Håkon Austbø står støtt i motvind

Jeg husker han skapte furore, det var utdeling av Spellemannprisen (som han fikk tre ganger) i 1994, vi satt der foran tv-en og alt var hyggelig i lune stuer. Så kom Håkon Austbø på podiet for å hente sin statuett og kjeftet på de prisansvarlige for at det var et utall konkurrerende klasser i pop og rock, mens det bare var én i klassisk musikk. Et øyeblikk sto det stille. Austbø hadde talt, nok én gang.

I boka si Motstrøms. Refleksjoner over et musikerliv skjærer han den norske mentaliteten av ved strømpeholderne: «I Norge begynner det å bli som i USA – en utbredt forakt for kunnskapsrike mennesker. Middelmådigheten og dumheten råder.» Mens han spiller videre, kompromissløst, og oppildner sitt publikum med særegen følsomhet. Og studenter, som han ønsker å gjøre til tenkende individer, ikke etterlignere.

Dyrker kjendiser

Kjendisdyrkere kan saktens virre med hodet og spørre: Hvem Austbø? Til det er det å si at Håkon Austbø er en av Norges og Europas viktigste pianister, han har bare vært mer «på tvers» enn de fleste. Han har ikke bare gitt folk det folk vil ha, men gitt folk det de ikke visste at de trengte, enn si likte.

Det har kostet, (mange) redde arrangører har vendt ham ryggen. For han har et velsignet hat til alt det kjedelige, det overfladiske og alt det destruktive styret rundt musikkbransjen. Slik sett kan han vekke en sjusover.

Selv har han spilt med noen av de største orkestrene i verden, han har spilt inn 53 plater, mange for priser og laurbær: Alt fra Mozart til Debussy, Grieg, Scriabin, Rolf Wallin og Olivier Messiaen. I 1971 vant han den franske Messiaen-konkurransen, og begynte etter hvert et nært samarbeide med komponistlegenden, ved blant annet å spille inn hans pianomusikk på plate.

Messiaen hadde funnet sin utøver, ble det sagt. Kort sagt: Håkon Austbø.

---

Memoarer

Håkon Austbø

Motstrøms. Refleksjoner over et musikerliv

268 sider, Solum Bokvennen 2021

---

Kunne blitt katastrofe

Det kunne blitt en katastrofe av en bok. Legger en biografi-sjangeren til grunn, humper det i alle retninger – mellom beskrivelser og utbrudd, familieforhold, entusiastiske naturbeskrivelser, musikkteori og namedropping. Men det er ingen biografi. Han kaller det «refleksjoner», og har alt på det tørre.

Han skriver godt, et levende språk bærer boka gjennom alle sine fasetter. Det er en både klok og uklok bok, uklok fordi man aldri blir likt når man synger ut. Men den prisen bærer han.

Den som mener at alt var bedre før, har en hjertevenn i Austbø.

—  Olav Egil Aune

Den som mener at alt var bedre før, har en hjertevenn i Austbø. Angrep er det beste forsvar, så han angriper konsertarrangører og musikkinstitusjoner (NRK spesielt) med hevet lanse. Han siterer gjerne komponisten Eivind Buene, som i sin bok etterlyser samtidsmusikken, som er helt borte fra dette bildet hvor alt skal være behagelig, glatt og ufarlig, «en endeløs velling av sviskekompott».

Slik er vi i ferd med å miste vår kulturarv, det bekymrer ham at en hel norsk generasjon vokser opp uten referanser.

[ Håkon Austbø: – Jeg er nok grunnleggende maktkritisk ]

Rocken er blitt standard

Austbø åpner ikke akkurat til samtale når han sier at han «finner større variasjon innenfor – la oss si Mozarts strykekvartetter – enn i hele den nåtidige popbransjens output. Det uniformerte søppelet vi blir bombardert med gjennom alle medier. Jeg har lenge pleid å si at rock er blitt elitenes musikk, mens klassisk utgjør motkulturen. Rocken er blitt standarden.»

Han roper i ørkenen, som vi sier, og han roper høyt. Så høyt at det kan være vanskelig å svare. Eller kanskje ikke? Han har rimeligvis rett, vet vi som har vært i faget noen år. Han mener det er tøys når folk sier at all musikk er like gyldig: «Klassisk musikk krever litt av lytteren, en aldri så liten grad av konsentrasjon. Men når denne foreligger, vil den samme lytteren kunne få oppleve noe som rører ved det dypeste i det å være menneske, og som virker frigjørende og skjellsettende på den som åpner seg for det».

Fra et merkelig dyp

Det er klart det er musikk det går i, det er livet hans fra a til å. Men dette livet ligner til forveksling mange liv, utenfor musikken. Jeg mener, musikken forholder seg til livet, det gjør mennesket også: Eksistensen. Dette tar han tak i. Ikke minst gjennom naturfølelsen og familiære forhold, som han skildrer med varme og en viss sårhet.

Spillet hans angår oss på en skimrende måte, det er ren lyd, musikk som ikke på noe vis er postbud for uvedkommende tanker og følelser.

—  Olav Egil Aune

Mange begår den feilen å tro at vi kan fortelle sterke krefter i naturen hvordan de skal oppføre seg. Men nei, disse kreftene skal forløses – for Austbø gjelder akkurat det. Derfor angår spillet hans oss på en skimrende måte, det er ren lyd, musikk som ikke på noe vis er postbud for uvedkommende tanker og følelser.

Håndsrekning

Og så hilser han publikum med en håndsrekning: «Skal en lekmann bedømme kvalitet, må han støtte seg på sine egne kvalitetskriterier, og de vil sannsynligvis være styrt av intuisjon: Ga framføringen meg noe? Opplevde jeg verket som nytt? Det som står i programmet kommer ikke langt om det er i strid med det man selv erfarer, da vil det oppstå en konflikt som munner ut i ‘Ja, jeg har jo ikke så mye greie på det, det stemmer vel.’ Bare et bevisst publikum, som stoler på sine egen kvalitetsbedømmelse, vil kunne skjære gjennom og avsløre dette.»

Mange takk.

Smalt og bredt

Til syvende og sist utfordrer Austbø formeningen om at det finnes et smalt og et bredt kunstliv, enn si kulturuttrykk: Bredt er det som treffer mange, smalt det som treffer færre – dette maktspråket, som grunner seg på at én smak er godtatt, én i realiteten ikke.

[ Tre romaner fra Ukraina er alt vi har oversatt ]

Austbø er på «ikke godtatt»-siden. Slik føler han det i hvert fall. Hva med litt nysgjerrighet? La ikke kulturlivet lammes av dette – at det «smale» er mindre verdt en det «brede» som de fleste forholder seg til. For når det gjelder betydning og gagn, jeg tar også med kvalitet, er det kanskje omvendt.

La oss slutte med dette. Av og til kjennes det riktignok som om Austbø slår inn åpne dører (som han selv har vært med på å åpne), skal en være ærlig. Det er tid for å ønske Austbøs bok velkommen – og lære litt om å slutte å marginalisere det vi ikke tør å utsette oss for.