Leïla Slimani anmeldt: For sprikende om Marokko etter frigjøringen

Leïla Slimani skøyt virkelig gullfuglen med romanen Vuggesang i 2016. Ikke bare ble boken en kommersiell og litterær suksess – den vant blant annet den prestisjetunge Goncourt-prisen – president Emmanuel Macron likte den så godt at han ringte Slimani og spurte om hun ville bli kulturminister i regjeringen hans.

Fransk-marokkanske Slimani, som for øvrig sa nei til Macrons lukrative tilbud, utga i fjor første bind i triologien De andres land, som henter inspirasjon fra hennes egen families historie. I februar kom andre bind, Regardez-nous danser (Se oss danse) ut på fransk.

1968

Triologien tar for seg etterkrigstidens Marokko, og følger franske Mathilde som møter marokkanske Amine under andre verdenskrig. Paret gifter seg og flytter til et karrig gårdsbruk ved foten av Atlasfjellene i et Marokko som forsøker å løsrive seg fra den franske kolonimakten.

Andre bind Regardez-nous danser starter i 1968, og følger først og fremst Mathilde og Amines datter, Aïcha, som studerer til å bli lege i Frankrike. Marokko er i ferd med å endres av den seksuelle revolusjonen og modernisering, og romankarakterene kommer i kontakt med revolusjonær aktivitet, hippier og militærkuppforsøk.

Slimani har med andre ord satt seg fore å beskrive store deler av Marokkos postkoloniale historie.

---

Roman

Leïla Slimani

Regardez-nous danser

368 sider, Gallimard 2022

---

Postkoloniale blikk

Hovedtematikken i denne romanen, slik det var i forgjengeren, er opplevelsen av å ha to hjemland, men ikke føle seg hjemme i noen av dem. I både bind én og bind to handler dette først og fremst om Mathilde, som sliter med å finne seg til rette i mannens hjemland, samtidig som hun nyter privilegiene hun som fransk og hvit har der.

[ «Michel Houellebecqs Anéantir er tilsynelatende mindre polemisk» ]

Slimanis beskrivelser av spenningene kulturforskjeller og ulik religiøs bakgrunn skaper i ekteskapet med Amine utgjorde de beste delene av bind én, og det gjør de også i årets bok. I sitt utrettelige arbeid med å forsøke å heve familiens sosioøkonomiske status og skape et verdig liv for sine barn, synes jeg Mathilde minner om morsskikkelsen i Marguerite Duras’ Demning mot Stillehavet (1950).

Rollen franskhet spiller i det sosiale hierarkiet er noe av det mest interessante.

—  Ingeborg Misje Bergem

Men i Duras’ roman ble rasisme og klasse sett fra franske kolonisters perspektiv. Ved å ta utgangspunkt i en kristen-muslimsk, fransk-marokkansk familie, får Slimani belyst flere perspektiver av det koloniale og postkoloniale livet, og rollen franskhet spiller i det sosiale hierarkiet er noe av det mest interessante i årets roman.

Kioskroman

Selv om Marokko ikke lenger er en koloni, er deler av den franske eliten blitt igjen, og omgås med den marokkanske eliten Aïcha etter hvert blir en del av. Språk, utdannelse og klasse er alle faktorer i det sosiale spillet, og romanen gir et interessant innblikk i hvordan Marokkos sosiale system omkalfatres etter frigjøringen fra Frankrike.

[ «Adania Shibli overlater leseren i et skrekkens limbo» ]

Når det er sagt, synes jeg De andres land er langt i fra så god som Slimanis gjennombruddsroman Vuggesang. Mens sistnevnte roman kretset rundt en liten familie i Paris og deres barnepike, har Regardez-nous danser som forgjengeren, altfor mange karakterer og anslag. Det virker som at ønsket om å dekke over så mange deler av Marokkos historie som mulig har gjort at karakterenes psykologi og den overordnede handlingen har blitt nedprioritert. Hverken Aïcha, hennes mann Medhi, eller broren Selim, trer egentlig virkelig frem som karakterer.

Stilistisk synes jeg heller ikke romanen holder mål, til det har den altfor mange kioskromanaktige beskrivelser av kvinners utseende og menns brennende begjær. Men kioskromaner kan jo være spennende å lese, de, i alle fall når det historiske materialet de tar utgangspunkt i er så interessant som i Regardez-nous danser.