Anmeldelse: Mesterlig gjensyn med Cruz og Almodóvar

To kvinner deler fødestue, de er i hver sin ende av fruktbar alder og ingen av dem har planlagt graviditeten. Den 40-årige fotografen Janis (Penélope Cruz) venter barn med rettsmedisineren Arturo (Israel Elejalde), som arbeider med å avdekke en massegrav fra borgerkrigen. Et titalls menn fra Janis’ hjemsted ble henrettet av diktatoren Francos soldater og nå ønsker det lille samfunnet å gi dem en anstendig begravelse. Omstendighetene rundt unnfangelsen av barnet til 17-åringen Ana (Milena Smit) er mer gåtefulle.

En misforståelse som i andre filmer ville brukt til å skape komedie eller thriller, setter Janis og etter hvert Ana i et alvorlig følelsesmessig og etisk dilemma. Komplekse livsvalg og sinnstilstander – og et skjebnesvangert dødsfall – forvansker det store spørsmålet: Skal sannheten frem?

Krasjlanding

For et snaut tiår siden kunne det virke som om Pedro Almodóvar – Spanias desidert mest kjente regissør – hadde mistet grepet. Filmskaperen hadde en suksessfull og produktiv karriere bak seg, hadde konkurrert om Gullpalmen i Cannes seks ganger, var delaktig i å gjøre internasjonale stjerner av Antonio Banderas, Javier Bardem og nettopp Penelope Cruz, og hadde vunnet Oscar for beste originalmanus.

Den oppskrudde, fargesterke og på alle måter frodige stilen hadde nærmest gjort ham til et varemerke, til en av verdens mest gjenkjennbare filmskapere. Men farsen Amorøse Passasjerer (2013) – der et rutefly som trues av katastrofe var en metafor for finanskrisen – var langt under standard. Den mulige krasjlandingen ble slik sett et bilde på en regissør som ikke lenger hadde noe å gi.

Men trass – eller nettopp på grunn av - helseproblemer og depresjon reiste han seg i 2016, med den sobre og stilsikre Julieta. Den turnerte velkjent Almodovar-materiale som sorg, savn og å innfinne seg med det tragiske, med Hitchcock-aktige thrillerelementer, mens Smerte og ære (2019) var en selvbiografisk behandling av å være psykisk og kanskje særlig fysisk plaget.

Realistisk usikkerhet

På papiret fremstår intrigen i Parallelle Mødre noen anelser velprøvd og forutsigbar. Når filmen likevel holder på fascinasjonen gjennom hele sin spilletid, er det dels på grunn av undringen over hva som skjer under rollefigurenes bekymrede pannebrasker.

Refleksjonsnivåene deres er høyere enn det vi er vant med i film og fjernsyn, ensemblets tankerekker ligger ofte i forkant av publikums. Samtidig holder den allvitende fortelleren mye tilbake. Resultatet er en realistisk usikkerhet, et intelligent spill med seerens forventninger.

De to veteranenes samspill er en maktdemonstrasjon av hvordan filmatisk finesse ikke trumfer menneskelig varme

—  Einar Aarvig

Avstemt

Almodóvar skildrer sterke følelser med en nesten demonstrativ tilbakeholdenhet, og setter det sydende ufortalte i kontrast mot dramatiske strykere. Komponist Alberto Iglesias – som ikke er i slekt med Julio eller Enrique – er oscarnominert for filmmusikken.

Mens Penélope Cruz er nominert i kategorien Beste kvinnelige skuespiller.

I Almodóvars selvsikre og disiplinerte uttrykk, er 47-åringen kanskje det viktigste virkemiddelet. Parallelle mødre er skuespillerens syvende film med regissøren, og den innkjørte arbeidsflyten har avstedkommet en intuitiv rolleprestasjon i avstemt balanse mellom undertrykte følelser og utbrudd med varierende alvorlighetsgrad.

[ Kåring: Norges 12 beste kristenband ]

---

Drama

Parallelle mødre

Regi: Pedro Almodóvar

Med: Penelope Cruz, Milena Smit, Rossy de Palma, Aitana Sánchez-Gijón, Daniela Santiago

Premiere fredag 18. mars

---

Moralsk veikryss

Det har vært spekulert i at det var Cruz’ nominasjon som hindret Renate Reinsve i Oscar-kappløpet – at komiteen har vurdert det slik at det er tilstrekkelig med én ikke-engelskspråklig skuespillerinnsats.

Uansett: De to veteranenes samspill er en maktdemonstrasjon av hvordan filmatisk finesse ikke trumfer menneskelig varme, men at de to størrelsene utfyller hverandre.

Parallelle mødre er uredd i sitt møte med store følelser i sin utforskning av et mangefasettert moralsk veikryss og turnerer det hele med suveren kontroll, nærmest en letthet.