Anmeldelser

Ellefsen mener åndelig revolusjon kan bremse naturtapet

Bernhard Ellefsen bruker litteraturen til å erkjenne hva det er som er så hinsides galt med natursynet vårt.

Fra før jeg kunne gå har jeg vært med mora mi på feltarbeid. Hun er botaniker og har gjort det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet til sitt virkeområde. Som ungdom fikk jeg være med som feltassistent og føre i pennen det mora mi så. Vi kunne sitte lent over ei rute på en kvadratmeter, og der jeg kunne peke ut en og annen blomst – litt har hun da lært meg – så hun flere titalls ulike arter. Andre ganger kunne vi komme til ei blomstereng for å telle antall forekomster av den trua arten solblom, og hun kunne umiddelbart se hva slags dyr som hadde beita der tidligere på våren.

Det handler om kunnskap. Kunnskapen vi har, påvirker blikket vi ser med. Hva slags syn vi har på naturen – og hva vi ser i møte med den – former hva vi tenker om den, og dermed også hvordan vi behandler den. Midt i den klima- og naturtapskrisa vi befinner oss i, er det åpenbart at noe er helt hinsides galt med nettopp natursynet vårt.

Engasjerende turguide

I Bernhard Ellefsens nysgjerrige og perspektivrike bok Det som går tapt. Naturen som forsvinner og litteraturen som forteller om den, er undersøkelsen av menneskets relasjon til naturen det sentrale. Den som jevnlig har lest Ellefsen, kritiker og bokansvarlig i Morgenbladet, veit godt at dette er et emne han har skrevet mye om de siste årene. Og som i forrige bok, langessayet Imot døden, er det litteraturen han bruker for å åpne øynene våre. I bokform får lesningene og undersøkelsene hans virkelig plass til å utfolde seg.

Ellefsen viser vei til ymse litteratur om den nordiske naturen – jeg sier ymse nettopp fordi sjangertilfanget er så ulikt – og viser seg som en engasjerende og tankevekkende turguide som øser av både detaljer og oversikt både på natur- og litteraturfeltet.

God natur nå

Sentralt for alle de åtte essayene, er grenseoppgangen mellom natur og kultur. De to har gjerne vært sett på som motsetninger, noe som har ført til at det kanskje helst har vært den uberørte naturen vi vil verne om. Men dette skillet er kunstig, påpeker Ellefsen. Heller er naturen og kulturen djupt sammenfiltra. Å tenke noe annet kan føre til at vi overser mye natur, som for eksempel det artsrike kulturlandskapet, som har blitt til gjennom menneskelig skjøtsel.

Eller, som Ellefsen skriver om: de danske skogene som finnes som små flekkvise unntak i det ellers så åkerprega landskapet. Hvis de da ikke er mer for parker å regne?

Ellefsen leser Theis Ørntofts Solar (2018), som skildrer en ung manns følelse av fremmedhet i møte med naturen, og oppsøker dessuten danske skogforvaltere. Han skriver:

«Ved å feie unna alle forventninger eller forutsetninger om noe opprinnelig, og heller starte et helt annet sted – med spørsmålet om hva som er god natur nå – viser denne typen naturforvaltning en slags vei ut av den falske motsetningen mellom natur og kultur, det ville og det domestiserte.»

Dette spørsmålet om hva som er god natur nå, er en pragmatisk inngang som viser seg å være veldig fruktbar. Kanskje særlig fordi Ellefsen bruker den til å utforske naturen som finnes i områder hvor mange vil tenke at mennesket har rasert og ødelagt fullstendig: hogstflater og gjennompløyd jordbrukslandskap.

---

Essay

Bernhard Ellefsen

Det som går tapt. Naturen som forsvinner og litteraturen som forteller om den

265 sider, Cappelen Damm 2022

ellefsen

---

Ydmyk tilnærming

Til jordbruket er det særlig bøkene til svenske Elin Wägner (1882-1949) Ellefsen bruker som inngang. Hun kjempa for kvinners rettigheter, og var også djupt engasjert i jordbruket, som hun så «som det sentrale feltet for menneskelig samhandling med naturen». Men det moderne jordbruket er ødelagt, mente hun, for denne formen for industriell utnyttelse kan ikke kalles et framskritt når den så tydelig arbeider mot jorda. Hun var også tydelig pasifistisk engasjert, og påpekte at «fred på jorden er uløselig forbundet med fred med jorden.»

Ellefsen slutter seg til Wägners tanke om at fred med jorda innebærer at vi må gi opp å ha full kontroll og heller overlate deler av jorda og naturen til seg selv, i ydmykhet overfor det uendelig komplekse økologiske samspillet.

Nettopp ydmykheta viser seg å gå igjen i Ellefsens tilnærming.

—  Ulla Svalheim

Nettopp ydmykheta viser seg å gå igjen i Ellefsens tilnærming. Til de nevnte hogstflatene er det Casper André Luggs poesi som får vise vei. Flatehogsten er en brutal måte å hente ut tømmer på, idet den nærmest utsletter det opprinnelige biotopet.

Slik Ellefsen leser Lugg, bærer diktene hans preg av en desperasjon etter å finne fram til et nytt språk i møte med naturen, fordi også språket vårt er en del av den ødelagte naturrelasjonen.

Om et av Luggs dikt står det: «Vi kommer ikke utenom å tenke på oss selv som spesielle, men vi kan fylle naturrelasjonen med en ny holdning – diktet foreslår ‘tilgivelse’. Vi kunne også ha kalt det ydmykhet.»

Overskridelse

Tilgivelse er muligens et utprega kristent ord. Ellefsen selv påpeker det påfallende i at mange av naturforfatterne som betyr mye for han, er troende. Det har med overskridelse å gjøre, resonnerer han, fordi troa har dette til felles med den gode litteraturen: evnen til store tankesprang, og til å verdsette naturens mysterium.

Når jeg leser, slår det meg igjen og igjen at perspektivene Ellefsen skriver fram minner om trospraksiser.

—  Ulla Svalheim

Når jeg leser, slår det meg igjen og igjen at perspektivene Ellefsen skriver fram minner om trospraksiser. Å verdsette mysteriet krever oppmerksomhet, nærvær, en evne til virkelig å se – alt dette beskriver Ellefsen, som selv ikke regner seg for troende.

Om den sentrale svenske forfatteren Kerstin Ekman (f. 1933), som vel er Ellefsens viktigste ledestjerne, skriver han om hennes epifanier: «de øyeblikkene der noe omkring oss trer ut av det flate, velkjente, liksom kulisseaktige og får ny tyngde for oss, ja til og med en ny fremmedhet.»

For meg er det forfriskende å lese en ikke-troende vektlegge de ikke-rasjonelle sidene ved mennesket som noe det er verdt å omfavne, nettopp for å bedre forholdet vårt til naturen. Dessuten setter jeg stor pris på hvor ujålete Ellefsen er i bokutvalget sitt. I tillegg til de nevnte forfatterne, får vi lese om friluftslivbøkene til Lars Monsen og Fridtjof Nansen, villmarksskildringene til Mikkjel Fønhus og barnebokklassikeren Huset på prærien, for å nevne noe.

I alt spenner de utvalgte bøkene både over mange sjangre og hundreår av tid, hvorigjennom vi får lære om menneskets forhold til naturen.

Erkjennelse

I forlengelse av tanken må handling komme. «Hvis vi skal makte en revolusjon i materien, må vi først få en revolusjon i ånden», skriver Ellefsen, og mener at vi må revolusjonere tenkemåten og natursynet vårt for å klare å bremse det voldsomme naturtapet vi har satt i gang.

Dette er altså ikke ei bok som meisler ut hvordan vi skal komme oss ut av uføret vi befinner oss i. Snarere er det erkjennelse Ellefsen er ute etter, og her lykkes han usedvanlig godt.

Les mer om mer disse temaene:

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser