Jeg skulle ønske stjerneskuddet Louis turte å ta større sjanser

Édouard Louis ble en litterær sensasjon i 2013 da han som 21-åring ga ut romanen Farvel til Eddy Bellegueule, som tar utgangspunkt i hans egen oppvekst som homofil i en lutfattig arbeiderklassefamilie i en liten landsby i Nord-Frankrike. Romanen beskrev hvordan annerledesgutten og mobbeofferet Eddy gjennom å ta utdannelse river seg løs fra sin familiebakgrunn, som er preget av vold, alkoholmisbruk, homofobi og rasisme.

Morens tur

I årene som har gått siden debuten, har Louis fortsatt å gjenfortelle oppveksten sin fra nye perspektiver. I romanen Hvem drepte faren min? fra 2018 tegner han et menneskelig og sårt portrett av den ofte grusomme farsfiguren fra Farvel til Eddy Bellegueule. Her er det ikke lenger farens råhet som vektlegges, men de økonomiske og politiske strukturene som har gjort faren til den han er.

I årets roman, En kvinnes frigjøring, er det Louis’ mor som står for tur. Boken er en anekdotisk fortelling om moren, hvis liv har vært preget av uønskede graviditeter, barn og voldelige menn. Hun måtte avbryte utdannelsen da hun ble gravid som tenåring, og ble nødt til å gifte seg med en mann som slo henne, og som hun deretter forlot. Den eneste veien ut av fattigdommen var en ny, voldelig mann, Louis’ far, og påfølgende graviditeter. Men ved overgangsalderen melder friheten seg i form av skilsmisse og flytting til Paris.

Livsbetingelser

En kvinnes frigjøring er på denne måten en fortsettelse av Louis’ romansosiologiske prosjekt, som handler om å tegne opp de strukturelle betingelsene for våre liv. I farens tilfelle var disse strukturene økonomiske og politiske, i morens er de sosiobiologiske og knyttet til fødsel og forsørgelsesbehov. Slik speiler Louis sitt store litterære forbilde, Annie Ernaux, som over flere tiår har skildret 68-generasjonens livsbetingelser i romanform. Hun har også laget dobbeltportretter av sine foreldre i romanene Far og En kvinne, som begge nylig er gitt ut på norsk.

Louis’ bøker er mer patosfylte enn hos Ernaux, lik en halvpyntet sjokoladekake bakt med mye kjærlighet.

—  Ingeborg Misje Bergem

Både Louis og Ernaux har relativt deterministiske utgangspunkt for bøkene sine: romankarakterenes liv bestemmes ut ifra deres klassebakgrunner. I Ernaux’ bøker kommer denne determinismen ifølge med en distansert, perfeksjonert stil. For meg oppleves noen av romanene hennes derfor lik perfekt dekorerte kaker som egentlig ikke smaker så mye når man prøver å ta en bit. Louis’ bøker er på langt nær like stilistisk forseggjorte, men til gjengjeld mer patosfylte, lik en halvpyntet sjokoladekake bakt med mye kjærlighet. Dette henger nok sammen med Louis’ enda mer aktivistiske utgangspunkt. Han beskriver det selv slik i begynnelsen av En kvinnes frigjøring:

«Jeg har blitt fortalt at litteraturen aldri bør blottstille følelser, men jeg skriver bare for å slippe løs et vell av følelser som kroppen ikke er i stand til å uttrykke. Jeg har blitt fortalt at litteraturen aldri bør ligne et politisk manifest, men kvesser allerede hver eneste setning slik man kvesser en kniv. For nå vet jeg det: Det de kaller litteratur, er noe de har skapt mot liv og kropper som hennes. For nå vet jeg at å skrive om henne, og om livet hennes, er å skrive mot litteraturen.»

---

Roman

Édouard Louis

En kvinnes frigjøring

Oversatt av Egil Halmøy

108 sider, Aschehoug 2022

---

Borgerlig lykke

Den emosjonelle nerven er for meg det bærende elementet i En kvinnes frigjøring, og noe av det som gjør det verdt å lese om en relativt alminnelig familie fra Nord-Frankrike gang etter gang. Jeg skulle imidlertid ønske Louis turte å ta større sjanser og hadde gått videre fra å skrive relativt korte og anekdotisk oppbygde romaner.

[ «Kari Bøge løfter frem hverdagshelten» ]

Da Farvel til Eddy Bellegueule kom, fikk Louis kritikk for sine entydige beskrivelser av arbeiderklassen og fremstillingen av den borgerlige bytilværelsen som den eneste måten å leve lykkelig på. Selv om skildringen av arbeiderklassen er blitt mer nyansert, blir det borgerlige Paris fremdeles fremstilt som lykken og frigjøringens sentrum. Kanskje hadde romanen også tjent på å være mer tematisk utforskende.