Oldebarnet har laget pop-album av Strindbergs brev til mormoren

August Strindberg giftet seg med den 30 år yngre skuespilleren Harriet Bosse i 1901. Under et besøk hos ham, ble hun spurt: «Vil De have et lite barn med mig, Frøken Bosse?». Harriet Bosse skal ha neiet, og svart: «Ja, takk!».

Det som skulle vise seg å bli et kraftfullt, eksplosivt og kortvarig ekteskap, resulterte uansett i Anders Wyllers farmor, Anne-Marie. Mens Norge snart skulle løsrive seg fra unionen med Sverige, løsrev ikke Strindberg seg fra Anne-Marie – som vokste opp i kryssilden mellom foreldre som begge var kunstnere med store egoer.

I brevene vi her får et innblikk i, gjennom elementer Wyller han hentet fram, fremstår Strindbergs tekster ømme og vakre om møtene med Harriet, og barnslige, entusiastisk hengivne til datteren: Hun må ikke tenke at hun må putte ukepengene sine på sparegrisen, men heller kjøpe noe fint som er gøy. Hva med fyrverkeri?

[ Dette er Olavsfests nye leder ]

Engel

Allerede i åpnings- og tittellåten, «God dag, mitt barn!» viser faren omsorg og bekymring: «Får jag fråga dig en sak, hur skall du klara dig?» Og hvordan skal han, den store dikteren, klare seg: «Kan du fatta at jag kan gå genom dagane utan dig?» spør han.

Kanskje det var derfor han skrev i et av brevene til Anne-Marie, at det var som en engel var i rommet når hun var hos ham? Med «et guldhjärta på bröstet», var hun der. Hun, som skulle kunne gi ham tilbake troen på det gode i menneskene, ja troen på kjærligheten – til og med «den stora höga kärleken».

I «Harriets sång» lyder hans egen, Augusts, stemme til sin elskede: «Jag omfamnar dig, kyssar dina ögon. Jag tackar Gud han sände dig. Syndfloden har gått, det gamla är drunknat och jorden skal åter grönska».

Soning

August Strindberg ble tidlig inspirert av Sören Kierkegaard, men ble senere kritisk til både kristendommen og kirken. Lenge strevde han med å akseptere at Gud lot Jesus sone for menneskenes skyld på korset. Etter å ha lest Balzacs roman Séraphita, opplevde han imidlertid at Gud hadde gitt ham et oppdrag, at han var utvalgt.

I skuespillet Påske lar han hovedpersonen Elis, midt i sin erkjennelse av egne og andres svik, si: «Forstår du dette, at Forsoneren har sonet for våre synder, og likevel fortsetter vi å betale?»

Diktsyklusen på plata munner ut i siste setning i «Såg du förbi mörkret»: «Farväl, mitt barn, jag hittar dig, och bakom livet ditt hittar jag fram i mitt.»

Stemningen – litt melankolsk, stille og fattet – ligner til forveksling slik jeg tror det må ha vært i Strindbergs hode da han skrev brevene

—  Olav Solvang

De åtte brevene fra Strindberg til datteren vi her får et innblikk i, bærer i seg en ydmyk lengsel etter å bli forsonet: med henne, seg selv, men også – har jeg inntrykk av – med at kjærligheten tross alt er det største av alt.

Forfatteren August Strindberg skrev prosaisk, og det er den nøkterne og hverdagslige formen vi også ser i brevene. Han elsket å skrive brev. Det ble om lag 15.000, hvorav 10.000 er bevart og samlet i bok. Det han her formidlet med penn mot mykt papir, blir for meg en påminnelse om hvor stusselig en kjapp kjærlighetserklæring i en SMS ofte blir til sammenligning.

---

Album: Pop/vise

God dag mitt barn

Anders Wyller

Strindbergs brev til Anne-Marie

Kirkelig kulturverkstad, 2022

---

[ Vårt Land med ny podkast: – Gjestene går i skrifteboksen ]

Stille stemning

Anders Wyller har gitt ut flere album, hvor også Varm i hodet (1994) og Davidssalmer (1997) er på Kirkelig kulturverksted. Når han 25 år senere er tilbake på selskapet, er det med et lydspor som kler tekstene perfekt. Det er nok ikke bare fordi det er et nært slektskap mellom forfatteren og tonesetteren. Brevene fra oldefaren blir tolket med toner som hverken legger til, eller trekker fra, noe. De legger seg i stedet tett på essensen i innholdet.

Stemningen – litt melankolsk, stille og fattet – ligner til forveksling slik jeg tror det må ha vært i Strindbergs hode da han skrev brevene. Men også i leiligheten i Drottninggatan i Stockholm hvor han skrev dem. Alle vokalsporene er da også spilt inn i denne leiligheten, som i dag er et Strindberg-museum.

[ Den norske kirke vil bli hotelleier: – En verdifull ressurs ]

Lunt og halvakustisk

Da musikerne Sverre Thorstensen (gitar, el-piano, orgel og trøorgel), Erland Dahlen (trommer, perkusjon og sag), Julie Kleive (kor), Torjus Eggen (bass), Sunniva Shaw (cello og kor), Håkon Brunborg (bratsj og pedal steel), Magnus Teige (gitar og lap steel) og Trygve Seim (saksofoner) under Anders Wyllers ledelse la på sine spor i Rainbow Studio i Oslo, sluttet de med sitt halvakustiske lunt rundt ordene. Tekster som Anders Wyller – så vidt jeg kan skjønne – synger på perfekt svensk.

Vokalen minner meg om Ulf Lundell og Stefan Sundström, til og med Bob Dylan, som sannsynligvis alle har hørt mye på. Det synges som om det står noe på spill, at dette er fra et hjerte til et annet.

Da Strindberg døde 14. mai 1912, var hans siste ord: «Jeg findes ikke mere». Heldigvis finnes det han skrev, til og med i en moderne musikalsk innpakning.