Den svenske dominikanernonnen søster Veronica har i all sin «duftende» kjærlighet til Dominikus, gitt ut en bok hvor hun trekker sløret til side for en av kristenhetens store forkynnere og forbilder. Hun beskriver det som en duft, «duften er et tegn på at noen har gått forbi, duften åpner veg. Den som kjenner duften og følger den, kommer til å oppdage han som har gått forbi.», skriver hun – riktignok uten anførselstegn, for henne er duften – eller fornemmelsen – som et diskre spor etter Dominikus.
Det er opp til oss om vi vil være med inn i Dominikus verden, «duften» representerer i dette tilfellet to skrifter – det ene er fortellingen om Dominikus liv, en av de første biografiene nedskrevet etter hans død, det andre er «Dominikus ni måter å be på».
Drømmen
Dominikus’ mor hadde en drøm: Hun opplevde at hun bar en hundevalp i sitt skjød, som det heter, den holdt en brennende fakkel i gapet. Det var – slik er drømmen blitt lest – et varsel om at hennes sønn skulle sette hele verden i brann med sin forkynnelse. Og slik er det, i dag er det ikke en krok i den store verden hvor dominikanerne med sine klostre ikke har slått seg ned. Av alle ordner innenfor den katolske kirke, er den – der den leves etter Dominikus’ intensjon – den mest evangeliserende, derav Prekebrødrene, som ordenen også kalles.
Ikke tomme ord
Derfor lever den i beste velgående, ikke minst i Norge, hvor det er flere klostre. Hvorfor lever den godt blant alle verdens kirker og forsamlinger 800 år etter stiftelsen? Jo. Arven fra Dominikus handler ikke så mye om en viss måte å preke på, men om bønn. Ordet og bønnen veves sammen. Det går an å legge til kunnskapen. Derfor flyr den ikke bort med vinden når utfordrende dager tærer på troen. Dominikus snakker ikke med tomme ord, han lekte ikke med konsepter og vakre tanker. Han sendte sine brødre for å studere ved de store universitetene, for han visste at hjertet og hjernen må fungere sammen for at troen skal være levende. For bare det rene, ydmyke hjertet kan litt etter litt skjønne det lyset som lyser i mørket og få viljen til å følge det.
Egen hverdag
Dominikus er et middelaldermenneske, han ber med sin kropp. Hele hans vesen er engasjert i bønnen. Han sukker, gråter, roper og skriker, sier kildene. For i Bibelen er mennesket ytterst kroppslig. Troen har sete i ulike deler av kroppen: Hode, nakken, akslene, ørene, øynene, magen, føttene, knærne, innvollene. Rommene han går inn i når han ber, er virkelige rom, ikke abstrakte uten holdepunkter. Han står, eller ligger, eller kneler foran den korsfestede Kristus, han finner Ham ikke utenfor sin egen hverdag, i en annen verden, hans bønn er ingen flukt fra verden og virkeligheten. Han befinner seg foran noen, Kristus, og bøyer seg i en ydmyk gest, skriver søster Veronika om sin «leder».
---
Oppbyggelse
Veronica op.
En bok om Dominikus
Artos 2022
---
Annerledes kjærlighet
Umoderne? Ja, klart. Eller kanskje det er vi som er «umoderne», som ikke tar tegn og skjønner hva som skal til for å «følge Kristus», men heller slår øynene ned og rødmer. Han var tydelig. Mer og mer synes jeg å få bekreftet at det «å holde fast» under vanskelige forhold, er en dyd av fundamental verdi – også når situasjonen forekommer «meningsløs». Det er fundamentalt for det kristne livets stabilitet og en forutsetning for at Guds rike skal bli en realitet på jorden.
Ordet og bønnen veves sammen.
— Olav Egil Aune
Dette lærer den nye boken meg noe om, Dominikus var en stayer. Vi bruker gjerne vår egen kjærlighet som målestokk når vi prøver å forstå Guds kjærlighet. Men av og til får vi oppleve at Hans kjærlighet er helt annerledes. Dette var en selvfølge for det fromme middelaldermennesket.
Ikke god
Den som ikke kan fordra ordet «from» skal ikke lese denne boken – den som sier at alt har forandret seg til det bedre. Og alt skal vi heller ikke ta inn over oss. Når «den tredje» formen for bønn er en form for selvpisking, skal det så klart reageres. Og mange vil kaste alt, når slikt kan finnes i en oppbyggelig bok. Det er gjerne sånn, når vi leser helgenbiografier, må vi konstatere at ingen – jeg vil si ingen – er blitt hellig uten å lide. Så skal alle heller ikke bli helgener. Vegen over i masochisme er kort, og den del av den kristne historien er ikke god, den er rett og slett grusom. For meg blir det totalt absurd å takke Gud for lidelsen, skulle jeg takke Gud for krigen? Å bo i verden er lidelse nok for mange ...
Selvpining
Søster Veronika går inn i denne problematikken, ren selvpining tar hun naturligvis avstand fra – noe annet ville være kriminelt. Hun balanserer det fint ut med at motstand foredler, men også at vi må forstå at visse ting tross alt hører middelaldersk spiritualitet til. For Dominikus var ingen selvpiner i den forstand, han plaget seg foran krusifikset for å kjenne Jesu lidelse. Fremdeles totalt fremmed for oss, men det finnes mange steder i verden hvor selvpinsel er en del av påskeritualet.
En skal lese Dominikus historie ut fra utsagnene om at han var en mann i total likevekt, unntatt når han ristet og skalv av medlidenhet og medfølelse med menneskene. Og ettersom et glad menneske – sier et av skriftene – «gjør ansiktet lyst, viste hans innerste menneske jevnvekt i vennlighet og et glad oppsyn.»
Skinne i ny tid
Så hva lærer Dominikus oss helt vanlige mennesker i dag, dette er jo ikke en bok bare for nonner og ordensmenn. Nå rundt 800-årsjubileet for ordenen beflitter søster Veronika seg for at en sjelden personlighets åndelige liv skal skinne inn i en ny tid. Og det gjør det. Den hellige Katarina av Siena hørte hva Herren sa til henne: «Dominikus orden er en duftende hage.»
