Anna Fiske har respekt for barnas egne opplevelser av kunst

Museum er et bestillingsverk fra Nasjonalmuseet og Anna Fiske har – som den solid meriterte bildebokskaperen hun er – heldigvis fått frie tøyler. Og det vet alle som har lest hennes Hallo planeten, Hvordan begynner man på skolen? Følelsesbiblioteket, eller en av de mange andre bøkene hun har laget, at kan føre ut i et overdådig fantasifullt landskap.

Underlige skabeloner

Så hvordan fungerer hennes sprell i forbindelse med en fagtung institusjon som Nasjonalmuseet?

Spoiler alert – veldig bra. Fiske har respekt for kunsten det her skal vekkes interesse for. Men hun har også respekt for at kunst åpner for individuelle opplevelser – ikke minst blant barn.

Fiske har sin egen måte å få fram individualiteten på: Gruppa som besøker museet i boka hennes består av en samling underlige skabeloner der hver og en er fullstendig spesiell. Bøkene hennes er en sprengladning mot forstenede fantasier. Vanlige stereotypier som kjønn og etnisitet er ubetydelige. Hun dikter opp personer med kjennetegn frå både dyreriket og planteriket og nekter seg ingenting: Et grantre på hjul, en vandrende banan, et beinrangel med snerten håndveske, en halvklekket kylling og en froskemann – virru værra med så heng på!

Lett å lese

Teksten er plassert inn i snakkebobler. Det er fint både fordi det gjør at de som nettopp har lært lesekunsten, lett vil kunne lese boka selv og fordi boblene ikke bryter uttrykket i tegningene, slik et eget felt med tekst lett vil kunne gjøre. Det finnes noen små slike felt også, men de er nennsomt plassert og farget så de ikke forstyrrer.

Boka er innholdsrik, slik den bør være når den skal invitere inn i Nordens største museum, som rommer både kunst, arkitektur og design. Små doser med fakta tilpasset barn er bakt inn i fortellingen. Bare begreper som kunst, design og arkitektur vil jo være fremmedord for mange. Flokken med morsomme individer blir også introdusert for begreper som «abstrakt kunst», «fossiler» «nonfigurativ kunst». Slike «vanskelige ord» er begrenset til et minimum og det er bra, så bortskjemte dagens barn er med at alt de lærer skal formidles slik at det er gøy.

Grunner til å skrike

Og gøy skal det være å gå på museum, synes guiden Ylva, som er tegnet som en blanding av en nerdete femteklassing og Pippi Langstrømpe. Entusiasmen er hennes viktigste kjennetegn, slik det trolig er for museumsguider i våre dager.

---

Bildebok

Anna Fiske

Museum

Fra 5 til 10 år

80 sider, Cappelen Damm 2022

---

Fiske tegner at Ylva viser enkelte eksempler på hva man kan få se når det nye steinmonumentet åpner dørene sine 11. juni. Til eksemplene iscenesetter hun barnlig respons. Det er som ventet sprikende. Som når de kommer til Edvard Munchs Skrik og Ylva spør hvorfor de tror figuren på bildet skriker. Da får man en god illustrasjon av det faktum at kunst virker forskjellig på alle. Og barn er som kjent født uten filter for hva som passer seg, så reaksjonene blir deretter: «Hun må tisse!», «Noen har tråkket på foten!», «Hun fryser på ørene!» eller «Han har sett en svær fugl».

Fiske har respekt for at kunst åpner for individuelle opplevelser – ikke minst blant barn.

—  Marianne Lystrup

De mange kommentarene individene i gruppa kommer med, er ikke alltid like fantasifulle, som når den lille dykkeren signaliserer manglende interesse for arkitektur med replikken: «Jeg bor i havet», eller bananfiguren sier at «banan smaker godt» når de spiser matpakka si. Skjønt indirekte formidler jo dette det faktum av folk ofte er ganske egofikserte og smalsporede i sin smak.

Vekke lyst

Det er ufattelig mange detaljer i boka og siden figurene er så forskjellige, kan hovedinntrykket virke overveldende og rotete. Det føles som en liten hvile når det her og der kommer oppslag satt opp som firkanter, mer som vanlig tegneserie.

Summa summarum er dette ei bok som i all sin bugnende fantasi vil kunne bli til glede for barn – og kanskje de får lyst til å gå på museum også.

[ Første pinsedag i 1822 brant 116 personer inne i Grue Kirke ]