Vi lever i populismens tidsalder. De siste årene har eliteforakt og misnøye med etablerte politiske strukturer gitt vind i seilene til politiske ledere og bevegelser som mener de representerer folkets egentlige vilje og kan renske opp i institusjonene. Valget av Donald Trump som USAs 45. president og Brexit er to av eksemplene at populistisk retorikk har ført til dramatiske politiske omveltninger.
Populistenes medvind har naturligvis ført til økt akademisk interesse for populisme som fenomen. Antologien Populisme og kristendom føyer seg inn i rekken av bidrag som forsøker å forstå populismens «anatomi». Siden populistiske ledere ofte benytter seg av religion og et religiøst vokabular, bør boken vekke interesse hos alle som vil forstå de politiske bevegelsene vi ser i vår tid.
Retorikk og praksis
Boken er ført i pennen av akademikere innen samfunnsvitenskap, religionskunnskap og teologi. Blant bidragsyterne finnes ringrever som professorene Jorunn Økland og Sturla Stålsett, men flertallet av dem er relativt unge, akademiske talenter. Flere av dem vil vi garantert høre mer fra i årene som kommer.
[ Koblinga mellom kristendom og høgrepopulisme rammar mellom anna Sjømannskyrkja ]
Bidragene i Populisme og kristendom er ikke normative, men tar sikte på å beskrive og analysere hvordan kristendom inngår i populistisk retorikk og praksiser. De som er på jakt etter hvordan kristendom kan være en motgift mot ulike former populisme, får ingen umiddelbar hjelp av denne boken. Samtidig kan man ikke gå inn i debatten mot kristenpopulismen uten å forstå den. Og her gir boken desto mer innsikt.
Relevansen til artiklene oppleves samtidig som litt varierende. Ikke alle bidragene har en like klar forbindelseslinje til bokens overordnede tema. Noen ganger presses populistsitronen for hardt for å kunne klistre ellers interessante innsikter til populismen som fenomen.
---
Sakprosa
Populisme og kristendom
Kristin Graff-Kallevåg, Sven Thore Kloster og Sturla J. Stålsett (red.)
Cappelen Damm 2021
---
Listhaug-slagside
Populismen og populister kommer i mange former og avskygninger. Tekstene i boken kretser i stor grad rundt høyrepopulismen. Det er et valg som kan forsvares. Høyrepopulistene har vært på fremmarsj de siste årene. Selv om den interessante artikkelen til Ole Jakob Løland viser hvordan også venstrepopulister i Latin-Amerika bruker kristendommen i sin retorikk, er den giftige cocktailen av «kristne verdier», forsvar av vestlig kultur, fremmedfrykt og nasjonalisme noe vi forbinder først og fremst med amerikansk og europeisk høyrepopulisme.
Det er litt fantasiløst å stadig vende tilbake til Listhaug, mens de andre (stort sett) forbigås i stillhet.
— Erik Lunde
Ikke desto mindre syns jeg boken får en slagside i artiklene som behandler aktuelle konflikter i Norge. Svært mye oppmerksomhet vies til Fremskrittspartiet. Selv om Sylvi Listhaugs kampfeller antakeligvis er Stortingets mest renskårne populistparti, er det Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum og Rødts Bjørnar Moxnes som er de mest fremgangsrike populistiske lederne i norsk politikk de siste årene.
Vi vet også at det finnes populistiske innslag i SVs retorikk mot rike, i Arbeiderpartiets slagord om at det nå er «vanlige folks tur», i Høyres nasjonalromantikk og KrFs hjertesukk over elitene som ikke forstår barnefamilienes behov. Da er det litt fantasiløst å stadig vende tilbake til Listhaug, mens de andre (stort sett) forbigås i stillhet.
[ «Det er virkelig mange koblinger mellom det evangelikale USA og det evangelikale Norge» ]
Helge Årsheims artikkel om folkeviljens makt og støtte til trossamfunn, og Gyrid Gunnes’ bidrag om representasjon, folkekirke og skapelsesteologi veier litt opp for denne slagsiden. Her går forfatterne til kjernen i den nordiske modellen og folkekirketanken, og får oss til å kikke i vår egen blindsone.
Mer folkelig?
Bidragsyterne i Populisme og kristendom skriver godt, men i fare for å virke litt, eh, populistisk, kan man si at noen av forfatterne med fordel kunne ha skrevet litt mer folkelig. Det ville åpnet boken for en enda større leserskare.
Bokens del om internasjonale trender er kanskje antologiens lettest tilgjengelige tekster, og samtidig de som gir best oversikt over populismen som en global, dagsaktuell trend. Strukturen i boken kunne blitt enda litt bedre om redaktørene ikke plasserte dem til slutt.
Kristendommens relasjon til populismen er tvetydig.
— Erik Lunde
Redaktørene burde også sørget for å luke ut noen gjentakelser. En del populismeteori repeteres unødvendig ofte. På den annen side vil ingen lesere glemme sosiologiprofessor Rogers Brubaker etter å ha konsumert antologien.
Et komplisert forhold
Kristendommens relasjon til populismen er tvetydig. Jesus rensket templet, utfordret de skriftlærde elitene og rokket ved den etablerte samfunnsordenen. Det har gjort snekkersønnen fra Nasaret til et forbilde for mange populistiske ledere. Samtidig er kristendommen en kilde til universelt menneskeverd og solidaritet på tvers av gruppetilhørighet. Det er uforenlig med populistenes «oss og dem»-tankegang – og høyrepopulistenes sjåvinisme og nasjonalisme.
Vi kommer ikke til bunns i dette kompliserte forholdet i Populisme og kristendom. Men boken hjelper oss til å forstå litt mer.
Det holder for meg.
Erik Lunde er generasekretær i Strømmestiftelsen og tidligere statssekretær for KrF. Litteraturanmelder i Vårt Land Ingeborg Misje Bergem er blant bidragsyterne i Populisme og kristendom.