser og selvrefleksjoner.

Skrift i sand

Selv om den lekende, springende stilen til Carrère gjør Yoga lesverdig, bikker den av og til over mot det overflatiske. Carrère er en koketterende, megaloman, narsissistisk forteller, og disse egenskapene er forutsetningen for romanene hans. Men for å skrive virkelig godt om psykisk uhelse, behøves en fortrolighet, at leseren opplever teksten som ærlig og vesentlig på dette punktet. Slik er ikke Yoga.

Carrères beskrivelse av elektrosjokkbehandlingen han gjennomgikk minte meg om en annen bok om manisk depressivitet, nemlig Linda Knausgårds Oktoberbarn. Knausgårds roman leses som noe hun meisler inn i et fjell som er i ferd med å falle over henne, fordi hun er avhengig av skriften for å holde seg fast i livet. Yoga, derimot, leses som skrift i sanden. Derfor tror jeg også den lett kan bli glemt.

Ingeborg Misje Bergem

Ingeborg Misje Bergem

Misje Bergem er bokanmelder i Vårt Land. Hun er tidligere journalist i avisa og jobber for tida med en doktorgrad om fransk samfunnsliv.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser