Geir Halnes anmeldt: Poesifestivalene bør stille seg i kø

Skal en poet nøye seg med allmenndannelsens ord og uttrykk, eller er det fritt valg på øverste hylle?

Geir Halnes er forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og nå forfatter av tre diktsamlinger, i tillegg til et 70-talls publikasjoner innenfor nevrovitenskap og desslike. Han kom nylig med en diktbok full av vidd og en del vanskelige begreper. Jeg tenker at interesserte lesere må forventes å kunne google fagterminologi hen ikke har umiddelbar tilgang til, og samtidig få oppdage poesi som er noe mer enn ord på tube. Også dikt kan lede til ny kunnskap og dypere forståelsesformer.

Halnes bok heter altså La og er i tre deler. Første del er en komposisjon av la-setninger, og første setning lyder: «La det begynne/ enkelt». Grammatikalsk kunne dette kanskje kalles bydende konjunktiv, ikke ulikt formen vi kjenner fra Fadervår. Referanser til både Matteus-evangeliet og Petter Dass spiller forresten med gjennom boka, og spillet er et språkspill med noen velsigna ambisjoner, mer om det straks.

la meg lete etter deg

i kjærligheten

kunsten

pinealkjertelen

...

Store du, i lille jeg

Logiske blødmer og avanserte tankefigurer veksler med det som er et must i nesten alle norske diktsamlinger, et innriss av hverdager og levd liv, som bildet av kona der hun sover med katten i armkroken og våkner av kaffeduften fra kjøkkenet. Nice, som unge folk sier. Men poet Halnes synes å ville noe mer med det levde livet enn å poetisere virkeligheten.

...

hvis jeg våkner om natta

trekker jeg gardinene fra

og ser 13,8 milliarder år tilbake i tiden

Snakk om å våkne. Tidlig blir det klart at vi skal møte et lyrisk jeg som ikke bare finnes i et overført du, men som simpelthen konstituerer et språklig område for skaperkraften, altså det store du i det lille jeg, og det lille jeg i det store du og deg. En poet som er underveis til slike erkjennelser, kan skrive vers du ikke skal glemme:

...

jeg brenner som en rød gigant

slukner som et barn som drukner i seg selv

Halnes søker en form for realitet jeg ikke ønsker å begrepsliggjøre, av respekt for det åpne spørsmålet. La meg bare nevne at han ikke bare «oversetter» menneskelig tro, kjærlighet og handlinger til nevroner og biovitenskap, men han lar også den menneskelige erfaringsverdenen få beholde sin selvstendige realitet i språket.

---

Poesi

Geir Halnes

La

79, sider Oktober 2022

---

Evolusjon og lovprising

Jeg får lese et dikt om evolusjonen (side 47) som simpelthen er et mesterverk av forenet innsikt og kunnskap. Det innledes med strofen «forutsetningen for oss/ var vann, tørst og vannskrekk/ representert ved fosfolipider i havet» – og slutter med ordene «la oss tilbe deg/ eller sperre deg ute».

«vann, tørst og vannskrekk» er en innertier av en formulering om livets opprinnelse. Det er mange slike gjennomtenkte og til dels paradoksale verselinjer som ikke desto mindre er spirituelle. La er en bok det er morsomt å lese og grunne over, og fosfolipider er forøvrig en gruppe fettstoffer som blant annet utgjør en viktig del av cellemembraner, altså ren biologisk kommunikasjon.

«La» er en bok det er morsomt å lese og grunne over.

—  Freddy Fjellheim

I siste del er det tid for lovprisninger og sammensmeltninger av det store og det lille du. Dette er også økopoesi i stor skala. Særlig de første diktene i denne sekvensen er kjærlighetsdikt som berører, og med håpsbringene innsikter til den som strever og har tungt å bære:

...

i et uendelig stort univers

vil det finnes noen som forstår

Stemninger og evighet

De to siste diktene i samlingen overrasker. Ikke først og fremst fordi de er litt pratsomme og i overkant poengterte. Nei, når Geir Halnes skal avslutte en diktbok det knapt finnes maken til på norsk – Jon Ståle Ritland kunne være en beslektet poet å nevne – kommer han med en konklusjon. Stilig og logisk nok, konteksten tatt i betraktning. Det er mulig han underveis har latt seg inspirere av Bob Dylan fra eposet «Murder Most Foul», og han ender med å kalle meningen med alt «et slags stemningsverk». Menneskeligere kan det kanskje ikke sies?

[ «Nils Chr. Moe-Repstads dikt grip dei lange linene i jordas utvikling» ]

Likefullt, stemningenes forsvinnende hormoner kan vise seg å ha vært en høyst forbigående livsmodus. Kjærligheten, derimot, rommer denne «større kompleksitet» som La oppfordrer til på første side. Stemningene blir muligvis integrert i kropp og konstitusjon først med de hjertehormonelle handlingene våre? Livets bok, heter det vel. Døden kan dermed bli noe større enn en ebbende (stemnings)bølge i kosmos, snarere en ladet partikkel; hvis Gud så vil og venter på vårt siste og evige ja.

Jeg glemte visst å nevne at La også har språkmusikalske kvaliteter. Setningene er så helstøpte og rytmen så avstemt at poesifestivalene bør stille seg i kø.