Anmeldelser

En smule klisjéfullt om den geniale kokken og hans problem

Marit Tusviks roman om en stjernekokk er kokt sammen av genidyrking og glatte adjektiver.

Jeg må innrømme at jeg nærer en viss skepsis til kunstnerromaner. For ikke sjeldent handler bøker om det å skape. Jeg skjønner det godt, det er tross alt noe forfatteren har god greie på. Dermed finnes det flust av hovedpersoner som selv er forfattere eller kunstnere. Mange bøker behandler dette med hell, men andre lener seg så sterkt på den romantiske ideen om kunstneren som genial at tankestoffet blir heller platt.

I den rutinerte og Doblougpris-anerkjente forfatteren Marit Tusviks nye roman, Mannen fra Milano, er hovedpersonen en anerkjent kokk som akkurat har fått sin første Michelin-stjerne. Som boka selv påpeker, har aldri smak og lukt «fått samme status som syn og hørsel». Dermed er det også langt færre matkunstnere enn komponister og malere i litteraturen.

Smaken er borte

Idet boka åpner, stikker Bruno av fra sine egne bryllupsforberedelser. Han reiser fra Milano og til øya Elba fordi han trenger å komme unna alt oppstyret Michelin-stjerna har bragt med seg. Vi får lese om møtene hans med ei såkalt mystisk enke før boka gjør et hopp på tre år. Bruno er igjen på vei ut av byen og til den fredelige øya. Han har skilt seg, fått enda ei Michelin-stjerne, og den mystiske enka har bedt ham stelle i stand et festmåltid på restauranten hun eier. Men Bruno har et problem: Han har mista smaken.

Dette problemet har like deler desperasjon og humor over seg. Som hovedknute i ei bok bærer det preg av å være et komisk påfunn, samtidig som det jo er åpenbart at det for en kokk er krise å miste sitt viktigste redskap. Dette spennet fra munterhet til eksistensielt alvor, håndterer Tusvik med letthet.

Parodi?

Allikevel klarer jeg ikke helt å leve meg inn i Brunos problem. Det kommer i stor grad av adjektivbruken, som gjennomgående er temmelig glatt, og dermed tar brodden fra det menneskelige dramaet som utspiller seg. Om et møte med enka står det for eksempel:

«Hjertet hans flommet over. En livsglad, vakker kvinne på en mystisk og skjønn eiendom som kinnet smør mens hun red …»

At enka kinner smør mens hun rir, er så pussig at det åpenbart er skrevet med glimt i øyet. Muligens har Tusvik også hatt glimt i øyet når hun har skrevet de temmelig klisjéfulle adjektivene livsglad, vakker, mystisk og skjønn i samme setning, og det til og med rett etter at et hjerte har flomma over.

---

Roman

Marit Tusvik

Mannen fra Milano

157 sider, Oktober 2022

mannen fra Milano

---

Når romanen skildrer Brunos ambisjoner som en jakt på «den optimale smaken», «en drøm om å skape en humoristisk og overraskende vakker smak», og sier at han «var en kokk som kunne slynge unike smaker som lyn mot himmelen» og kalle det både «skjebne» og «magi», er ordbruken så spunnet inn i forutsigbar genidyrking at jeg leiter etter noe i fortellerperspektivet som skal røpe det hele som parodi.

Glatte adjektiver

Slike perspektivskift finnes. For selv om brorparten av romanen er skrevet i tredjeperson, er innledninga og avslutninga skrevet i førsteperson. De to første setningene lyder: «Jeg er et forferdelig menneske. Jeg lyver om alt.» Denne selvbevisste og dessuten selvforaktfulle innstillinga sier noe vesentlig om romanen for øvrig: Det er løgn. Fortelleren påpeker at for å klare å fortelle, «må jeg kalle meg han». I dette skiftet ligger både avstand og diktning.

Marit Tusvik

Fantasisprang av denne typen har jeg i utgangspunktet sans for. Jeg liker godt bøker som åpenbart finner på, også – eller kanskje særlig – når dette bryter med fornuft og forventninger. I bokas avslutning gir Tusvik flere nøkler som nettopp framhever det å overskride fornuften som et poeng: «Den mest virkelige måten å gestalte virkeligheten på, er jo eventyret. Virkeligheten er eventyrets teologi», skriver hun, og følger opp med å kalle eventyrets verden «sannere enn alt.»

Hva i all verden er «eventyrets teologi»?

—  Ulla Svalheim

Dette er påstander jeg kan like, da de forsøker å si noe om både sannhet og form. Men heller enn å komme til klarhet, svøper ordbruken utsagna inn i utydelighet. For hva i all verden er «eventyrets teologi»?

Påstått mystikk

Heller enn at ramma rundt fortellinga om Bruno gir meg nye innganger, gir den mer eller mindre det samme: påstått mystikk og klisjéfulle adjektiver, uten å faktisk bli morsom. For også her svømmer setningene i ordbruk jeg blir svett av, som når fortelleren foreslår at kokekunsten handler om å «gjenskape tørsten etter det gåtefulle.» Gi meg gjerne gåter, men finn noen nye ord, da.

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Anmeldelser