Kerstin Ekmans skildring av menneske og natur er fri for idyll

Som vel de fleste betente debatter, har den politiske diskusjonen omkring ulv sine karikerte representanter: jegere og sauebønder på bygda vil skyte, kontoransatte natur- og dyrevernere vil bevare. Noe av det beste med Kerstin Ekmans roman av fjoråret, Löpa varg, som nå er nominert til Nordisk råds litteraturpris, en pris hun for øvrig har fått før, er at den styrer klar av denne enkle karikaturen.

Ulvespørsmålet henger sammen med norsk og nordisk debatt om landbruk, skogbruk, naturvern, dyrevern, bygd og by. Kort sagt: Ulven befinner seg i kjernen av skillet mellom natur og kultur. For Ekman, som blir kalt Nordens fremste naturforfatter, er dette spørsmål hun har behandla gjennom hele forfatterskapet. Hun er inne i sitt 89. leveår og har vært virksom forfatter i over 60 av dem. Særlig er Ekman kjent for romantrilogien Vargskinnet, men har også utgitt en god bunke krim og essaysamlinger, sistnevnte om for eksempel hagehold i Gubbas hage.

Den nye, Löpa varg, er i omfang ikke ei stor bok, men den er rik på perspektiver, kunnskap og ikke minst beundring for naturen.

Et dyrebart møte

Vi får møte en pensjonert skogforvalter med det passende navnet Ulf. Sammen med kona bor han på den nordsvenske bygda. En morgen like før han fyller 70 år får han øye på en ulv. Han sitter ute i campingvogna si i skogen, og selv om han har vært jeger hele livet, de siste åra som leder for det lokale jaktlaget, er dette første gang han ser dyret. Mens han overværer ulven, er det som tida opphører, så sterkt blir han slått av beundring, så salig, nærmest epifanisk, kjenner han det.

Ekman lar Ulf flere steder tenke omkring hvilke føringer språket legger for møtet med naturen.

—  Ulla Svalheim

Opplevelsen er så dyrebar at han holder den hemmelig for kona. Han får seg ikke til å si de enkle orda «jeg så en ulv», kanskje fordi de ikke kjennes dekkende. Ulven har sin språkløse virkelighet, det er som om møtet med den rykker Ulf ut av det menneskesentrerte perspektivet sitt og får han til å revurdere mange av livsvalga han har tatt, blant annet som skogforvalter.

Dødelige ord

Ekman lar Ulf flere steder tenke omkring hvilke føringer språket legger for møtet med naturen. Noe av det første Ulf gjør, er typisk nok å gi ulven navn: Högben. Deretter tenker han:

«Egentligen var det ju konstigt att överhovudtaget kalla honom nånting. Men vi människor vill ju ge namn och särskilja genom dem. (...). Han visste inte av sitt namn. I flocken var han sin lukt och sin resning. Kanske i alla fall sina höga vita ben? Utan ord förstås.»

---

Roman

Kerstin Ekman

Löpa varg

180 sider, Albert Bonniers förlag 2021

---

Litt seinere innser Ulf følgende: «våra ord har dödlig makt över dem. Lagens ord och bokstav: licensjakten börjar andra januari.» Språket og føringene det legger er menneskenes, men disse kulturelle anordningene rammer dyrene, naturen, det vi jobber så iherdig for å kontrollere.

Riktig blandingsforhold

Snakker man om naturens fremmedhet for språket er det fort gjort å opphøye naturen til en eller annen idyll. Men Ekmans behandling av naturen er ikke idyllisk, tvert imot heller pragmatisk. For Ekman står naturen hele tida i relasjon til menneskenes bruk av den gjennom jakt, skogdrift, og så videre. Møtet med ulven gjør ikke vår gamle jeger til noen jaktmotstander, men snarere til en forkjemper for etisk riktig jakt.

Morgenbladets Bernhard Ellefsen, som i den norske offentligheta kanskje er den som skriver ivrigst om Ekman, påpeker dette i den nye essayboka si. Der skriver han at Ekmans tenkning på mange måter har det riktige «blandingsforholdet» av natur og kultur «når mennesket skal finne sin plass i naturen uten å ødelegge den».

Perspektivskifte

En side ved denne store oppgava, går på å prøve å se naturen uten å sette mennesket i sentrum for den. Ekmans fine naturskildringer, som forsøker å se trærne i skogen uten at mennesket er til stede, er det flust av i boka. Men innlevelsen får også et enda tydeligere uttrykk gjennom Ulfs opplevelse av å «löpa varg» i dagene etter ulvemøtet; av å bli til Högben, løpe rundt som han, krype under granene som han, jakte og spise en hare som han.

Om det skjer eller ikke, er ikke viktig. Fantasien gir uansett et perspektivskifte.

Fortellinga utvikler seg videre med krimelementer: Ulven blir drept og Ulf engasjerer seg i å avdekke morderen. Selv sliter han med en hjertesykdom, og med likheten i navnet, er det som om de begge to står i fare for å «utryddes», eller i alle fall jaktidealene Ulf nå står for. Når Ekman gjennom bokas konflikt klarer å få fram nyanser i ulvedebatten, handler det mye om at hun hele tida har et pragmatisk blikk for at menneskenes omgang med naturen alltid til en viss grad vil være prega av bruk.

Ekman har et pragmatisk blikk for at menneskenes omgang med naturen alltid til en viss grad vil være prega av bruk.

—  Ulla Svalheim

Allikevel vitner boka tydelig om et oppgjør med en ukultur. I tillegg til det utbredte ulvehatet som finnes latent i mange av Ulfs sambygdinger, får ulven Ulf til å innse at det han har brukt arbeidslivet sitt på, nemlig industriplanta skog, er natur omgjort til død skog.

[ Kari Løvaas om Ekman, Lagerlöf og skogene  ]

Særegen

Löpa varg er ei særegen bok, mye fordi den sammenstiller temmelig ulike elementer: Vakre og nedpå naturbetrakninger kombinert med krimfortellingas spenningsdriv, refleksjoner omkring menneske, språk og natur kombinert med ei fortelling om livslang kjærlighet. Både Ulf og kona er gamle, særlig Ulf kjenner på hvordan det er å bli syk og svak og nærme seg døden, hvordan det er å være sårbar og trenge hjelp.

I tillegg til et godt blikk for mennesket i naturen, er kjærligheta mellom det gamle ekteparet noe av det fineste med Ekmans nye bok. For den finnes der som et fast grunnlag, ikke som noe ekstraordinært, men som avleiringer fra det livet de har levd sammen.