Anmeldelser

Olgas bok inspirerer til å se andre mennesker med nye øyne

BØKER: Finnes det et helt vanlig liv? Leif Ekle vil få fram det store og vakre i et helt alminnelig liv. Samtidig minner han om hvor lite vi egentlig vet om hverandre.

Hun var en kvinne som aldri stakk seg ut, skriver Leif Ekle om sin mor. Hun levde et helt alminnelig liv. Så hvorfor skrive bok om henne?

Olga vokste opp med parafinlampe og hesteskyss i et lokalsamfunn som kretset rundt jordbruket og det nære. Hun tok del i utviklingen fra fattigslig knapphet til velferdssamfunn og globalisert overflodssamfunn. Historien om henne kunne være en vei inn i historien om Norge.

Men litteraturkritiker og tidligere journalist Leif Ekle vil mer enn å skrive norgeshistorie gjennom sin mor. Han vil formidle Olga-livet, så langt som mulig komme nær hvordan hun opplevde det. Et vanlig liv er aldri helt vanlig. Et menneskeliv er et drama, selv om det ikke skjer så mye oppsiktsvekkende.

Et vanlig liv er aldri helt vanlig. Et menneskeliv er et drama, selv om det ikke skjer så mye oppsiktsvekkende.

—  Erling Rimehaug

«Dersom teksten samtidig skulle vise fram noe av det store, iblant vakre, men også hverdagslige og triste i et alminnelig liv et stykke ned på samfunnsstigen, da er målet nådd», skriver Ekle. Langt på vei har han fått til det.

Det må nødvendigvis bli minner

Men hva vet vi egentlig om hverandre? Ingen andre kan beskrive Olgas liv slik hun selv opplevde det? Olga-livet, som han kaller det, må nødvendigvis bli sett utenfra. Men det blir også sett innenfra – fra forfatteren. «Dette må nødvendigvis også bli memoir – det vil si mine minner», skriver han.

Jeg deltar for tiden i en Facebookgruppe som utforsker en gren av min slekt på tvers av Atlanteren. Vi utveksler fakta om fødsel og opprinnelsessted, om bosted og yrke. Noen ganger har jeg delt mine minner om noen av dem jeg kjente. Da har jeg ofte tenkt at dette blir å gjøre meg viktigere enn historien om dem. Men responsen viser at det er nettopp de inntrykkene de gjorde i mitt liv som gjør dem mer levende for de som aldri kjente dem. Det er gjennom andres minner om oss at vi blir til.

For tiden leser jeg også Innsirkling-bøkene til Carl Frode Tiller, der en person med hukommelsestap forsøkes rekonstruert ut fra andres minner om ham. Og det blir tydelig hvor forskjellig han huskes, at det er deres egen personlighet som vel så mye kommer til uttrykk gjennom de minnene de har om ham. Han blir skapt i deres bilde, så og si.

---

Biografi

Leif Ekle

Olgas bok. Et stille liv i arbeiderklassen

304 sider, Cappelen Damm 2022

Olgas bok

---

I mange år var det bare de to

Leif Ekle har innsett både minnenes betydning og begrensning. Han har gode forutsetninger for å kjenne sin mor. I mange år var det bare de to. De levde tett på hverandre i en trang leilighet, og hun ga ham mer fortrolighet enn det som er vanlig mellom voksne og barn. Noe som i sin tur førte til en opprivende løsrivelse.

Men Olga sett gjennom barnets øyne, gjennom den opprørske tenåringen, gjennom den travle småbarnsfaren og som barnas bestemor – det er hans bilde av henne, det er ikke henne selv, og det vet han. Han supplerer med andre kilder, med å snakke med andre som kjente henne, oppsøke arkiver og dokumenter, slik en god biograf skal gjøre. Han blir etter hvert i tvil om hvor riktig hans eget bilde er.

Disse refleksjonene omkring hva han egentlig kan vite om sin mor er noe av det som gir nerve til boka. Nettopp det subjektive gjør den på en måte mer sann. Og – tror jeg – det er derfor man lar seg rive med i fortellingen.

Skulle ikke stikke seg fram

Å ikke stikke seg fram, var noe hun lærte tidlig i livet. Fattigfolk skulle kjenne sin plass i samfunnet. Som litt for høy jente ble hun duknakket. Hun var venstrehendt og ble tvunget til å skrive med høyre. Hun vokste opp med at man ikke skal tro man er noe, men samtidig med en klassestolthet som innpodet betydningen av å greie seg selv.

Og greie seg selv måtte hun. Hennes store kjærlighet, ektemannen Theo, forlot henne da hun nettopp hadde født deres første barn. Også det må ha vært et slag mot selvfølelsen. Og det gjorde henne til utearbeidende yrkeskvinne på den tiden da husmor-idealet var på høyden. Hun jobbet hele livet i fabrikker og i butikker – før hun tok utdannelse som husmorvikar og ble en omsorgsarbeider.

leif ekle


Alltid plass til sangen

Lenge var det bare tid til jobben og sønnen. Men alltid plass til sangen. Hele livet sang hun i blandakor, overalt der hun bodde. Og gjennom sangen fant hun omsider kjærligheten i en ny mann. Der viste hun også en ny side ved seg selv, evnen til å stå fram og ta ledelsen ved å bli korets leder.

Olgas bok blir en bok om mennesket, om hvor enestående dette livet er i all sin hverdagslighet.

—  Erling Rimehaug

Ekle opplevde henne som sky og beskjeden, forsiktig med å ta sjanser og bruke sine evner. Men han ser at hun var godt likt, lett fikk venner og visste å ta grep i eget liv – og altså hadde evner som leder. Så hvor godt hadde han forstått henne?

Ekle skriver denne fortellingen nokså kronologisk rett fram. Men han gir den spenning og driv gjennom stadige små frampek eller tilbakeblikk og med de tilbakevendende refleksjonene om hvor lite han egentlig vet. Det gjør også leseren nysgjerrig, trekker meg med i å ville finne ut.

En bok om mennesket

Dermed blir dette noe mer enn en bok om Olga. Det blir en bok om mennesket, om hvor enestående dette livet er i all sin hverdagslighet. Den formidler en respekt for vanlige mennesker i all sin enestående forskjellighet. Og den inspirerer til å se andre med nye øyne.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser