Misjons- og ungdomsbevegelsen Jesus Revolution har alltid benyttet seg av moderne popmusikk til egen oppbyggelse og kampvilje, men også for å stimulere overgivelsesviljen hos de ufrelste det forkynnes for. Slagordet er «The Gospel To The Youth Of The World», på engelsk, naturligvis, fordi misjonsmarken deres jo er hele verden. Derfor har også musikken deres et ungdommelig og internasjonalt preg.
At Jesus Revolution helt siden starten i 1997, har benyttet musikk til inspirasjon og forkynnelse, er ikke noe nytt fenomen i kristen sammenheng. Nesten alle kirkesamfunn og menigheter har gjort det, og gjør det fremdeles. Det sies at der ordene stopper, fortsetter musikken. Noen mener også de best kan høre Guds stemme i musikken. Ikke så rart at musikkens rolle i kristendommen har tradisjon helt tilbake til kong Davids tid, 100 år før Kristus.
Partystemning
Jeg har lyttet meg gjennom Jesus Revolutions albumutgivelser på Spotify, fra det første Jesus Is Coming fra 2001 til årets nye album Come Lord Jesus. Er det en rød tråd her? Har musikken og sangene endret seg i takt med tiden, kritikken og rosen bevegelsen har møtt underveis?
Tekstene hos Jesus Revolution, særlig i starten, er insisterende, innimellom nærmest kommanderende, i formen. Det holder liksom ikke å bli omvendt, man må bli åndelig utrustet også. Opplevelsen av at det ikke er Gud, men vår egen trosstyrke som holder taket i oss, har dessverre også vært en tydelig tendens i den moderne lovsangen som i stor har preget menighetslivet siden midt på 1990-tallet.
Debutalbumet, som kom fire år etter at Anne og Stephan Christiansen hadde startet misjonsbevegelsen, er i stor grad basert på EDM (electronic dance music) – primært beregnet for DJ-er på verdslige klubber. Jesus Revolution var blant de første kristne her i landet som benyttet seg av musikken som kjennetegnes av en pulserende og maskinell rytme, hvor synthesizere, trommemaskiner, sequencere, og samplere understreker partystemning.
I Jesus Revolution-sammenheng var nok dette først og fremst ment som en frimodig og tidsriktig formidling og feiring av det kristne budskapet. Så godt som ingen kristne menigheter hadde benyttet seg av 1980-tallets disco, nå var det på tide å ta tilbake dansemusikken.
På dette første albumet finnes også musikk i hvilepuls-tempo, som i åpningssekvensen til «Jesus Is Coming» – før maskinene igjen får det til å rykke i danseføttene. EDM er fysisk musikk! Når sangevangelistene Egil Solheim og Arne Gundersen i sin tid kalte rock «musikk som appellerer til knær og underliv, ikke hjertene», tør jeg ikke engang tenke på hva de ville kalt EDM.
Budskapet i tekstene på Jesus Revolutions første album, holder i stor grad det titlene lover: «Call Upon His Name», «Jesus To The Nations», «Praise», «The Throne» og – «Get Higher»! Ikke slumre, opp på tærne – for Jesus!
Hvor bra, eller dårlig, denne tidlige musikalske utblåsningen fra Jesus Revolution er sammenlignet med sekulær EDM-musikk på samme tid, er ikke godt å si. Nyansene blir ofte borte i all den høye lyden. At musikerne og sangerne i Jesus Revolution visste hva de drev, er det likevel ikke tvil om. Det lyder proft! Likevel var nok den musikalske kvaliteten for dem underordnet budskapet og musikkens funksjon.
Tekstene hos Jesus Revolution, særlig i starten, er insisterende, innimellom nærmest kommanderende, i formen
— Olav Solvang
Militær profil
På oppfølgeren, 2003-utgivelsen On With The Revolution, er det i tillegg til et fortsatt EDM-preg, også Motown- og Stevie Wonder-aktig soulpop på «Found It», «He Died» og «Go». Melodiøs pop på «Serve You». Mer tut-og-kjør-musikk i «Partytime». Med party er heller ikke disco langt unna, det hører vi i avslutningslåten «Cloud Of Witness».
Musikalsk har Jesus Revolution her utviklet seg i en mer variert, nyansert, lyttervennlig og mindre parolepreget retning. Tekstene er i større grad sentrert rundt sentrale bibelske og evangeliske anliggender. På Spotify går det ikke fram hvem som synger, spiller og har skrevet låtene.
Det gjør det derimot på utgivelsen to år senere, The Battle Of Europe: Stephan Christiansen, Eliza Payan og Lisa Strandhagen står bak låtene. Selv om den «militære profilen» igjen skjerpes, i albumtittelen og åpningslåten «Freedom Fighter», er musikken også her nokså variert.
I «1940′s» er de tilbake i den tidlige Hillsong-aktige lovsangsjangeren, hvor U2 og Coldplay spøker i bakgrunnen. «She Hates Religion» er fusion, «Soviet Song» østlig-preget pop, «End Of The Ages» rock. «Revolution» er hip-hop-rock i beste Rage Against The Machine-stil. Mens «We Need God» er en powerballade i beste/verste Melodi Grand Prix-stil.
Tekstlig er det færre slagord, desto flere fortellinger. Det kan virke som særlig Eliza Payan, som jeg ikke vet hvem er, har en god del av æren for dette. Kommer man seg først forbi det «krigerske» førsteinntrykket, så er dette en ganske så god og variert kristen plate.
Neste album, The Beginning And The End, som kom år etter (2006), inneholder 15 gamle og fem nye låter. Litt tidlig med en samleplate, men fremdeles er musikken nokså variert. Stephan Christiansen viser igjen at han kan skrive gode låter, selv om tekstene ikke gir meg noe nytt å tenke på.
Kommer man seg først forbi det ‘krigerske’ førsteinntrykket, så er dette en ganske så god og variert kristen plate
— Olav Solvang
Nåde og tilgivelse
Utgivelsen Paradigm: On Fire fra 2007, er mer synthbasert og ensformig. I den funky «Do You Have What It Takes», spørres det om følgende: Har du det som trengs for å følge Jesus? Ikke én gang, det repeteres og repeteres. Handler dette virkelig om kristendommen, den religionen som kommer ned til oss mennesker, i stedet for at vi trenger å klatre opp til Gud? Er ikke frelsen er en gave? Og hvor er nåden?
Dersom sangtekster som dette har vært en del av læren til Jesus Revolution, vil jeg tro det er en viktig grunn til at flere har møtt veggen og brutt ut. Det har heldigvis så langt ikke vært mange slike tekster på de andre Jesus Revolution-albumene.
Dersom sangtekster som dette har vært en del av læren til Jesus Revolution, vil jeg tro det er en viktig grunn til at flere har møtt veggen og brutt ut
— Olav Solvang
På mini-albumet albumet Jesus Revolution fra 2010 (snaue 22 minutter langt), er første halvdel det jeg musikalsk forbinder med gangster-rap, altså røff hip hop, slik for eksempel 50 Cent og Dr. Dre er kjent for. Hos Jesus Revolution handler imidlertid ikke tekstene om narkotika og kriminalitet, men at Jesus tok støyten for oss («He Took It») og at Han er klippen («The Rock»). Lett å være enig i det. Tøft, dette!
Hvorfor de på de tre siste låtene forflytter seg fra hip hop-gata, og tilbake til dansegulvet, med en «Most High–Dance Mix» som avslutning, virker som et litt merkelig stilbrudd.
I 2016 fikk Jesus Revolution et skudd for baugen, da det tidligere medlemmet Rut Helen Gjævert lagde den kritiske dokumentarserien «Frelst» i VGTV, om sine år som «soldat» i den åndelige revolusjonshæren. Jeg intervjuet henne om dette i Vårt Land, og hun fremstod krass, men saklig, i sin kritikk. Ville det påvirke det senere arbeidet i Jesus Revolution, senere plateutgivelser?
Først i 2020 kom utgivelsen Broken And Beautiful, med en nokså ambient: atmosfærisk, visuell og slett ikke påtrengende, musikkform. Oddleiv Sandtorv, som var kreditert to av dance-låtene på det forrige albumet, var nå sentral både som vokalist og låtskriver.
Tekstlig er nåden og tilgivelsen mer fremtredende enn før, i for eksempel «Lost», «Found», «Forgiven», «Beautiful» og «Coming Home». Det kan virke som revolusjonen nå for alvor har dreid seg fra å stå på barrikadene, og være åndelige krigførere, til å invitere folk inn i et kristent fellesskap.
Om det var slik Jesus Revolution fungerte i praksis, vet jeg ikke.
Hallesby-andakt i musikkform
Jeg var nysgjerrig på årets helt ferske utgivelse, Come Lord Jesus, hvor Stephan Christiansen er tilbake på låtskriversiden, sammen med Oddleiv Sandtorv. I forhold til forgjengeren, er tempoet skrudd litt opp igjen. Partystemningen er tilbake. Det samme er vekkelsestemperaturen i «Final Call». Her gjelder det å ikke slumre, når Gud kaller sine hjem. Jeg tror ikke Ole Hallesby hadde sett for seg at hans omdiskuterte radioandakt om fortapelse i NRK Radio fra 1953, skulle gjenoppstå i en slik musikkform, som han garantert ikke ville kjent seg igjen i.
Tror kanskje ikke Ole Hallesby hadde sett for seg at hans omdiskuterte radioandakt om fortapelse i NRK Radio fra 1953, skulle gjenoppstå i en slik musikkform
— Olav Solvang
Den akustisk-baserte balladen til Oddleiv Sandtorv, «You And Me In This World», er noe helt annet! På nytt virker det som Sandtorv har tilført dagens Jesus Revolusion en musikalsk og tekstlig variasjon og tyngde.
Derfor blir Lise Strandhagen Rollnes’ «Every Demon Has To Go» og Stephan Christiansens «Let There Be Miracles», mot slutten av albumet, en overraskende nedtur: Trenger man virkelig i dag markedsføre kristendommen som en kamp mellom Gud og djevelen? Har ikke frykten for helvete skremt vekk mange nok fra troen?
Og mirakler? Jo, livet i seg selv er et mirakel. Men å skrive en sang om konkret fysisk helbredelse, som Christiansen gjør her, virker unødvendig. Gud kan helbrede, men det er dessverre få som opplever det. Desto flere som ikke gjør det, uansett hvor mye det er blitt bedt. Så hvorfor på nytt vikle seg inn i et kronglete teologisk terreng?
Trenger man virkelig i dag markedsføre kristendommen som en kamp mellom Gud og djevelen?
— Olav Solvang
Bruksmusikk
Jesus Revolutions musikalske comeback, med deres to siste album, har uansett flere gode kvaliteter. Nå som før er det låter som tydeligvis er ment for å oppildne til «hellig strid». Men man inviteres også til å lytte og reflektere, uten krav og press.
Fremdeles er det bruksmusikk, som – helt fra begrepet oppstod med den tyske musikeren og komponisten Paul Hindemith – er blitt utskjelt av flere såkalte «seriøse» forståsegpåere som annenrangs musikk. Hindemith var opptatt av musikk som hadde konkrete formål, og av samfunnets behov for musikk til ulike anledninger.
Slik Jesus Revolution har gjort, og fremdeles gjør det. Slik spirituals og annen lovsang, men også politisk og venstreradikal musikk på blant annet plateselskapet MAI, har hatt en helt konkret hensikt.
Det store spørsmålet i denne sammenheng, er om summen av det Jesus Revolution opp gjennom årene har forkynt og sunget, er nok til å holde livsmotet og trosflammen levende når hverdagslivet kaller?
[ Komponist og forfatter Eivind Buene gransker lovsangen 2000 ungdommer sang på Impulsfestivalen ]
---
Musikken som vekker dem
- Forrige uke skrev komponist og forfatter Eivind Buene om lovsangen på årets Impulsfestival.
- Impuls er en kristen ungdomsbevegelse som «eksisterer for å oppmuntre og utfordre unge mennesker til å elske Jesus og være kirka». Buene drøftet hva slags rolle lovsangen spiller i denne visjonen.
- I dag skriver musikkanmelder Olav Solvang om de åtte albumene Jesus Revolution har gitt ut mellom 2001 og 2022. Har musikken og sangene endret seg i takt med tiden, kritikken og rosen den kristne ungdomsbevegelsen har møtt underveis?
---
