Anmeldelse: «Toner som ikke vet hvor de hører hjemme»

Hvis man vil psykologisere over noen, er det alltid best å vente til de er døde. Det er mye vanskeligere mens de er i live. Deres blotte eksistens er en korreksjon og en protest mot forestillingene våre, hvor alt går så vakkert opp.

Når det gjelder pianofenomenet Ivo Pogorelich må man være ekstra forsiktig, for her er fristelsen ekstra stor. Men han er fortsatt i live og har nettopp gitt ut en av sine ytterst sjeldne plater. Den er absolutt verdt å lytte til. Det er også mer enn verdt å gå tilbake og lytte til det han ga oss i sin egentlige karriere, for tretti år siden.

Pogorelich er en av de mest fascinerende skikkelsene innenfor feltet klassisk musikk. Han kom fra Jugoslavia til Sovjetunionen som elleveåring for å studere piano. Karrieren hans er lett å tidfeste, for den utspilte seg helt nøyaktig mellom 1980 og 1996, og sammenfalt med en stjernestatus som blir tildelt få klassiske musikere. I 1980 deltok han i Chopin-konkurransen i Warszawa med et spill som ingen hadde hørt maken til, teknisk fullkomment, musikalsk helt originalt og med en intensitet som stilte alt annet i skyggen, uten å engang komme til finalen. Spillet var for ekstremt og «respekterte ikke» Chopins musikk. Jurymedlem Martha Argerich trakk seg i protest mot avgjørelsen.

Kunne spille vanvittig fort

Det som skjedde i den andre enden av karrieren, i 1996, var at Alice Kezeradze, Pogorelichs lærer, mentor og ektefelle (21 år eldre enn ham), døde av kreft. Etter det sluttet han helt å gi ut plater, og opptrådte bare ytterst sjelden. Musiseringen hans mellom 1980 og 1996 hadde i høy grad vært et samarbeidsprosjekt.

I et intervju beskriver han samlivet og samarbeidet med Kezeradze som «å slipe knivene hver dag». I disse årene hadde han da også den kanskje skarpeste pianoteknikk som verden har hørt. Han kunne spille helt vanvittig fort i hvilken som helst styrkegrad og klangfarge, i hvilket som helst uttrykk – og han gjorde det gjerne.

Presisjonen og rensligheten i teknikken hans gjorde at musikken fremstod veldig klar, som om en hinne var revet bort fra den. For en gangs skyld var ordet blendende på sin plass. I tillegg kom hans uttalte vilje til å gå til ytterpunktene. Hver karakter, hver stemning i musikken, var ekstremt tydelig utformet. Alt trivelig, all kos, var fraværende. I de lyriske partiene var det ofte en intens smerte. Melodiene virket ensomme, liksom nakne, spørsmålet «Mamma, hvorfor vil du ikke ha meg?» klang gjennom verden.

Det sier seg selv at denne blandingen av sårhet og glassklar presisjon var som skapt for Ravels musikk. Innspillingene av Gaspard de la nuit og Valses nobles et sentimentales er fortsatt milepæler. Tolkningene hans ble ofte kritisert for å være fremmedgjørende og eksentriske, og mest strid stod det om musikk hvor sjarm og varme er en viktig del av uttrykket – som Mozart og selvsagt Chopin. Men i hans Ravel faller alt på plass.

Scarlatti-platen fra 1992 er også glimrende, ikke minst den hjerteskjærende sonaten i h-moll. For ikke å glemme nakenheten i Brahms’ intermezzi. Det er Brahms uten skjegget. Og, helt overraskende, den perlende Haydn-platen med noe så sjeldent i hans univers som – ja, glede. Et gjenhør med Pogorelichs utgivelser fra 80- og 90-tallet anbefales. Grensesprengende virtuositet og et slags tragisk skjær som gjør stort inntrykk. Men varm om hjertet blir du ikke.

---

Ivo Pogorelich

Chopin

Sony 2022

---

Intenst nærvær

Etter mange års stillhet ga Pogorelich så ut en plate i 2019, med musikk av Beethoven og Rachmaninov. Den forrige var innspilt høsten 1995, så det blir 24 år. Han hadde holdt en og annen konsert i mellomtiden, og ryktene gikk om en stadig merkeligere, til og med bisarr, musisering. Platen var om ikke bisarr, så i alle fall eksentrisk, og internasjonale kritikere stemplet den som en skuffelse.

Nå er han altså ute med en ny plate igjen, denne gang med stykker av Chopin, og med den tredje sonaten som hovedrett. Allerede av bildet på omslaget skjønner du at dette er en utpreget Pogorelich-plate hvor utøveren står i sentrum, ikke komponisten. (Pogorelich har fått et litt mer russisk utseende med årene, men det har jeg også.) Slik er det også spilt.

Han prøver ikke å gi noe inntrykk av Chopin, av den musikalske etos som preget hans univers, eller hvordan han kan ha tenkt seg musikken. Dermed unngår du også den Chopin-hyggen, den lett kvelende følelsen av evig søndag og karamellpudding, som nesten alltid hefter ved denne komponisten. Her er det på liv og død. Jeg forstår deg hvis du opplever dette som en befrielse. Du slipper på mange måter Chopin og får Pogorelich i stedet.

Dette blir veldig tydelig hvis du hører sonaten opp mot en annen innspilling. Selv hørte jeg på Maurizio Pollini (Deutsche Grammophon 1985). Pollini er i Chopins verden. Han former musikken på dens egne premisser, med alle dens forskjellige stemninger, dens ebbe og flo og alt som blir satt opp mot hverandre, forandrer seg og kommer tilbake. Samtidig står mye mer på spill hos Pogorelich. Han har fortsatt det intense nærværet som får musikken til å brenne. Hvis du vil høre det i et nøtteskall, kan du jo gå til den overraskende nest siste akkorden i den langsomme satsen: Mye mer skjebnesvanger hos Pogorelich.

Han har fortsatt det intense nærværet som får musikken til å brenne

—  Tore Hegdahl

I alle lyriske partier får vi gjenhør med det som var hans spesialitet i glansdagene: Dramatisk forskjell mellom forgrunn og bakgrunn som skaper følelsen av ensomhet, av at melodien klinger i et stort, tomt rom. Tempoet er utflytende, noen steder i ekstrem grad. Man svever, har ingenting å holde fast i. Dette er fortsatt rørende, for eksempel i sidetemaet i første sats. Helt annerledes hos Pollini, selvsagt: Sangbart og yndig, omgitt av varmen i akkompagnementet.

I de dramatiske partiene gir Pogorelich også alt, og spillet har virkelig intensitet. Han går veldig raskt til fortissimo, til maks uttrykk. I det hele tatt har han, som før, et godt øye til ytterpunktene. Forskjellen er at på 80-tallet var spillet hans finslig og detaljert. Nå er det som om han sorterer musikken i kun to stemninger: En heftig og høylytt fylt av dramatiske følelser, og en intenst lyrisk fylt av til tider virkelig gripende, smertefull skjønnhet. Mye av vitsen synes å være kontrasten mellom disse to. Det er nesten som å være i Astor Piazzollas verden hvor det alltid er en slik veksling mellom to typiske stemninger som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er brennende musisering, men fattig på nyanser.

Pollini gjør selvsagt alt det man skal. Holder igjen slik at han kan bygge opp mot høydepunkter senere, holder jevnt tempo slik at han kan bremse på spesielle punkter og så videre. De forskjellige stedene har forskjellig stemning.

Rufsete

Pianoteknisk er spillet til Pogorelich langt mer rufsete nå. Den spesielle gleden som det fantastiske tekniske overskuddet ga spillet hans, er borte. Det er mye her som aldri ville sluppet gjennom hos Alice Kezeradze. Toner som ikke vet hvor de hører hjemme og hvor de skal, unøyaktige triller, meloditoner som hamres ned og blir stygge uten at det er musikalsk begrunnet og så videre.

Verst er det i finalen, en sats som i glansdagene ville gitt hakeslepp hos en hel verden. Nå er det ikke særlig mer enn greit spilt. Han jobber i motbakke hele tiden, og det blir ingen jublende stigning mot slutten, slik som med Pollinis strømmende teknikk. Jeg får ordentlig vondt av Pogorelich. Han som var så flink da han var yngre.

Jeg får ordentlig vondt av Pogorelich. Han som var så flink da han var yngre

—  Tore Hegdahl

Ja. Det er noe tragisk over Pogorelichs comeback. Han har aldri hørtes ut som en som er virkelig glad i musikken han spiller. Han var på den andre ytterligheten av spillet til for eksempel Martha Argerich som nesten rant over av kjærlighet til musikk og til seg selv – noe som viste seg å gå ut på ett. Denne mangelen er enda tydeligere nå. Det som fortsatt er der, er alvoret han nærmer seg musikken med. Selvsagt også viljen til å gå sine egne veier. Med musiseringen sin skildrer han, kanskje ufrivillig, en kald verden, og smerten ved å leve i den. Vel verdt å høre.

[ Kantor Ole Karsten Sundlisæter brukte ett år på å gi melodi til 151 nye salmer ]