‘Høyreluren’ er en surrealistisk lesefest med politisk kraft

Leonora Carrington (1917–2011) rømte fra sine overklasseforeldre for å bli en del av det surrealistiske kunstnermiljøet i Paris og pleie romansen med den 25 år eldre kunstneren Max Ernst. Det er ikke det Høyreluren handler om, men det gir et nyttig bakteppe for å forstå det spektakulære med boka.

Fortellingen om Marian og de andre gamle damene på et pleiehjem drevet av en mystisk, kristen orden, foregriper på mange måter ungdomsopprøret i 1960-årene og klimakrisen, som forfatter og Carrington-fantast Susanne Christensen skriver i etterordet.

Oppbrudd

Det er kanskje derfor på tide å lese Carrington på nytt, i en tid der religiøse autoriteter faller og det trengs nye fortellinger for å styrke livsmotet i møte med en verden som står i brann.

Det er det Carrington prøver seg på i Høyreluren, og da kan det også være nyttig å vite at hun tidlig i tjueårene brøt kontakten med sin strengt religiøse familie for så å miste kontakten med kjæresten da han ble fengslet av nazistene, før hun selv måtte rømme, brøt sammen og ble behandlet med elektrosjokkbehandling på et mentalsykehus. Alt dette før hun i det hele tatt hadde begynt å skrive.

Dement?

Skal man forsøke seg på et resymé av bokas handling, kan man begynne slik: 92 år gamle Marian er kanskje eller kanskje ikke dement og lider definitivt av svekket hørsel. Familien bestemmer seg for å bli kvitt henne, og sender henne på et pleiehjem for kvinner. Planen bryter inn i Marians fine rytme med å sitte på benken i parken, gre kattene sine og samle kattehår til genseren bestevenninnen Carmella har planlagt å strikke til henne.

Sammen med Carmella legger Marian en slagplan for å komme seg ut fra pleiehjemmet (Carmellas høyt utviklede krigsfantasier er i seg selv grunn nok til å lese boka). Men før hun kan rømme, må hun bli kjent med det frodige persongalleriet som utgjør klientellet på hjemmet, og Marians skildringer derfra mildner ikke leserens tvil om hvorvidt hovedpersonen faktisk er dement.

[ Kasse 19: «Jeg har faktisk ikke lest maken til roman» ]

Sant å si er det vanskelig å følge tråden, for idet fortellingen begynner å gå litt i stå, overtas plottet plutselig av en lang fortelling inni fortellingen, fortalt gjennom en lang brevkorrespondanse som kommer Marian i hende.

---

Roman

Leonora Carrington

Høyreluren

Oversatt av Gunstein Bakke

201 sider, Samlaget 2022

---

Ekstravagant abbedisse

Det hele drives fram av Carringtons underfundige og tettpakkede humoristiske språk, en ekte skriveglede som også er full av fandenivoldskhet. I Marians skikkelse kan Carrington virkelig få skrevet av seg harmen mot ordensregler, patriarkatet og mystiske religiøse ritualer man ikke forstår seg på.

I Marians skikkelse kan Carrington virkelig få skrevet av seg harmen mot ordensregler, patriarkatet og mystiske religiøse ritualer man ikke forstår seg på.

—  Kristine Hovda

Når myten om den hellige gral etter hvert forenes med fortellingen om en tvilsom helgenkåret abbedisse og hennes ekstravagante livsstil, har man for lengst sluttet å lete etter plottet, man lar seg bare rive med. Den som holder ut til enden, skal bli frelst, som det heter, og når boka mot slutten tar opp i seg alle disse trådene, ikke minst ved at bestevenninne Carmella gjør sin entré i lilla limousin med kinesisk sjåfør, kan leseren ikke annet enn å gi seg ende over.

---

Leonora Carrington (1917–2011)

• Britisk kunstner og forfatter tilknyttet surrealismen.
• Arbeidet store deler av livet i Mexico, der hun var med å starte den feministiske bevegelsen.
• Høyreluren (The Hearing Trumpet) ble skrevet på 1950-tallet, men først utgitt i 1974, på fransk.
• Carringtons kunst har de siste årene vært stilt ut blant annet på Lousiana kunstmuseum i Danmark. I år stilles hun ut blant annet på Tate Modern i London, og hun har inspirert tittelen på årets Venezia-biennale – The milk of dreams.

---

Myte og natur

Carrington har lest sin Freud, sin Jung, sin kabbalah og mytisk litteratur, og det er fornøyelig hvordan hun mestrer kunsten å gi dyp innsikt i den menneskelige natur mens hun samtidig underholder med sin eksplosive fantasi. Det er forfriskende lesning i en tid hvor forfattere i stor grad har forsøkt å skildre virkeligheten så presist som mulig (presist er kanskje tidenes mest misbrukte ord i litteraturanmeldelser!), for hva er mest sant? Det man klarer å gripe i fantastiske øyeblikk, eller det man møysommelig spikrer fast i realismens diktatur?

Høyreluren er en dypt politisk bok, forkledd som surrealistisk underholdning.

—  Kristine Hovda

Høyreluren er en dypt politisk bok, forkledd som surrealistisk underholdning, og den som ikke kan få sin leser til å gråte, kan få hen til å le, og det klarer Carrington mesterlig godt.

[ «Vagt om sex, makt og terapi fra Laura Lindstedt» ]

Gjør inntrykk

I ettertankens lys gjør fortellingen om Marian og de andre pleiehjemsdamene dypt inntrykk. En tar seg i å tenke over hvordan gamle mennesker lett blir stuet bort og banalisert, hvordan særlig kvinner må tåle å være søte istedenfor farlige, hvordan religionen så lett favoriserer sterke menn og kyske damer, hvordan alt dette kan bli en tvangstrøye som kan føre ut i misbruk av makt, krig mellom kjønnene, avstandstaken fra naturen i og rundt oss.

Mot slutten av Høyreluren lar Leonora Carrington kloden tippe ut av sin bane, og uten å røpe for mye er det den forbudte, kvinnelige kunnskapen som til slutt griper inn for å få alt i balanse igjen. Om ikke det er profetisk litteratur, er det i hvert fall lov å håpe.