Anmeldelser

Søvndyssende Sancthansnatt

Henrik Ibsen sa at «Sancthansnatten» aldri skulle oppføres igjen. Det ville vært en god idé å høre på ham.

Vaner dannet gjennom en lang pandemi kan være vonde å vende. Mange har fått et nytt mønster i hverdagen, gjerne med Netflix innen umiddelbar rekkevidde. Når Nationaltheatret forsøker å lokke et fraværende publikum opp av sofaen og inn til den nye scenen på IBSEN Museum & Teater, føles det litt som de skyter seg selv i foten.

«Sancthansnatten» er nemlig Ibsens kanskje mest ukjente stykke. Det fikk hard medfart av kritikerne under uroppførelsen i 1852, og Ibsen uttalte selv at det aldri skulle oppføres igjen. Når stykket nå likevel børstes støv av, blir det til en søvndyssende affære der lengselen etter sofaen raskt gjør seg gjeldende.

Her ligger den største attraksjonsverdien i at det unektelig føles spesielt å se teater så tett på opprinnelsen. Etter at tidligere Ibseenmuseet nå er utvidet med en egen scene, spilles det teater «vegg i vegg» med Ibsen bosted. I hjørneleiligheten med utsikt mot slottsparken, bodde han de siste 11 årene av sitt liv og skrev både «John Gabriel Borkman» og «Når vi døde vaagner».

Her ligger den største attraksjonsverdien i at det unektelig føles spesielt å se teater så tett på opprinnelsen

—  Kjersti Juul

Blottet for humor og spenning

Da «Sancthansnatten» ble skrevet, var Ibsen bare 24 år gammel. Her møter vi fire unge mennesker som samles på en gård i Telemark for å feire sankthansaften. To av dem er hemmelig forlovet, uten at de egentlig er de rette for hverandre. Den ene er romantisk og åpen til sinns, den andre mer av et petimeter å regne. Det dukker opp en nisse som putter noe i punsjen deres, som igjen åpenbarer en ny verden der mye snus på hodet.

Mer enn lettbent underholdning, forbinder mange Ibsen med alvor og samfunnskritikk. Derfor er det også noe som skurrer allerede i stykkets undertittel; «Eventyrcomedie i tre acter». Dette er ikke bare et stykke skrevet i Ibsens formende år, men kanskje også før han fant en form som fungerte.

Inspirasjonen fra Shakespeares «En Midtsommernattsdrøm» er tydelig, men stykket lider av å være blottet for ingredienser som humor og spenning som hekter en på handlingen. At vi kan skimte konturene av karakterer i hans senere forfatterskap, som Peer Gynt og Hjalmar Ekdahl, er ikke nok til å holde på publikums oppmerksomhet i nærmere tre timer.

.

Faller mellom to stoler

På scenen gjør skuespillerne så godt de kan i en karikert, deklamerende stil, mens påmalte pappkulisser skyves inn fra scenens side og en pianist gir handlingen tonefølge. Den belgiske regissøren Sigrid T’Hooft er ledende innen «Historically informed performance» (Hip), som går ut på å være tro mot spillestil og kostymer fra tiden stykket opprinnelig ble til i. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvordan forestillingene på Ibsens tid så ut, og T’Hoof legger ikke skjul på at det er med nåtidens blikk det settes i scene.

Hun lar skuespillerne fremføre teksten så patosfylt og gestikulerende at det tipper over i det komiske. Slik oppstår en ironisk distanse til Ibsens stoff, snarere enn en følelse av at vi overværer noe musealt og autentisk. Resultatet er en forestillingen som faller litt mellom to stoler. Det er hverken underholdende nok eller interessant i en historisk kontekst.

---

TEATER

«Sancthansnatten»

Av Henrik Ibsen

Regi: Sigrid T’Hooft

Musikalsk ansvarlig: Magnus Loddgard

Scenograf: Katja Ebbel

Kostymedesign: Anja Kjellsdotter

Med: Seda Witt, Jonas Hoff Ofterbro, Dagny Backer Johnsen, Jacob Jensen, Andreas Tønnesland, Per Christian Ellefsen, Marika Enstad, Per Egil Aske.

IBSEN Museum & Teater

---

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser