Anmeldelser

Frustrerende om Gud i litteraturen

Det vesentlige drukner i detaljer og digresjoner når Tom Egil Hverven undersøker tro i norsk samtidslitteratur.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Hvis man studerer litteraturen som er gitt ut på norsk de siste tiårene, vil man se at et flere av de mest meriterte forfatterne, som Carl Frode Tiller, Jon Fosse, Karl Ove Knausgård og Dag Solstad, har søkt seg mot kristen tro og tradisjon i bøkene sine. Tendensen er så tydelig at hovedanmelder i Aftenposten, Ingunn Økland, skrev at «nyåndeligheten preger bokåret 2021» da hun skulle summere opp litteraturen i året som hadde gått.

Det er dette fenomenet Tom Egil Hverven, hovedanmelder i Klassekampen, har satt seg fore i Å lese etter troen – forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet. Hovedessayene i boken kretser rundt forfatterne nevnt ovenfor, Fosse, Knausgård og Solstad, men Hverven skriver også om Olaug Nilssen, Laura Djupvik, Ingrid Storholmen, Kristine Hovda, Paal-Helge Haugen og Svein Ellingsen.

Svært personlig

Hvervens utgangspunkt er at han som tenåring og ung voksen var inderlig engasjert i kristelige organisasjoner, og begynte på teologistudier på Menighetsfakultetet, før han senere fikk øynene opp for litteraturen, og tok avstand fra mye i de lavkirkelige miljøene han hadde vært en del av. Nysgjerrigheten overfor kristendom og åndelighet beholdt han, og Å lese etter troen er et svært personlig forsøk på å forstå trosspørsmålene Hverven og forfatterne han studerer strever med.

Hverven har gjort et grundig arbeid, og én kvalitet ved tekstene er at de kartlegger konteksten forfatterne befinner seg i: et postpietistisk samfunn der verdier og gudsbilder sitter igjen i befolkningen, til tross for at den faktiske troen på Gud er svunnet hen. Dette er en fruktbar måte å forstå Knausgårds intense beskrivelser av skam, eller Nilssens skildring av plikt på.

Det postpietistiske er en fruktbar måte å forstå Knausgårds intense beskrivelser av skam, eller Nilssens skildring av plikt på.

—  Ingeborg Misje Bergem

Dessverre blir den postpietistiske linsen sjeldent brukt til å gjøre nærlesninger av sentrale temaer i forfatterskapene, den fremstår heller som et sidespor ført i religionssosiologiens nøkterne språk, aldri ordentlig påkoblet forfatterne den skal belyse. Essaysamlingen er derfor en frustrerende leseropplevelse, der gode anslag ikke følges opp.

Lange digresjoner

Struktur er i det hele tatt et gjennomgående problem med Å lese etter troen. Lesningene etter troen avbrytes til stadighet av lange digresjoner med anekdoter eller krumspring via Heidegger, Hölderlin eller Bach.

Hvervens personlige historie og lesningene han gjør, kobles sjeldent ordentlig sammen i tekstene. I essayet om Jon Fosse skriver Hverven at «[m]ine foreldres skilsmisse, og de lange ettervirkningene av den, gjør meg kanskje bedre i stand til å forstå dødsdrivet i Jon Fosses tekster». Men beskrivelsene av familiekonflikter og psykisk uhelse fremstår ikke som avgjørende for tolkningene av Fosse-karakterenes angst og fortvilelse, og dermed mister både Hvervens skildring av sin personlige historie og lesningene han gjør, potens.

---

Essay

Tom Egil Hverven

Å lese etter troen – forsøk om norsk litteratur på 2000-tallet

336 sider, Gyldendal 2022

Hverven

---

Koblingen mellom liv og lesning fungerer best i essayet om Svein Ellingsen, der Hverven utlegger hvordan sårbarhet og desperasjon er en grunnplanke i Ellingsen salmer, og at hans poesi dermed markerer noe nytt i norsk salmetradisjon.

For protestantisk om Fosse

Hverven virker mer opptatt av å plassere forfatterne enn å gå inn i de troens paradokser de beskriver, til tross for at han i et essay om Paulus etterlyser nettopp rom for paradokser i teologien. Dette gjelder kanskje særlig essayet om Jon Fosse, der katolisisme og mystisisme forblir ulne størrelser.

Om sin lesning av Septologien, innrømmer Hverven at det for ham, «[…] omgitt av noen hundre års protestantisk tradisjon for å se skrift og kunst som veier til frigjøring fra dogmatiske stengsler, er det ved første møte noe dypt fremmed ved Asle, en norsk kunstner som griper til latin idet han frivillig legger seg under katolisismens åk.» Men verket endret seg ved flere lesninger, skriver Hverven, som etter hvert fikk mer sans for både Ave Maria og Pater Noster: «Etter å ha lest det neste bindet, Eg er ein annan. Septologien III-V, framsto verket tydeligere som skildring av en indre frigjøring, i form av en kunstnerbiografi».

Jeg tenker derimot at feiringen av frigjøring og vektleggingen av (og frykten for) dogmatikk er en i overkant protestantisk lesning av Fosse. Hverven interesserer seg for Fosse og hans romankarakterers halvkjetterske forhold til katolsk tro og tradisjon: Er han i overenstemmelse med dogmene, eller er han det ikke? Jeg tror dette er et sidespor hvis man vil forstå den katolske åndeligheten i Fosses forfatterskap.

Hverven virker mer opptatt av å plassere forfatterne enn å gå inn i de troens paradokser de beskriver

—  Ingeborg Misje Bergem

Hverven kunne for eksempel heller brukt mer tid på å skildre hvordan bruken av bønn speiler Fosses særegne, gjentagende stil, og hvordan dette kan peke mot en oppløsning av jeg-et, i noe som både kan være en henvendelse til et større fellesskap, men også et uttrykk for selvutslettelse. Tematikken berøres i essayet, men vies altfor lite plass.

Det vesentlige glipper

Dette er en generell innvending til Å lese etter troen: Det vesentlige glipper i ett vell av detaljer og digresjoner. I essayet om Knausgård savner jeg for eksempel en analyse av hvordan gudsbilde og farsbilde er vevd sammen gjennom hele Min kamp-serien.

Slik oppleves det som at en svært spennende tematikk ikke utnyttes til fulle i Å lese etter troen.

Ingeborg Misje Bergem

Ingeborg Misje Bergem

Misje Bergem er bokanmelder i Vårt Land. Hun er tidligere journalist i avisa og jobber for tida med en doktorgrad om fransk samfunnsliv.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser