Kari Løvaas gjør en varig innsats både som forfatter og medmenneske

Aggressive og voldelige flokker av mennesker har igjen slått seg opp både i Europa og USA. Elendige oppvekstkår og dårlig utdannelse lager grobunnen for dem som koker i hop konspirasjonsteorier og overfører sin selvforakt til utsatte mennesker. Samtidig rykker teknologien stadig lenger inn i oss ved å kunne klippe i gener og sortere bort.

Jeg kommer i tanker om slike tendenser i tiden når jeg leser Kari Løvaas rystende beskrivelser av den såkalte Vipeholms-anstalten i Sverige. Helt frem til 1960-årene drev institusjonen regelrette eksperimenter på mennesker med ulik grad av annerledeshet, eller «utviklingshemninger», som konkurransesamfunnet skulle stemple dem. Glem heller ikke lobotomeringsovergrepene her i landet.

Det er ikke mer enn drøye åtti år siden de tyske nazistene drepte 200.000 mennesker med funksjonsvariasjoner.

Det abstrakte og det livsnære

«Et bestiarium» er undertittelen på boka som graver frem historiske og litterære kilder for å vise oss hvordan hellige og ukrenkelige mennesker kan bli behandlet verre enn dyr. Ikke siden Jens Bjørneboe i romantrilogien Frihetens øyeblikk viste hvordan bestialiteten er innfiltret i maktsøkende menneskers grådighet, har det kommet en bok på norsk som så overbevisende tar tak i kildene til urett.

Ved hjelp av den svenske forfatteren Lars Ahlins tankegods diskuterer Løvaas den teologiske kampen mellom den abstrakte og menneskefjerne «kosmiske fromheten», og tømmermannssønnens nærhet til menneskets risikable liv og harde kår.

Gudskraften vokser frem blant dårer og maktesløse, er budskapet. Selv ikke en søppeløy av plast er forfatterens gudsbegrep fremmed.

Konflikten mellom frelsesverkets himmelhøye skjønnhet og menneskers beinharde liv i denne verden er reell i kirken og kulturen, men jeg undres på om ikke motsetningen kan være noe utdatert. I dag begynner vi så smått å forstå at byggesteinene i makrokosmos finnes i cellenes mikrokosmos, og at livskraften i hjertene våre gjennom bønn og kontemplasjon kan skape et vita activa, for å beskytte og opplyse hverandre.

---

Essay

Kari Løvaas

Skapelsens sukk og klage. Et bestiarium

175 sider, Kolon 2022

---

Barnets blikk

Løvaas lar sin sønn August være omdreiningspunkt i essayet, med Selma Lagerløfs romanskikkelser og selvbiografiske skildringer som motstykke. Kombinasjonen blir ekstra virkningsfull fordi familien bor like ved Lagerlöfs sagnomsuste Mårbacka.

August er født med Downs syndrom og lyser i verden. Litterært sett er det utsøkt hvordan Løvaas veksler mellom Lagerløfs skildringer hundre år tidligere og sine egne varierte skogsbeskrivelser fra torpet der hun og familien bor. Det er akkurat som sønnen om August, via Lagerløfs verden og morens små fortellinger, slipper ut av fortellingens fiksjon og inn i sine sanne omgivelser som et lite, kjempende menneske. Barnets blikk i disse tekstene er helt avgjørende for essayets klare og åpne språk.

[ Intervju med Løvaas: – Litteraturen benekter ikke det forkrøplede livet ]

Bibelens beretninger

Essayisten bygger på benjaminsk vis (etter den jødiske filosofen og forfatteren Walter Benjamin) opp essayet som et rytmisk forløp av ulike teksttyper, men da fordres det større litterær ulikhet mellom fragmentene enn det Løvaas tar sjansen på.

Barnets blikk i disse tekstene er helt avgjørende for essayets klare og åpne språk.

—  Freddy Fjellheim

Hun åpner med en systematisk og idéhistorisk drøfting av vår kulturs menneskebilde der stoffet kretser om Bibelens skapelsesberetninger. Hun skriver om Aristoteles funksjonalistiske definisjon av mennesket som «dyr pluss rasjonalitet», og hun går i dybden med renessansefilosofen Pico della Mirandolas Lovprisning av menneskets verdighet. Tilfanget av teoretiske og skjønnlitterære kilder er stort og i partier litt gjengrodd, for å holde meg til skogens realitet.

Avslutningen av essayet utvikler et originalt perspektiv på arketypiske menneskelige attributter der skapelse og skapelsesberetning, naturforståelse og menneskebilde er brennpunkt. Romantiseringen av naturen får samme prinsipielle kritikk som den kosmiske fremmedgjøringen.

[ «Lindstrøms noveller inviterer til å se og deretter se om igjen» ]

Når Løvaas på mesterlig vis samler trådene og fletter lesningen av blant annet King Lear, jødisk mystisisme og poeten Paul Celan til en troserklæring om litteraturens vitnefunksjon, forløses også bokas kapitalismekritikk. Det handler om «en uendelig revolt», men også om alle de falske verdiene «som legitimerer og bortrasjonaliserer uretten».

Langsomme egenskaper

Nettopp gjennom et mangeartet oppgjør med mishandling, tortur og maktfullkommenhet, skaper Skapelsens sukk og klage et markant brudd med fiksjonaliseringen av urett. Med det mener jeg den dagdrømmeaktige kombinasjonen av omgivelsenes likegyldighet og offentlighetens kunnskapsvegring.

[ «Samtaleboka med Thorvald Steen kan bli stående som et kampskrift for menneskets verdighet» ]

Selv i et samfunn som lett tillater seg å forbruke mennesker som varer, kan skolen ennå bli fellesskapet der unge mennesker får lære om noe mer grunnleggende enn «verdier», nemlig om menneskets verdighet og feilbarlighet. Mens offentlige og private skoler i mange land sikter mot funksjonsdyktighet og konkurranseevne, har for eksempel Steiner-skolene tatt vare på nærheten til menneskets praktiske og langsomme egenskaper. Da trives kjærligheten. Deres Camphill-bevegelse verden over har dannet små samfunn der funksjonsulikhet og ulike talenter fører til gjensidig læring, utdannelse og samhold.

Kollektivt immunforsvar

Løvaas viser frem mange varianter av fysiske overgrep og tortur, men det eksisterer også et svært oppland av vage og til dels usynliggjorte undertrykkelsesformer – ofte basert i språket – som jeg håper hun vil vie oppmerksomhet i det som angivelig blir en essay-serie. Hennes språklige redskaper og analytiske evner vil egne seg: Mental vold er ennå ikke satt tilstrekkelig på dagsorden i offentligheten, selv om både jurister og psykologer arbeider med å kartlegge denne godt skjulte volden.

Romantiseringen av naturen får samme prinsipielle kritikk som den kosmiske fremmedgjøringen.

—  Freddy Fjellheim

Den som kjemper verdighetens sak, kan også være med på å redde overgriperen fra uverdige handlinger. Vi kan kalle denne verdighetskampen for vårt kollektive immunforsvar, altså at fellesskapene utgjør en kollektiv organisme, beslektet med kroppens selvbeskyttelse. Det skjer når familie, naboer og venner hegner om og forsvarer alle former for annerledeshet. Denne lysbærende innsatsen kan styrke utsatte mennesker mot destruktiv atferd og mørklagte gjerninger.

Slik sett gjør Kari Løvaas med sin nye bok en stor og varig innsats både som forfatter og medmenneske. Hun rydder ny grunn for menneskeverdet.