Anmeldelser

«Et av kunstvårens høydepunkter»

Den ferske utstillingen på Astrup Fearnley-museet byr på spennende skråblikk på overvåkning og informasjonsoverflod.

Et kjennetegn på vår tid er den enorme mengden informasjonen vi har tilgang til, men også hvordan denne informasjonen sluses via algoritmer som er skreddersydd etter våre digitale vaner. Som de fleste vet, skaper dette «avtrykket» potensielle ekkokamre, hvor vi får mer av det samme, i stedet for å oppdage noe nytt.

I tillegg fører den digitale kulturen med seg en overvåkningsproblematikk, hvor vi ikke bare blir holdt øye med av kameraer og datautvinningsselskaper. Våre bevegelser registreres av en tilnærmet uendelig mengde datachips i alt fra mobiltelefonen din til sikkerhetsportalene på flyplasser.

Det skulle være ganske åpenbart at vi trenger noen andre steder å se denne situasjonen fra. Den nye utstillingen på Astrup Fearnley kommer med noen spenstige forslag.

Sikre nettverk

Trevor Paglen, kjent for sine filmer om datautvinning og overvåkning, har rett og slett satt opp en server med TOR-teknologi i utstillingen som gir tilskueren en sikker WiFi-hotspot. Kobler vi oss til dette nettverket, vil ingen kunne overvåke oss eller samle informasjon over det vi søker på. Verket er et enkelt, men godt bilde på hvordan museumsrommet kan brukes til noe annet enn å vise frem interessante kunstverk. Det knytter seg også direkte til problemene den digital kulturen byr på og gjør oss oppmerksom på en teknologi som gir oss et sårt tiltrengt privatliv.

De fleste verkene på denne utstillingen handler imidlertid om alternative måter å organisere kunnskap på – som en uttalt motpol til den algoritmestyrte virkeligheten, om du vil.

Ofte er det uvante sammensetninger, der tilsynelatende helt urelaterte ting inngår i en ny og tankevekkende sammenheng. Som Simon Dennys stående sarkofager, Remainder I og Remainder II, som er sydd sammen av skjerf etter den tidligere statsministeren i England, Margaret Thatcher (som kunstneren faktisk har kjøpt på Ebay). Her er mange assosiasjoner mulige, men kombinasjonen av nyliberalismens gallionsfigur og sarkofager er neppe noe som ville dukket opp på et Google-søk.

.

Underliggjørende skråblikk

Det mest slående verket er Marguerite Humeus installasjon, som består av en serie krom-sperringer som står plassert i V-formasjon i det største utstillingsrommet. Slike innretninger kjenner nok de fleste av oss fra flyplasser eller T-bane-stasjoner, og her er det langt fra sikkert hva (om noe) vi slippes inn til eller eventuelt sperres ute fra.

Felles for slike apparater er uansett at de skal registrere hvor mange som passerer dem eller om du har gyldig billett – ofte med et lite, bifallende eller misbilligende pip. Men i denne sammenhengen er pipelydene fristilte fra både billetter og mennesker. Lydene kan i det ene øyeblikket høres ut som en mitraljøsesalve, mens det i det neste lyder som et stykke poetisk elektronisk musikk.

Igjen er det hvordan verden organiseres i standardiserte og registrerende former, som er temaet – og hvordan kunsten kan skape et underliggjørende skråblikk på noe som ellers forbindes med kontroll og overvåkning. Slike reorganiseringer handler, når alt komme til alt, også om hva slags kunnskap vi har om verden.

Til tross for stadig mer informasjon, er det tilsvarende lite rom for det som avviker for standarden

—  Kjetil Røed

Fødselsmerker om arkiv

Digitale teknologier handler jo ofte om hvordan informasjon lagres fysisk, noe som også er tema i Lawrence Abu Hamdans snodige For the Otherwise Unaccounted (2020) som kretser rundt psykiateren Ian Stevensons alternative teorier om fødselsmerker. Ifølge ham kunne nemlig slike kroppslige kjennemerker være et lagringssted for vold og traumer mennesker har vært utsatt for i tidligere liv.

En spekulativ hypotese, ja vel, men ved å fokusere på Stevensons teori – ta den seriøst – manifesterer også dette verket en helt annen assosiasjonsbane rundt kropp, vold og liv enn hva som normalt er tilgjengelig.

Det samme kan man si om kinesiske Liu Changs nydelige filmessay, som kretser gjennom en lang rekke temaer, bilder og historier fra det sene Qing-dynastiet, til Star Wars, Andrej Tarkovskijs Solaris, det sørasiatiske urfolkslaget Zomla og mye annet.

Forsvar for kunsten

Mange av disse idiosynkratiske koblingene kan virke søkte og underlige ved første øyekast, men under ett kan hele utstillingen betraktes som et angrep på konform tenkning, ensretting i informasjonssystemer og den innsnevringen av fantasien som den algoritme-baserte nett-virkeligheten baserer seg på.

Utstillingen fungerer dermed ikke bare som et forsvar for kunstens alternative blikk på virkeligheten rundt oss og oss selv, men argumenterer på samme tid for hvor mye mer aktuelle nettopp alle disse snodige perspektivene er i dag. For slik er det blitt: til tross for stadig mer informasjon, er det tilsvarende lite rom for det som avviker for standarden.

Slik sett er utstillingens viktigste poeng at menneskets fantasi og vår evne til å undres, faktisk er fullstendig avhengig av kunstens fantasirikdom for å næres.

.

Vel åpenbart

Til siste må det sies at enkelte verk er vel lettvinte og åpenbare. Alejandro Cesarco vier oss sider fra katalogiseringssystemet brukt på New York Public Library og påstår, ifølge presseteksten, at dette er en forgjenger til Google, og dermed også et bilde på hva som inkluderes og ekskluderes. Ja vel, men det er vel ethvert arkivsystem, i grunnen? Cesarcos perspektiver er ikke spesielt originale.

Det gjør heller ikke Tobias Kaspar, som bruker sitt eget navn og merkevarer som Nike-logoen som motiv i sine malerier. Dette er et bilde på at man må «selge seg selv» og at alt er blitt vare og blanding. Igjen: her er det lite nytt. Det forundrer meg at museet har valgt å inkludere så mange av hans relativt ensartede malerier i utstillingen.

Men til tross for enkelte svake verk, er denne utstillingen definitivt et høydepunkt i kunstvåren. Dyrkelsen av den idiosynkratiske logikken åpner forestillingsrom som ikke lar seg forutsi eller regnes ut digitalt – og de gjenoppfrisker det vi kan kalle en reelt menneskelig nysgjerrighet.

Uten den er det tvilsomt om vi lærer så mye nytt i det hele tatt.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser