«Viser hvilket enormt potensial som ligger i figurteater»

For mange har Moby Dick blitt stående som selve romanen om den fanatiske kampen mot ondskapen. Når historien tas til scenen som figurteater, slår det dystre og mollstemte mot oss med full kraft. Fra mørket skimter vi så vidt kulissene, som både minner om skroget på en gigantisk hval, så vel som reisverket til et stort skip. Mens den visuelle designen spenner et lerret av bølgende hav over det hele. Det er både uhyggelig og uhyre lekkert gjort.

Halvt synlig og på siden av scenen, bidrar tre musikere til et lydbilde som minner om havets evige, rastløse energi. Her er en klang av undergang og toner av hvalsangens lydbølger under overflaten. Forestillingen er ikke overraskende Heddapris-nominert i kategorien «Beste audiovisuelle design».

[ Studentlederen mener Operaen utnytter unge ]

Hval-magi

I utgangspunktet forsøkte Herman Melville å utnytte sin noe beskjedne erfaring som hvalfanger, til å skrive en informativ og underholdende bok om hvalfangst. På midten av 1800-tallet var dette en av Nord-Amerikas største industrier. Men historien om kaptein Ahab som er besatt av å drepe en hvit spermhval, som en gang rev av det ene benet hans, har blitt så mye mer enn det.

Ettertiden har lest religiøse, filosofiske og psykologiske temaer inn i dramaet, og boken har inspirert mange kunstnere. Regissør og dramatiker Yngvild Aspeli ser historiens visuelle potensial. Det faktum at Moby Dick er en hval, legger grunnlag for å lage mye magi på scenen. Hvalen fascinerer i kraft av sin størrelse, intelligens, grasiøse bevegelser og poetiske hvalsang for å kommunisere.

Ved å gjøre det til en figurteaterforestilling med vekt på det multimediale, får Aspeli samlet kunstnere der vekten på å kunne sitt håndverk får rom til å blomstre. Sju skuespillere, detaljrike dukker, snedige videoprojeksjoner og en hval i naturtro størrelse, hører med når hun her parrer den franske figurteatergruppen Plexus Polaire med Nordland Teater og Figurteatret i Nordland.

Til tross for det fabelaktige audiovisuelle designet, står forestillingen etter hvert i fare for å bli hakket for insisterende på sitt dystre univers

—  Kjersti Juul

Stort tolkningsrom

Romanens bruk av mange ulike elementer gjør tolkningsrommet stort, sceneversjonen lar det være opp til publikum å dra sine egne slutninger. Hvalen kan tolkes som en ond vilje og et iskaldt grunnproblem Ahab vil løse. Navnet Ahab er hentet fra Det gamle testamentets kong Ahab, som ble beskyldt for å dyrke fremmede guder. Det er karakteristisk for kapteinens ensporede besettelse at han vier harpunen sin til Satan. Historien ender da også med at kapteinen vikles inn i harpunlinen og dras ned i dypet sammen med hvalen. Siden ødelegger hvalen skipet og alle dør unntatt Ishmael, en ung mann blant mannskapet som også fungerer som historiens forteller.

At naturen har en balanse som menneskene ikke må overskride, er en annen måte å se det på. I et slikt bilde står den hvite hvalen for naturens rene uskyld, mens Ahab blir en ond kraft besatt av tanken om å være herre over naturen. Et miljøaspekt som føles ytterst relevant i dag. Dukken som figurerer i rollen som Ahab har da også en fryktinngytende fremtoning, og forestillingens anbefalte aldersgrense på 15 år føles helt på sin plass.

Aspeli lar aspektet om mulig mytteri om bord komme tydelig frem. Har man rett til å drepe ett menneske, hvis det kan redde livet til 30 andre? Hvalen kan også være et bilde på noe som vokser i sinnet hos mannskapet ombord, og blir som et nav for konflikter menneskene i mellom.

[ Operaen bruker gratisarbeid fra unge for å nå de unge ]

Et annet perspektiv

Til tross for det fabelaktige audiovisuelle designet, står forestillingen etter hvert i fare for å bli hakket for insisterende på sitt dystre univers. Både lydbildet og det visuelt mørke scenebildet, hadde vært tjent med noen kontrasterende lysglimt. Både for at man skal orke å henge med på historien fra start til slutt, men også for å sette ubehaget i relieff. Livet blir til i kontraster. Hvis det aldri er lyst, legger man ikke merke til mørket.

På sitt svakeste står Moby Dick på vippen til å fremstå noe monoton. På sitt beste viser den hvilket enormt potensial som ligger i figurteater myntet på mer enn barn. Gjennom figurer kan det komplekse og abstrakte fremstå mer håndgripelig. Vi identifiserer oss ikke med dukker på samme måte som med skuespillere i karakter. Slik får man også et annet og kanskje vel så vettugt perspektiv i møte med de store spørsmålene.

---

Teater

Moby Dick

Av: Herman Melville

Presentert av Nordland Teater og Figurteatret i Nordland

Regi og dramatisering: Yngvild Aspeli

Musikk og komposisjon: Guro Skumsnes Moe, Ane Marthe Sørlien Holen, Håvard Skaset

Lyd: Damien Ory

Kostymer: Benjamin Moreau

Scenografi: Elisabeth Holager Lund

Lysdesign: Xavier Lescat, Vincent Loubière

Lys: Morgane Rousseau

Forestillingen er en del av den norske teaterfestivalen Heddadagene, som går av stabelen i Oslo fra 10.-19. juni.

---